Sorgenfris innlegg - sorgenfri.com2024-03-28T12:23:44ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfrihttp://storage.ning.com/topology/rest/1.0/file/get/2790749651?profile=RESIZE_48X48&width=48&height=48&crop=1%3A1http://sorgenfri.com/profiles/blog/feed?user=2yh4sfxl6mvjn&xn_auth=no1. Sorgenfri - på eventyrlig jordomselingtag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1352009-02-20T22:34:46.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Høsten 1990 kastet de loss fra brygga på Nesbru med kurs for Nordsjøen, 20-åringene Peder O. Krogh og Johan J. Petersen. Med den optimistisk nydøpte lille seilbåten SORGENFRI hadde de planlagt en jordomseiling som skulle vare i drøye to år. Men først over fire år senere vendte de tilbake, for planene ble endret drastisk underveis.<br />
<br />
Både nasjonalt og internasjonalt ble reisen unik. Aldri før hadde noen norsk båt vært like langt nord og syd på samme tur! I tillegg seilte SORGENFRI jorden rundt,…
Høsten 1990 kastet de loss fra brygga på Nesbru med kurs for Nordsjøen, 20-åringene Peder O. Krogh og Johan J. Petersen. Med den optimistisk nydøpte lille seilbåten SORGENFRI hadde de planlagt en jordomseiling som skulle vare i drøye to år. Men først over fire år senere vendte de tilbake, for planene ble endret drastisk underveis.<br />
<br />
Både nasjonalt og internasjonalt ble reisen unik. Aldri før hadde noen norsk båt vært like langt nord og syd på samme tur! I tillegg seilte SORGENFRI jorden rundt, og til steder der folk vanligvis ikke søker til. Antarktis og Grønland, Arktis, Kapp Horn og Kapp det gode Håp, Mikronesia, Filippinene, Borneo og Syd-Amerika ble mål for den 33 fot store Hero 101 seilbåten.<br />
<br />
4 år på 7 hav og 6 kontinenter - Johan og Peder fikk til fulle realisert sin drøm om å oppleve fremmede folk, kulturer, land og områder.<br />
<br />
Ikke minst det å kunne fungere sammen ombord i en liten båt i uker, måneder og år i strekk var en stor utfordring.<br />
<br />
Mange vil kanskje se mer realistisk på sine egne drømmer etter å ha lest den utrolige historien om Johan og Peders Jordomseiling i SORGENFRI.2. Forordtag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1342009-02-20T22:34:15.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Jordomseilingen vår var planlagt å skulle vare i 2 1/2 år. At den skulle strekke seg over 4 år, og ikke bare ta oss jorden rundt, men også til Antarktis og Arktis, hadde ingen av oss trodd på forhånd. I hvert fall ikke siden vi skulle reise med en «spinkel» liten 33 fots Hero 101, en seilbåttype vi ikke kjente i det hele tatt. Hvis lysten er der, spiller det imidlertid ikke så stor rolle om ikke midlene er de aller beste. Hos oss hadde lysten og drømmen vokst i nærmere 10 år allerede, så selv…
Jordomseilingen vår var planlagt å skulle vare i 2 1/2 år. At den skulle strekke seg over 4 år, og ikke bare ta oss jorden rundt, men også til Antarktis og Arktis, hadde ingen av oss trodd på forhånd. I hvert fall ikke siden vi skulle reise med en «spinkel» liten 33 fots Hero 101, en seilbåttype vi ikke kjente i det hele tatt. Hvis lysten er der, spiller det imidlertid ikke så stor rolle om ikke midlene er de aller beste. Hos oss hadde lysten og drømmen vokst i nærmere 10 år allerede, så selv med en mye dårligere båt enn Sorgenfri ville vi nok før eller siden ha klart å kare oss jorden rundt på egen kjøl.<br />
<br />
Under seilasen delte vi på arbeidsoppgavene, og det har vi også gjort i denne boken. Hver og en står imidlertid inne for det han selv har skrevet. Skriverfordelingen og avgjørelser under arbeidet med å få boken ferdig, forløp som under seilasen - Det meste falt naturlig, og når vi ikke var helt enige lot vi den alltid rettferdige krona avgjøre.<br />
<br />
Boka forteller bare om deler av reisen. Vi har valgt et utsnitt som gir et bilde av hvordan vi har levd; hva som var viktig, og hvordan vi forandret oss underveis. Og som forhåpentligvis kan løfte blikket til leseren utover hverdagen.<br />
<br />
I motsetning til oss som er oppvokst ved sjøen og med båter, har vi også sluppet til Thomas Hannestad. Før avreise hadde han sitt lengste seilstrekk på en treningstur for motor til Drøbak. Det viktigste ved en slik seilas er ikke nødvendigvis de rene seile kunnskapene. Å holde ut med de samme trynene over så lang tid i en liten båt er en mye større utfordring.<br />
<br />
Sorgenfri var vår mulighet til å komme oss jorden rundt, men som boken vil røpe var det på land vi fant meningen med vår reise. Det var også der vi fant alle unnskyldningene til å utvide den både tids- og distansemessig.<br />
<br />
Peder Krogh & Johan Petersen Oslo 03-08-1995.3. Opptakttag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1332009-02-20T22:33:50.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Peder:<br />
Selv om jeg padlet alt det jeg maktet, gikk det uendelig tregt framover. Kanskje ikke så rart, for flåten var stor, og jeg var bare ni år. Isoporen som holdt flåten flytende hadde dessuten ligget på sjøen i over et år og blitt tykt begrodd med blåskjell. Marius Foss satt på den andre siden og padlet minst like desperat som meg. I kjølvannet nærmet det seg nemlig en fiendtlig flåte ikke så stor og flott som vår, men nettopp derfor klarte de fire ombord med Johan Petersen og Terje Karlsen…
Peder:<br />
Selv om jeg padlet alt det jeg maktet, gikk det uendelig tregt framover. Kanskje ikke så rart, for flåten var stor, og jeg var bare ni år. Isoporen som holdt flåten flytende hadde dessuten ligget på sjøen i over et år og blitt tykt begrodd med blåskjell. Marius Foss satt på den andre siden og padlet minst like desperat som meg. I kjølvannet nærmet det seg nemlig en fiendtlig flåte ikke så stor og flott som vår, men nettopp derfor klarte de fire ombord med Johan Petersen og Terje Karlsen i spissen å holde større fart. Selv med fulle seil innså Marius og jeg at vi til slutt ville bli innhentet. Dukene og lommetørklene som skulle gjøre nytten som seil kom sørgelig til kort.<br />
<br />
Hver eneste sommer på barneskolen holdt Marius og jeg på med flåtene våre. En og annen drift over Hestesund på Nesbru ble det også, men aller best trivdes vi med byggingen, planleggingen - og drømmen om at vi skulle dra på en ekte jordomseiling når vi ble voksne.<br />
<br />
- Det er umulig å finne en ordentlig padlestilling! Marius ropte oppgitt, og jeg kjente at min egen fortvilelse og redsel steg I takt med padletakene. Nå fikk vi igjen for at flåten var konstruert for å se stor og flott ut, og ikke for å holde høy fart. Det var ikke noe rart at guttene i flåten bak oss var i krigshumør. Ombord hos oss lå nemlig alle spydene deres, som de møysommelig hadde spikket ut i Eva-skogen. De hadde nok bare en mistanke om at det var vi som var synderne, men den nye akterplattformen på flåten vår var også mistenkelig lik den de var blitt frastjålet i forrige uke.<br />
<br />
Marius og jeg forberedte oss til kamp. Vi benyttet et våpen som vi visste Johan og Terje ville kalle oss for feiginger for i lang tid etterpå, et våpen som var langt mer effektivt enn spydene vi hadde rappet; iskaldt vårvann. Etter å ha ligget og voktet på hverandre i over en time av frykt for å bli våte, lengtet seks sultne guttemager hjem til middag hos mor. Marius og jeg grov ned spydskatten på den lille øya midt i sundet før vi lusket hjem den dagen, og der ligger den antagelig nedgravd den dag i dag.<br />
<br />
Etter flåtealderen ble det joller, og Marius fortsatte med større regattabåter. Drømmen om jordomseiling holdt seg i enda noen år før han slo seg på skipsmeglerlinjen og karrierejaget. Jeg ble alene med min stadig voksende drøm om å seile jorden rundt.<br />
<br />
I ungdomsskolen og gymnaset, hvor det å drive med kriging og flåtebygging ble betraktet som noe barnslig, ble jeg bedre kjent med mine gamle fiender. Det tok ikke lang tid før Johan og jeg hadde lagt gamle feider bak oss og inngått en vennskapelig jordomseilingsed.<br />
<br />
Johan:<br />
Jeg slapp ut fra Marinen høsten 1989, og begynte å studere rett etterpå. Peder gikk på samme universitet, og vi møttes ofte og diskuterte jordomseilingen. Jeg var på full fart inn i studiekappløpet og en strukturert tilværelse, og var redd for å vente lenger. Peder var enig. Det var nå eller aldri. Vi bestemte oss for å dra neste sommer.<br />
<br />
Tanken om å dra på jordomseiling var langt fra ny. Jeg har alltid vært tiltrukket av det eksotiske. Etter hvert begynte jeg å skjønne hva som krevdes. Jeg forsto at her måtte jeg ofre noe også; det var ikke bare enkelt å reise fra alt og alle her hjemme, og dessuten trengte man et minimum av penger. Men jeg ville lære verden å kjenne, og helst fort, for jeg trodde det snart ville være for sent og at misjonærene snart hadde gjort europeere av oss alle.<br />
<br />
Bestemmelsen ble forsterket av at jeg følte at jeg stagnerte her hjemme, at jeg hadde mistet gnisten og drev målløst omkring. I gymnastiden ble jeg med Christian Radich til Amerika, og selv om ikke alt var bra der, bekreftet turen at jeg likte utfordringene reiselivet førte med seg. Samtidig fylte det opp tanken og ga meg den gnisten jeg lengtet etter. Etter denne turen gikk det langt bedre hjemme, men jeg visste at jeg måtte ut igjen for å oppleve mer, utvide horisontene, leve annerledes...<br />
<br />
Jeg var vokst opp med gamle seilskøyter, og hadde vært med på turer rundt omkring i Europa. Med jevnaldrende seilte jeg åpne småbåter langs kysten på Østlandet. I en båt var det ingenting som stengte horisontene; når vi var utenfor Færder kunne vi fortsatt videre hvor som helst i det lille flyttbare hjemmet. Med vinden som framkomstmiddel og dyktig manøvrering kunne en båt ta deg til steder du aldri kunne nå på annet vis. Jeg følte at seiling var den siste ekte måten å reise på, der man kjente forandringene på kroppen og ikke trengte noen hjelp eller var avhengig av andre. Skulle jeg reise langt og lenge måtte det bli med båt.<br />
<br />
Som niåringer hadde Terje og jeg bygd en flåte. Vi snekret og slet og stjal isopor på byggeplasser - den ble nesten seks meter lang. Plutselig en dag var den beste delen borte. Vi fant synderne i nabobukta. De gikk på samme skole, og etter mye krangling og mindre slåsskamper fikk vi 200 fotballkort som erstatning.<br />
<br />
Så Peder og jeg hadde kjent hverandre lenge, men det var først på gymnaset at vi ble venner som hang sammen. Han hadde sansen for de samme tingene som meg, likte kick som snudde de vanlige forestillingene på hodet. Vi hogg hull i isen til vinterbading, skulket skolen for å hoppe fra Nesøyabrua, og kunne likesågodt drikke oss fulle på en skitur i skauen som i vennelag. Vi begynte å klatre sammen, og best av alt, han delte min drøm om å dra av gårde med båt. Det var nok av dem som tente på ideen når jeg snakket om den, og flere hadde allerede vært inne og ute av reiseplanene. Men her var det en som var virkelig villig til å satse. Vi ga hverandre ordet på at vi skulle reise etter gymnaset.<br />
<br />
Halvannet år etter var vi fortsatt i Norge. Klarte vi ikke å bryte ut nå, klarte vi det aldri. Jeg var sammen med en jente, men vi var uavhengige av hverandre og hun forsto godt at jeg ville av gårde. Men vi trengte et konkret mål - og målet ble sommeren 1990.<br />
<br />
Både Peder og jeg mente at vi burde være flere enn to. Men hvem? Thomas Hannestad gikk på kokkelinja. Riktignok var han en litt perifer bekjent, men vi festet mye sammen i russetiden og fant tonen. Når vi snakket om seilasen, sa Toffan: - Jeg kan ingenting om båter, men trenger dere en kokk, så si ifra. Nå sa vi ifra, og Toffan ble med. Hans lengste tur hittil hadde vært med danskefergen. Nå skulle han med på jordomseiling.<br />
<br />
Terje Karlsen var barndomskamerat fra Asker. Han hadde flyttet til Sandefjord, men vi hadde beholdt kontakten. Terje var seiler og hadde vært inne i prosjektet mange ganger. Vi dro til Sandefjord. Nå måtte han velge. Noen dager senere sa han ja. Peder og jeg skulle seile hele veien, Terje og Toffan ca. halve hver.<br />
<br />
Nå hadde vi både prosjekt og mannskap - men ingen båt. Vi kunne leid båten til Peders familie, en nydelig, liten Vagabond men skjønte at det ville frata oss noe av friheten. Hele den vinteren så vi på bruktbåter, men ingenting virket brukbart og passet til pengepungen samtidig. I mai tok jeg eksamen, og fikk meg jobb som bruskjører på Ringnes om dagen, i tillegg til kvelds- og nattevaktene på Dikemark sykehus. Sommeren 90 begynte prisene på bruktbåter, falle. Vi kom over en Hero 101 i avisen Den var 33 fot og kunne med godvilje huse fire gutter. Båten var litt preget av ikke å ha vært brukt, men virket sterk. Dessverre hadde vi smått med kroner. Noen uker senere dukket hun opp i avisene igjen... Denne gangen slo vi til og «Anne Li» ble vår. De var 1. august, og vi satte avreisedatoen til søndag seks uker senere.<br />
<br />
Det sies at det betyr ulykke å døpe om en båt, men «Anne Li» var ikke noe navn for oss. Det vi trengte var det perfekte navnet som vi kunne elske og ha et forhold til og vi vred hjernene forgjeves i en måned. Da måtte vi bestemme oss, ellers fikk vi ikke skipspapirene fra Sjøfartsdirektoratet. Jeg satt og smakte på variasjoner av ordet «fri» på telefonen med Terje, da han sa: «Siste stopp Sorgenfri». - Hva? ropte jeg. - Det er en «Dum-Duma-sang, sa Terje og nynnet strofen. Den var som magi i munnen. Navnet minnet meg om et eller annet, og jeg slo opp i et leksikon. «Sorgenfri: Lysthus i Christiania på 1800-tallet». Jeg fylte ut papirene og rakk Sjøfartsdirektoratet rett før de stengte.<br />
<br />
Terje og jeg var synlig nervøse da vi kom ned til slippen der de andre mekket på båten. Vi hadde ikke rukket å rådføre oss med Peder og Toffan. - Det ble Sorgenfri, sa jeg forsiktig. - Hva ble sorgenfritt? spurte Toffan desorientert, mens en dråpe bunnstoff rant nedover armen hans. - Båten, hun heter Sorgenfri. Toffan og Peder bråsnudde, men langsomt så vi at meningen gikk opp for dem. - Sorgenfri, ikke gærent, sa Peder halvhøyt, og Thomas dro hånden gjennom håret så det ble rødt. Det var et magisk og forpliktende navn.4. Førstereisgutttag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1322009-02-20T22:33:14.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Fall av, Toffan, fall av! Johan står på dekk og tviholder i rekka mens bølgene skyller innover ham. Første uke på jordomseiling og Nordsjøen er lite vennlig mot oss. Johan har akkurat reddet forseilet og skriker akterover. Tvilen griper fatt i meg: Er «fall av» rorkulten fra meg og opp mot vinden, eller er det motsatt? I kampens hete satser jeg på første alternativ, uten særlig hell. Johan forsvinner under vannmassene og seilet forsvinner utenfor rekka.<br />
<br />
Det slo meg flere ganger i ettertid at…
Fall av, Toffan, fall av! Johan står på dekk og tviholder i rekka mens bølgene skyller innover ham. Første uke på jordomseiling og Nordsjøen er lite vennlig mot oss. Johan har akkurat reddet forseilet og skriker akterover. Tvilen griper fatt i meg: Er «fall av» rorkulten fra meg og opp mot vinden, eller er det motsatt? I kampens hete satser jeg på første alternativ, uten særlig hell. Johan forsvinner under vannmassene og seilet forsvinner utenfor rekka.<br />
<br />
Det slo meg flere ganger i ettertid at Johans tålmodighet kjente ingen grenser i disse første ukene. Grått, vått og stormfullt, og med meg som mannskap; jeg, hvis fartstid begrenset seg til en treningstur til Drøbak en sommerkveld!<br />
<br />
Det var aldri tvil om at Peder og Johan skulle ut, men hos meg var det en vag drøm som hadde sitt utspring i festprat på gymnaset - som ble til planer og som kulminerte i det konkrete spørsmål: - Blir du med? Min dominerende tanke gjennom en nokså søvnløs natt var: Men du kan jo ikke seile! En uttalelse som ble gjentatt til det kjedsommelige av alle jeg kjente etter at jeg hadde bestemt meg.<br />
<br />
Etter noen skyllebøtter i Nordsjøen en septembernatt var jeg i hvert fall blitt døpt, og etter noen uker i ruskevær og en båt som lekket, følte jeg meg som en virkelig seiler.<br />
<br />
Samme natt på vei inn i Den engelske kanal vekket jeg Johan etter en, for meg, meget mystisk affære. Fyret i le hadde ikke flyttet seg i det hete tatt enda jeg hadde seilt i 5-6 knop i flere timer. En noe trett Johan holdt denne natten verdens korteste forelesning om så vel tidevannets som nattesøvnens lover.<br />
<br />
Når jeg nå tenker tilbake på disse seks ukene det tok oss å komme til Kanariøyene og en blå himmel, står de for meg som et lite helvete. En helt uferdig båt som ble reparert på i hver havn, høstvær i Nordsjøen og Biscayabukta, Terje i militæret og Peder på Blindern. Vi hadde med oss Are Sorkmo som gjorde en kjempejobb, men til syvende og sist var det bare Johan som var båtvant. Det rare er at på den tiden forekom det meg ikke så altfor ille. Visst var det vått, kaldt og ukomfortabelt, men likevel greit. Så hvorfor fortoner det seg så slitsomt nå i ettertid?<br />
<br />
For det første var jeg så urutinert at jeg ikke visste hvordan ting skulle være. For det andre var vi jo på vei, en drøm var i ferd med å bli virkelighet og jeg var fullt bestemt på å fullføre den. For det tredje hadde jeg en klippefast tro på Johan. Han hadde jo seilt mye før og hadde utvilsomt masse erfaring og bare å være i nærheten av ham gjorde at jeg følte meg trygg. Senere fortalte han at han ved flere anledninger hadde følt ansvaret tynge og kjent seg rådvill og urutinert, men det skjulte han godt.<br />
<br />
Manndomsprøven kom en kveld i Biscayabukta. Det var surt, kaldt, vått og mørkt, men vi seilte raskt sørover på en nordvestlig kuling med liten fokk og bånnrev i storseilet. Vakten min hadde vart en halvtimes tid da 28 sekundmeter raste ut av en sekk, ledsaget av en bølge jeg er sjeleglad jeg aldri fikk øye på. Sammen prøvde de å kue vår stolte dame og hennes rormann, som før han visste ordet av det hang etter sikkerhetslina i vann til livet. Sjøen gikk til midt på dekk og roret slapp taket ettersom det befant seg over vann. De «smarte» luftelukene inni cockpiten fungerte svært bra som vanninntak. Det var ikke nødvendig å si ifra at jeg trengte hjelp til seilskift, for nede fløt alt i 30 cm vann. Etter noen strevsomme timer fikk vi likevel ned seilene og tømte båten for sjøvann med sinkbøtta - lensepumpene funket ikke.<br />
<br />
Det høres kanskje dumt ut når jeg sier at jeg ikke var redd, men faktum er at så lenge det sto på, følte jeg ikke redsel. Jeg var klar. Jeg husket hva som var hva på båten, og gjorde alt jeg fikk beskjed om riktig. Under den siste timen av vakten min. mens Sorgenfri surfet av gårde i det totale mørket over bølger så store som hus, og de andre sov søtt, meldte en del tanker og følelser seg. Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde brukt line eller om den hadde røket? Jeg kjente en angst for å skulle gjennomgå noe slikt enda en gang, men også en slags stolthet over å kunne mestre naturkreftene når de virkelig slo til.<br />
<br />
Jeg lærte meg en ting den kvelden: Frykt aldri havet, men respekter det og lær det å kjenne. Senere har jeg brukt mange netter i fortrolig konversasjon med havet når utsikten til utrivelige situasjoner nærmet seg - og på den måten klart å holde frykten på avstand.5. Nybegynneretag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1312009-02-20T22:32:43.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Se på Johan, med det håndkleet ligner han en stor og saftig «Leiv Vidar» i lompe! Toffan sikler og myser sultent mot Johan som står på fordekket og tørker seg. Tennene løper umiddelbart i vann, og jeg har heller ingen problemer med å se at Johans gule hår har en slående likhet med sennep. Under dekk ligger vår franske venn Xavier og snakker høyt med seg selv på moderspråket. Selv om vi ikke er særlig skarpe i fransk, snapper vi opp et og annet ord, og skjønner at vår passasjer i fantasien er i…
Se på Johan, med det håndkleet ligner han en stor og saftig «Leiv Vidar» i lompe! Toffan sikler og myser sultent mot Johan som står på fordekket og tørker seg. Tennene løper umiddelbart i vann, og jeg har heller ingen problemer med å se at Johans gule hår har en slående likhet med sennep. Under dekk ligger vår franske venn Xavier og snakker høyt med seg selv på moderspråket. Selv om vi ikke er særlig skarpe i fransk, snapper vi opp et og annet ord, og skjønner at vår passasjer i fantasien er i ferd med å innta en fem meter lang baguette med ost og skinke.<br />
<br />
Sssvooosjj! Fiskelina løper, og for første gang siden vi forlot Kapp Verde-øyene for seks dager siden blir det liv i alle fire på en gang. - MAT! Fire sjeler, en tanke. - Forsiktig, gi ut, inn, inn, trekk, rolig, ikke mist den. Jeg er først borte ved lina, og formaningene fra de andre er bønnfallende og panikkartete. Men, som to ganger tidligere, fisken er for stor. Lina gir til slutt etter og ryker med et smell. Skyldbevisst ser jeg inn i tre par sultne øyne, og synes å skimte meg selv på et fat med et eple i munnen. Det var det siste snøret, den siste kroken - og den siste sjansen til å få ordentlig mat på minst en uke.<br />
<br />
Her er vi altså midt ute i Atlanteren, på vei fra Kapp Verde-øyene mot Brasil nesten uten mat, og jeg spør meg selv hvordan det er mulig å havne i en så kinkig situasjon? Nå i ettertid er svaret enkelt; dette var starten på vår seilas, og ettersom vi følte oss som drevne seilere allerede før vi la fra kai i Asker, var vi nå - etter to måneder eksperter og fullbefarne jordomseilere! Selv hadde jeg ikke mer enn tre uker å skryte av, ettersom jeg måtte fullføre mitt grunnfag I biologi, og derfor ikke kunne møte de andre før på Gran Canaria. Dette hindret meg imidlertid ikke i å mene at jeg kanskje var den mest erfarne av oss, selv om jeg satt hele første kveldsvakt ut fra Gran Canaria og bannet og svor fordi vindroret ikke ville lystre. Dette hadde sin enkle forklaring i at jeg aldri før hadde sett et slikt selvstyrende ror. Det var innkjøpt I England, men var denne kvelden blitt fristilt på grunn av lite vind, noe de andre fant rasende morsomt å ikke fortelle meg før dagen etter.<br />
<br />
Nå skulle det spares penger og leves billig, for vi skulle være på reisefot i to og et halvt år, og var nødt til å være forsiktig med økonomien. Provianteringen på Gran Canaria bar preg av dette. Havet er jo som kjent fullt av fisk, så vi kjøpte inn masse fiskeutstyr, og tok det bokstavelig talt som god fisk at dette ville skaffe oss det meste vi trengte av mat. Moren til Toffan jobber på Nestle, og hun hadde utstyrt oss med mye kaffe, tørrmelk, buljong og lignende. Det meste av dette ble dessverre vannskadet over Nordsjøen. Det eneste som overlevde var posene med spagetti i soppsaus, en rett vi virkelig hadde lært oss å hate, etter å ha inntatt betraktelige mengder til alle døgnets tider uker i strekk.<br />
<br />
Fra Gran Canaria fikk vi også med oss mengder med ris og mel. Billig og godt tenkte vi, men det ble selvfølgelig noe ensformig i lengden da fisken uteble. Vårt forhold til ris hadde også fått en noe skjev start, ettersom en vennlig sjel hadde gitt oss 10 kilo «Bens» i avskjedsgave. Nå er jo ikke ris i seg selv noe å forakte, men dumskaller som vi var stuet vi det bort i et lavt skott bare innpakket i sin egen papiremballasje. Når man ligger rolig til kai i Asker, og alt er tørt og fint ombord, er det vanskelig å forestille seg hvordan det kommer til å gå i en skikkelig storm, og hvordan et tilsynelatende tørt sted med ett forvandles til et basseng. Følgelig tok det ikke lang tid før risens papiremballasje gikk i oppløsning, samtidig som halve Nordsjøen hjalp ytterligere til med å spre risen rundt i hele båten. «Den store riskrigen», som skulle strekke seg over et halvt år, var innledet. Spredte ristropper som forskanset seg på uinntakelige steder, eller steder vi simpelthen ikke ante fantes, begynte å gjøre livet surt for oss. De ga fra seg en helt forferdelig lukt, og lå og knitret og gjæret så det gikk oss helt på nervene. I tillegg sendte de ut mindre styrker til store deler av dørken hver gang vi var ute i høy sjø og tok inn vann. At risen levde og formerte seg, var vi aldri et sekund i tvil om.<br />
<br />
Som nevnt var vi temmelig uerfarne på dette tidspunkt. Ikke minst med hensyn til rutinene ombord. Ting som vi nå tar som en selvfølge, måtte læres ved prøving og feiling. Jeg vil f.eks. aldri mer sovne i solen på dekket med bar rumpe. Straffen var å ikke kunne sitte eller ligge på tre dager. Å lage pannekaker i høy sjø var et ork, og når vi i tillegg var møkka lei av å spise pannekaker dag ut og dag inn, ble det til at vi heller snakket om de megabiffene vi skulle innta når vi ankom Brasil. Nokså apatiske begynte vi etter hvert å sammenligne alt rundt oss med mat. Det var slik Johan helt ufrivillig endte opp som en saftig pølse i lompe.<br />
<br />
Vår stakkars venn Xavier som haiket med oss fra Kapp Verde til Brasil, var med sine franske matvaner den som led mest under overfarten. Han var så lykkelig da han satte beina på brasiliansk jord i Recife, at han nesten var lettet da immigrasjonstollen sendte ham til Fransk Guyana fordi han ikke hadde gyldig visum til Brasil, og dermed ikke kunne være med oss på den videre seilasen til Rio de Janeiro.<br />
<br />
Litt uflaks hadde vi også på denne vår første atlanterhavskryssing. Vi kjøpte mye bra fiskeutstyr på Gran Canaria, og på veien mot Kapp Verde fikk vi faktisk en del fisk. Fernando de Noronha ble Tre dager etter at vi forlot Sao Vicente på Kapp Verde, oppdaget vi imidlertid til vår store fortvilelse at nesten alle snørene og krokene var blitt stjålet. Da var det for sent å snu, og selv om vi gjorde vårt beste med de få vi hadde igjen, var det selvfølgelig alltid den største fisken som valgte å bite på.<br />
<br />
Med tapet av det siste snøret, ble stemningen ombord virkelig laber. Vi satt og målte avstander og distanse til Brasil, leste Ingrid Espelids kokebok fra perm til perm og overgikk hverandre i hvor mye kjøtt vi skulle spise på Recifes dyreste restaurant.<br />
<br />
Da det var 350 nautiske mil igjen til Recife, oppdaget vi imidlertid et lite lys i enden av tunnelen. Noe vi opprinnelig trodde bare var en liten flekk på kartet viste seg i realiteten å være den brasilianske øya Fernando de Noronha, ikke mer enn toppen en natts seilas unna. Xavier hadde hørt om denne paradisøya som skulle være helt ubebodd, og vi fikk straks vann I munnen ved tanken på kokosnøtter og viltvoksende frukt. Utrolig hvordan bare utsiktene til en slik øy fungerte som en ren vitamininnsprøytning. Tidlig neste morgen satt jeg på vakt og så Fernando de Noronhas karakteristiske klippe stige fram av horisonten. Hvilken øy! Hvite sandstrender mellom spisse, svarte klipper, og kokospalmer som svaiet tunge utover vannet. Bare synet var nok til at jeg glemte sulten. Yre og kåte kastet vi oss i jolla, og uten en tråd på kroppen og med bare hver vår kniv bundet til en tråd rundt livet rodde vi i land. Her var det ingen hensyn å ta, den eneste vi regnet med å møte på denne øya, var Robinson Crusoe, og selv det var vel noe usannsynlig. Nyinnkjøpt dykker maske og harpun var også med - vi visste da hvordan en skulle overleve på en øde øy, og her var det mengder av fisk. Sulten meldte seg igjen, men nå var utsiktene til et herremåltid bestående av kokosnøtter, fisk og ris innen rekkevidde. Riktignok tok det sin tid å få kokosnøttene ned fra palmene, og det viste seg å være dekket av et tjukt, grønt skall - noe den norske typen mangler - men etter mye spikking kom vi oss igjennom skallet. For en smak av paradis! Fisken var til å begynne med meget lite villig til å stille seg opp foran harpunspydet, men nød lærer nakne gutter å skyte, og den første farge sprakende fisken måtte snart bøte med livet.<br />
<br />
- Hva nå da? Har Robinson Crusoe fått familie? Johan peker forundret ut mot havet hvor en utsending fra det brasilianske fjernsyn er i ferd med å gjøre de siste opptakene fra naturreservatet Fernando de Noronha, og fanger opp fire «Robinsoner» som boltrer seg på den fredete stranden. Etter hvert kommer flere båter til, turister og lokale innbyggere. En guide stuper i vannet, og svømmer over til Sorgenfri. Selv om vår portugisisk begrenser seg til «god morgen» og «god kveld», aner vi uråd da han uten innledning begynner å rive seg i håret over den meget døde fisken på dekk, mens han roper «Problemas, problemas!». Fisken har vi forskriftsmessig renset, men guiden prøver allikevel å vekke den opp fra de døde. Når han til slutt må oppgi forsøket tar han den med seg. Som bevis, ikke middag, får vi vite. Fjernsynsteamet kommer til, og de er overbegeistret over sluttscenen på opptaket sitt. De snakker engelsk, og vi blir for første gang foreholdt vår forbrytelse. Vi får beskjed om å følge etter guiden til landsbyen på den andre siden av øya, men først vil de gjerne ha et intervju. Til tross for at vi nå har dekket til våre nakne hofter, er fire solbrente nordmenn som har seilt i egen båt helt fra Norge noe av det mest eksotiske de har opplevd. Kanskje er det god mat i fengselet tenker vi, og seiler over til andre siden av øya. Men selv om vi har forgrepet oss stygt på øyas reservatområder, slipper vi unna på alle punkter unntatt det overlagte drapet på den fredete fisken, som vi får en mindre bot for.<br />
<br />
kaffebaronen Jarbas forbarmer seg imidlertid over oss, og ber oss på middag i feriehuset sitt. Og selv om han må sende kokken etter mer mat midt under måltidet, blir vi buden kvelden etter også. Jeg takker i mitt stille sinn den uheldige fisken vi skjøt, og tenker at uten den ville vi antagelig gått glipp av de to minneverdige forspisningene hos Jarbas.<br />
<br />
Selv om vårt opphold ikke forløp helt som ventet, og selv om øya ikke var akkurat slik Xavier så skråsikkert hadde forestilt oss den, ble dette absolutt vårt første møte med et skikkelig tropeparadis. Da vi sa farvel til Jarbas og de andre, og satte kursen mot Recife med cockpiten full av frukt og kokosnøtter, følte vi oss mye mer tilpass ombord, og også som langt mer erfarne sjømenn enn de tre grønne som forlot Norge to og en halv måned tidligere.6. Brasiltag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1302009-02-20T22:32:01.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Da vi satt og drømte rundt kjøkkenbordet hjemme, var det Brasil som øvde den største dragning på meg. Jeg ble ikke skuffet. Møtet med Recife svarte fullt ut til forventningene. Vi var på et nytt kontinent og fråtset i det den varme, klamme millionbyen hadde å by på av vått og tørt og vennlighet. Vi hadde bestemt oss for å feire julen i Rio, så det ble bare et kort opphold i Recife før vi igjen la ut på et havstrekk som ble lengre enn vi hadde trodd. Det var med nød og neppe vi rakk…
Da vi satt og drømte rundt kjøkkenbordet hjemme, var det Brasil som øvde den største dragning på meg. Jeg ble ikke skuffet. Møtet med Recife svarte fullt ut til forventningene. Vi var på et nytt kontinent og fråtset i det den varme, klamme millionbyen hadde å by på av vått og tørt og vennlighet. Vi hadde bestemt oss for å feire julen i Rio, så det ble bare et kort opphold i Recife før vi igjen la ut på et havstrekk som ble lengre enn vi hadde trodd. Det var med nød og neppe vi rakk julemiddagen, som forøvrig var turens dyreste måltid og ble inntatt i Den skandinaviske kirken. For min del ble uken I Recife og julen i Rio litt i snaueste laget når jeg først var her. Vi hadde også hatt dårlig tid helt siden vi forlot Norge, med lange seilaser og korte stopp, så jeg bestemte meg for et lengre opphold på land.<br />
<br />
Det var vemodig å forlate Peder og Johan, men med et par svenske venner å reise med de første ukene skulle det gå greit. Vi avtalte at vi skulle møtes et sted på Chile-kysten om et par måneder, men slik som ting utviklet seg ble det først fire måneder senere, i verdens sørligste by, at vi møttes på nytt.<br />
<br />
Brasil er et av verdens største og mest mangfoldige land. Fra uberørte naturperler som regnskog og dyreliv til store byer hvor kontrastene mellom det hypermoderne næringslivet og slumstrøkene eller «favelane» er enorme. Store deler av innbyggerne lever her i en forsøplet og forurenset fattigdom som selvfølgelig skaper en utbredt kriminalitet. Det er trist å se møkkete gategutter som tigger og mødre som løper rundt på utekafeer for å stjele matrester. Mest skremmende er det at man etter en stund blir så vant til det at man ikke lenger reflekterer over det.<br />
<br />
Til tross for dette er det mest fascinerende med Brasil, brasilianerne selv. Fra den blåøyde med blondt hår via indiansk og mulatt til det helt sorte; alle er de brasilianere og lever side om side uten fordommer. Jeg tror aldri jeg har møtt et folkeslag som er så imøtekommende og gjestfritt. I begynnelsen slo min norske skepsis ut i mistenksomhet. Jeg husker spesielt den første gangen jeg kom til et nytt sted helt alene. Jeg sto på en bussholdeplass mens det tropiske regnet silte ned. Jeg behersket ikke språket, og det var bare meg i hele denne store verden. Etter å ha funnet et pensjonat, gikk jeg ut og satte meg på en utekafe. Det tok ikke lang tid før det satt et par til rundt bordet. De tok meg med til sitt spartanske hjem, lagde mat - og utrolig nok gikk praten hele tiden. Jeg innrømmer at jeg var mistenksom, vi hadde både sett og hørt stygge episoder i Rio, men etter en stund forsto jeg at de kun var ute etter å bli kjent med noe fremmed på samme måte som jeg selv.<br />
<br />
Når man vet at de fleste brasilianere har lite penger, og inflasjonen og valutaforandringene spiser opp det de har, er det ikke rart at det er de billige aktivitetene som betyr noe. Derfor er det musikken, sensualiteten og dansen som opptar dem mest.<br />
<br />
Jeg kommer meg opp til Bahia, som på mange måter er Brasil i et nøtteskall. Man kan hele tiden føle en slags stemning rundt seg, en slags klam atmosfære av musikk, dans og lidenskap. Det er sommerferie, og mange unge fra storbyene som tilhører middelklassen er kommet opp til denne lille perle av en landsby. Jeg forelsker meg hodestups både i stedet og I Selma fra Sao Paulo. Sammen tilbrakte vi en uforglemmelig måned, selv om jeg følte meg som en gjerdestolpe da jeg på stranden om kvelden skulle lære meg sambaens og lambadaens mysterier til latteren fra brasilianerne som må ha et par ekstra ledd mer i kroppen enn oss stive nordboere.<br />
<br />
En dag fikk jeg oppleve mennenes tradisjonelle kampdans. De er på lag mot hverandre og entrer ringen to og to. Til musikken danser de en kamp som krever både smidighet og styrke. Å komme bort i hverandre forbudt. Det hele blir villere og villere. Mange står i hovedgaten og ser på da den ene feilberegner og gir den andre en real nesestyver. På et sekund er den lille gaten forvandlet til et masseslagsmål hvor stoler og bord flyr gjennom luften, mens kelnerne fortvilet prøver å redde unna flaskene. En høy mannsstemme skjærer gjennom luften, alt er over like fort som det begynte. Det er tydelig at de enorme kroppene har respekt for den gamle læremesteren.<br />
<br />
Ingenting varer evig og i karnevalets berus var det slutt. Rastløsheten meldte seg, Selma måtte tilbake til universitetet og sine noe bekymrede foreldre.<br />
<br />
Jeg fikk beskjed om at tidsskjemaet til Sorgenfri hadde sprukket, slik at det paset bedre for meg å slutte meg til de andre I Sør-Chile. Jeg la kursen sakte, men sikkert, nedover gjennom Uruguay og Argentina. I Buenos Aires kom så beskjeden om at det nok kunne ta enda lengre tid. Sorgenfri hadde forlatt Falklandsøyene med kurs for Antarktis. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde sett storbyer, jungel, karneval og eksotiske jenter, nå gikk turen mot fjellet. Jakke, sko, stillongs og votter ble innkjøpt og med ett var jeg i Andesfjellene hvor jeg i kompani med et par franskmenn stiftet bekjentskap et helt annet Latin-Amerika.7. En ny plantag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1292009-02-20T22:31:29.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Loggbok 8. februar 1991: «Ingen sol, ingen observasjon, ingen bølger, litt vind - Sorgenfri glir derfor lydløst mot Falklandsøyene.»<br />
<br />
9. februar: «Ingen sol, ingen observasjon, ingen bølger, ingen vind - Sorgenfri glir derfor lydløst fra Falklandsøyene.»<br />
<br />
Vi dro fra Isla Grande sør for Rio i midten av januar. Vi hadde innsett at vårt nåværende tempo var drepende, at vi ikke fikk gjort det vi ville på land. Skulle vi være på Tahiti i juli ville det ødelegge reisen underveis. Foreløpig hadde vi…
Loggbok 8. februar 1991: «Ingen sol, ingen observasjon, ingen bølger, litt vind - Sorgenfri glir derfor lydløst mot Falklandsøyene.»<br />
<br />
9. februar: «Ingen sol, ingen observasjon, ingen bølger, ingen vind - Sorgenfri glir derfor lydløst fra Falklandsøyene.»<br />
<br />
Vi dro fra Isla Grande sør for Rio i midten av januar. Vi hadde innsett at vårt nåværende tempo var drepende, at vi ikke fikk gjort det vi ville på land. Skulle vi være på Tahiti i juli ville det ødelegge reisen underveis. Foreløpig hadde vi tilbrakt like mye tid på vann som på land, og det var slett ikke meningen. Vi tok lærdom av de mer sedate seilerne vi møtte i Brasil, slike som hadde brukt et par år fra Europa. Likevel bestemte vi oss for å holde farten oppe litt til. Det var nødvendig om vi skulle rekke sommeren på den sørlige halvkule. Vi satte nå direkte kurs for Mar del Plata i Argentina og arbeidet febrilsk for å gjøre Sorgenfri rede til å møte tøffere tak lenger sør. Vi sydde en ny sprayhood til luka, forsterket seil og trente på å gjøre manøvrer alene, og endelig forsto jeg hvordan man tar sekstantposisjoner på stjerner og planeter. Vi presset båten hardt for å lære henne best mulig å kjenne. Vi hadde et døgns vanvittig seilas i liten storm med fulle seil der vi surfet i 16 knop på bølgene, en teoretisk umulighet med en båt av Sorgenfris dimensjoner. Uken vi var i Mar del Plata fikset vi båt konstant, og fanget interessen hos argentinere som hjalp oss med forberedelsene. Vi smurte vinsjer og tettet luker og bygde ankerklyss, vi skaffet bolter og baufiler og kopierte kart og Gud vet hva. Vi følte oss beredt til de utfordringene vi visste ville komme. Og vi møtte familien Robertau.<br />
<br />
Familiefaren Rouge-Marc Robertau hadde reist jorden rundt et par ganger før. Han var et teknisk unikum, og staget opp riggen på Sorgenfri på nytt. Sønnen Pierrick spilte bongotrommer, og vi var ombord i «Myrika» og pratet og byttelånte kart og spilte musikk. Vi hadde fortalt at vi hadde tenkt oss til Kapp Horn. Det samme skulle de, så vi regnet med å møte hverandre igjen senere. - Så har vi tenkt oss til Syd-Shetlandsøyene, sa Rouge-Marc. Peder og jeg så på hverandre, ingen av oss visste hvor det var. - Det ligger sør for Kapp Horn, forklarte Rouge-Marc, det blåser mindre der enn ved kappet, og det er lite is i år.<br />
<br />
Dagen etter seilte vi fra Argentina. Vi var forberedt på de beryktede «pamperossene» som feier ned fra den argentinske pampasen i storms styrke. Men selv om vi fikk masse byger var det bare regn i dem, og vi ble mer frustrert over vindstille enn storm. Vi døpte «the roaring forties» om til «the frustrating forties». Men vi fikk tid til å tenke, og det kunne vi trenge, for Rouge-Marcs planer hadde sådd en spire, som verken ga oss rast eller ro. Nå hadde vi funnet Syd-Shetlandsøyene på en skisse i kartkatalogen. De lå ikke rett ved Kapp Horn som vi hadde trodd, men rett nord for Den antarktiske halvøya. En ny verden åpnet seg, vi hadde overhodet ikke tenkt på at det var mulig å seile dit. Men hvorfor ikke? Vi hadde lange vakter hver for oss, og ved annet hvert skift hadde den voktende tenkt litt lenger - Hør nå her, sa jeg til Peder, - gitt at isen ikke er for jævlig, kanskje vi skulle fortsette videre, det er ikke mye lenger inn til fastlandet. Ville ikke det vært moro? Et par vakter senere hadde Peder spekulert videre. - Hvis vi er ved kontinentet, burde det jo være mulig å fortsette sørover, vi kan gjøre det i små etapper og prøve oss fram. De var ikke langt unna, og Peder drømte og jeg fantaserte og vi egget hverandre videre i en besnærende blanding av utopi og reinspikka eventyr. Etter hvert hadde vi et konkret opplegg basert på tåkete forestillinger om avstandene, været, isen og hva de forskjellige scenariene egentlig innebar. Etter noen euforiske dager ble jeg mer tilbakeholden. Vi trengte en del ting, så som kart, informasjon, utstyr, klær og ikke minst, varme. Det eneste kartet vi hadde var det fra katalogen, og den eneste skriftlige kilden var en bok fra en svensk stålbåt, den eneste skandinaviske lystbåten som hadde vært der. Det var en dramatisk beretning om is og stormer, og vi kunne ikke bedømme om den kanskje var overdramatisert. Hvis ikke, så var det et åpent spørsmål om Sorgenfri kunne klare de samme påkjenningene. Peder blåste av de praktiske innvendingene -, de var ikke viktige nok i forhold til kriblingen i ryggraden nå som han sto overfor Antarktis. At vi skulle dra dit var sikkert, men om vi kunne dra direkte fra Falklandsøyene var avhengig av om vi fant kart og utstyr der. En varmeovn måtte vi jo ha - jeg så allerede min egen pust. Alt berodde på Falklandsøyene.<br />
<br />
Uten en eneste skikkelig storm ankom vi Port Stanley på Falklandsøyene. «Don't complain», sa havnefogden da vi fortalte om vindstilla. Jeg skjønte hva han mente da en storm feide over øyene et par dager senere. Dette var et nydelig sted og en merkelig kontrast til Sør-Amerika. Her i Sør Atlanteren kom vi til et samfunn som var mer britisk enn Storbritannia. I tillegg var her seler og delfiner og pingviner.<br />
<br />
Første dagen møtte vi Richard. Han var forhenværende seiler, hjalp oss med alt og ble en god venn. Et forskningsskip som lå i havnen lånte oss Antarktis-kart. Richard jobbet på sykehuset, hvor de hadde byens eneste kopimaskin. Der sto vi en hel natt og smugkopierte på småark som vi siden tapet sammen. Men best av alt: Richard fortalte at på andre siden av øya bodde familien Poncets, som kjente Antarktis bedre enn de fleste.<br />
<br />
Senere skjønte vi at Jerome Poncet er en berømthet; han var en av karene på «Damien», en av de første småbåtene som I 1973 seilte til Antarktis. Vi brukte en uke på å seile rundt mellom sauer og folk på vei til ham. Poncets og deres venner Herve og Beatrice var de ressursene vi hadde håpet på. De avmystifiserte farene, forholdene og været og lærte oss å skille mellom virkelige og innbilte problemer. Istedenfor å fore oss med skremselsbilder, ga de oss håndfaste og praktiske råd. De støttet vår tro på at entusiasme, oppfinnsomhet, viljestyrke og ekte interesse kan veie opp for flott utstyr og trening. Og som Herve sa: - Det er bare en måte å skaffe seg erfaring på. De var selv overbevist om at menneskelig pågangsmot utgjør den viktigste verdien, og ikke sponsorpenger for kunstig definerte mål. - Would you like to be the first African with glasses and without hair to reach the South Pole? smilte Jerome sarkastisk. Vi forsto hva han mente, og hvorfor de hjalp oss.8. Antarktistag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1282009-02-20T22:30:23.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Det sjette og siste kontinentet; Antarktis var det sist oppdagete og er fortsatt det minst utforskete på vår klode. Det var først i forrige århundre at ugjendrivelige bevis for kontinentets eksistens ble lagt fram.<br />
<br />
Gjetninger og teorier hadde imidlertid versert helt fra oldtiden. Så vel Pytagoras som Aristoteles og egypteren Ptolemy argumenterte for den i forbindelse med sine påstander om en rund klode.<br />
<br />
Da portugiserne i slutten av det 15. århundre rundet Kapp det gode håp, spanieren Magellan…
Det sjette og siste kontinentet; Antarktis var det sist oppdagete og er fortsatt det minst utforskete på vår klode. Det var først i forrige århundre at ugjendrivelige bevis for kontinentets eksistens ble lagt fram.<br />
<br />
Gjetninger og teorier hadde imidlertid versert helt fra oldtiden. Så vel Pytagoras som Aristoteles og egypteren Ptolemy argumenterte for den i forbindelse med sine påstander om en rund klode.<br />
<br />
Da portugiserne i slutten av det 15. århundre rundet Kapp det gode håp, spanieren Magellan fant Magellanstredet, og Francis Drake drev enda lenger sørover måtte karttegnerne akseptere at om «terra australis incognita» (et ukjent sydlig kontinent) virkelig fantes, var det ikke forbundet med noe annet. Ekspedisjonene som fortsatte sørover møtte, med den tids fartøyer ugjennomtrengelige mengder med is. James Cook rundseilte hele kontinentet, og var den første til å krysse den sydlige polarsirkel.<br />
<br />
Men heller ikke han fikk et eneste glimt av annet enn is, og han avlivet myten om et fruktbart og rikt land. Cook selv antok at Sydpolen var et isfylt hav, slik som Nordpolen senere viste seg å være. Hans rapporter om rike hvalbestander trakk imidlertid fangstfolkene sørover, men det var ikke før 1820 at russeren Bellinghausen og engelskmannen Bransfield - med få dagers mellomrom fikk hvert sitt glimt av land. Nordmannen Borchgrevink var sannsynligvis den første som sto på kontinentet, da han på komisk vis hoppet i land foran kameratene. I de «heroiske tiårene» som fulgte gjorde menn som Amundsen og Scott kontinentet kjent for hele verden.<br />
<br />
Satellitter, fly, pansrete motorskip, stedfaste baser og moderne teknologi har siden sørget for kartlegging og utforskning. Dette øker selvfølgelig sikkerheten, komforten og effektiviteten, men frarøver samtidig dem som utfører oppgavene noe av den intense naturopplevelsen Antarktis kan by på.<br />
<br />
Når man ser bort fra utvidede kunnskaper om Antarktis, har forholdene for seilbåter endret seg lite. Det er ikke jakten på ukjent land eller krav for en kongekrone som er drivkraften, men den meget personlige opplevelsen og inntrykket av å være totalt selvstendig på et unikt kontinent - der man har fantasidyr som naboer og kan finne sine egne grenser.<br />
<br />
Mengden av is varierer sterkt fra år til år. På en god sommer kan mesteparten av sjøisen smelte, men ferskvannsisen som faller fra innlandsisen smelter aldri. Isfjell fra Antarktis, noen mange mil i lengde, driver i ekstreme tilfeller nesten til Falklandsøyene. Med et mulig unntak av Victoria Land, er den antarktiske halvøya det eneste området som det er noen vits i å dra til med en liten båt. Der er det en slags skjærgård som gjør at man kan finne beskyttelse mot isen, og steinstrender der man kan komme på land.<br />
<br />
I den korte antarktiske sommeren er rundt 2000 forskere og teknisk personell i sving på over 40 permanente og midlertidige baser. Her er mange nedlagte baser, som tildels er blitt et miljøproblem. I vinterhalvåret halveres besetningene, da både forskere og studieobjekter trekker vekk.<br />
<br />
Etter enhver normal måte å regne territorier på, tilhører Antarktis ingen. Norge har gjort krav på bortimot en fjerdedel av kakestykket, men dette er kun av verdi på norske papirer, eller i nasjonal propaganda. Intet krav fra noen land er anerkjent i noe internasjonalt forum. Selv syntes jeg det var betegnende at det området vi var i, var avmerket som argentinsk, britisk eller chilensk, etter som vi så på argentinske, britiske eller chilenske kart. Den unike antarktistraktaten har i hvert fall hittil beskyttet kontinentet fra økonomisk eller militær utbygging. Slik må det fortsatt være.9. Antarktis i siktetag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1272009-02-20T22:29:45.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Plutselig er det der, noen sorte flekker skiller seg ut fra alt det hvite og grå; Land, Kontinentet, Antarktis! Følelsen er vanskelig å beskrive, det er jo dette vi har jobbet mot. Men tvilen melder seg likevel: Kan vi og Sorgenfri klare dette? Alt virker så stort, så rått, så ugjestmildt, men på den annen side, så sensasjonelt annerledes. En herlig adrenalinpumpende følelse brer seg i kroppen når vi fosser innover mot land, og for første gang i vårt liv må seile slalåm mellom store og små…
Plutselig er det der, noen sorte flekker skiller seg ut fra alt det hvite og grå; Land, Kontinentet, Antarktis! Følelsen er vanskelig å beskrive, det er jo dette vi har jobbet mot. Men tvilen melder seg likevel: Kan vi og Sorgenfri klare dette? Alt virker så stort, så rått, så ugjestmildt, men på den annen side, så sensasjonelt annerledes. En herlig adrenalinpumpende følelse brer seg i kroppen når vi fosser innover mot land, og for første gang i vårt liv må seile slalåm mellom store og små isklumper. Sensasjonen i dette nye og barske overskygger nesten alvoret i all isen og den brutale naturen. Men vi har fått prentet inn så mange ganger hvor katastrofalt et møte med isen vil være for vårt glassfiberskrog, at vi ikke unner oss et sekunds hvile. Dette er heller ikke ment å være lett, det er ikke derfor vi har seilt hit. Vi har begitt oss hit fordi vi på Falklandsøyene var så nære ved, fordi dette kanskje ville bli vår eneste sjanse til å få gjort noe lignende. Og fordi vi er unge og uslåelige, og ikke helt ser eller enser faren ved en slik seilas med spinkle Sorgenfri.<br />
<br />
Sant å si har jeg ingen problemer med å se for meg resultatet av et ublidt møte med isen, og de katastrofale konsekvensene både skremmer og fascinerer. Da vi på vei over Drake-passasjen krysset «Antarctic Convergence zone» på 60 sør, meldte straks det første isfjellet seg. Selv om synet av det var storslagent, ble vi raskt enige om å holde nøye utkikk døgnet rundt. Vi var uhyggelig klar over at vi ikke hadde radar ombord, og var lite lystne på en brå slutt på seilasen før vi hadde fått sett dette magiske og forgjette kontinentet.<br />
<br />
Og så er de der, de første av kontinents innbyggere. Med mye plask og skrik og skrål blir vi ønsket velkommen av sel, som for et øyeblikk glemmer å sole seg eller jage fisk og pingviner. Det var vill oppstandelse ombord da vi på vei over Atlanteren fikk øye på en hval 200 meter unna båten, og nå er disse verdens største skapninger med ett rundt oss, ved siden av oss, foran og bak ... Som tidligere biologistudent må jeg klype meg i armen for å skjønne at jeg ikke drømmer.<br />
<br />
Kriblingen i bena etter å få plassert dem på dette øde og hvite kontinent er uutholdelig, og et blikk på Johan røper at han har det på samme måte. Det er enkelt å forestille seg de første oppdagere, og deres iver etter det ukjente. Jeg fikk stor sans for Borchgrevink som satt bakerst i jolla, men som kastet seg ut i vannet og vasset først i land - og ble, til de andres ergrelse, det første menneske til å sette sine ben på det forgjettede Antarktis.<br />
<br />
Det blåser opp når vi nærmer oss land og isen tykner til. Vi styrer mot en liten bukt vi har fått beskrevet av Jerome Poncet, men drømmen om en trygg havn faller i grus da den viser seg å være full av is. Vår begeistring for isverdenen avtar i takt med problemene som vokser. - Hvorfor i all verden skulle vi rote oss ned hit til dette høljet! I tussmørket klarer vi å manøvrere oss fram til et lite skjær som gir en smule ly for isen men ingen for vinden. Med en vag ide om at det er det eneste riktige, blåser vi opp gummijolla, og jeg ror inn og fester en trosse rundt den største steinen. Jeg føler meg absolutt ikke som noen Borchgrevink der jeg fomler rundt i mørket for å finne et sted å feste trossa mens jeg kjemper med å holde balansen på de sleipe steinene.<br />
<br />
Natta blir lang og slitsom. Vi står på dekk og skyver is med båtshaken. Når de første store isklumpene slår inn i siden på Sorgenfri, minnes jeg Jeromes advarsel: Dere har et sandwichskrog, altså kun et tynt lag glassfiber på hver side av en skumkjerne, dere tåler ikke det minste slag av is. Panisk roper jeg på Johan etter hjelp - ellers synker vi! Men når isklumpene fortsetter å gnisse langs skroget og vi fortsatt flyter, skjønner vi at glassfiberen tåler mer enn vi hadde fryktet. Vi slapper av, lar bare de største klumpene flytte Sorgenfri rundt som en korkball. Utpå natta dreier vinden, og vi driver ubønnhørlig inn mot skjæret. Vi bestemme oss for å prøve bukta til Jerome igjen. Det er bekmørkt, og vi kan høre brenningene slå mot land, men vi tar det rolig. Jeg står i baugen og speider etter isfjell jeg vet er der ute, men som jeg ikke kan se.<br />
<br />
Foran har vi montert en hvit lanterne i stedet for den røde og grønne styrbord/babord, og den gir litt hjelp når lyset reflekteres i isen. Stuptrøtte ankommer vi bukta, og nå hadde vi endelig hellet med oss: Den var nå helt fri for is. Selv om mørket skjuler en del, er dette noe av det vakreste jeg har sett på lenge. Vi får strukket en trosse forut akter, og med fare for å bli stengt inne hvis vinden skulle snu, stuper vi for første gang siden Falklandsøyene i hver vår køye, og sovner inn mens en rød, men ennå søvnig sol kryper over horisonten.<br />
<br />
Av og til fikk vi belønning for strevet Da jeg våknet et døgn senere, og ble møtt av en skyfri himmel og 1000 pingviner som vinket og skrek til meg inne på land, virket gårsdagens strabaser og motgang bare som en vag drøm. Der satt Johan I cockpiten og inntok morgenkaffen uten votter og lue, og bød på den whiskyen vi hadde fått av kapteinen på «Valdivia» (som egentlig skulle sprettes når vi rundet Kapp Horn, men som vi bestemte oss for å ta hvis vi klarte å seile til Antarktis). Begeistringen blusset opp igjen. Når noe ubehagelig og slitsomt er gjennomført, føles belønningen etterpå ekstra søt, og belønning for strevet fikk jeg denne morgenen så det monnet.10. Mennesker i Antarktistag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1262009-02-20T22:28:56.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Hej, Sorgenfri, klokkan är sju. Jeg vrir meg i forbauselse under teppene. Jeg er i Antarktis, og så er det en svensk stemme i radioen? Det går et par øyeblikk før jeg klarner, og får humpet bort til VHF'en. - God morgen Rolf, du vekket oss, hvordan er dagen? - Inte så värst, men det blåser mycket från nordøst, og det är vel inte så bra för er? - Det stemmer, da blir vi nok her i dag også. Vi sees etterpå, og dere må komme til middag, vi har en overraskelse til dere.<br />
<br />
Jeg titter opp av luken, og…
Hej, Sorgenfri, klokkan är sju. Jeg vrir meg i forbauselse under teppene. Jeg er i Antarktis, og så er det en svensk stemme i radioen? Det går et par øyeblikk før jeg klarner, og får humpet bort til VHF'en. - God morgen Rolf, du vekket oss, hvordan er dagen? - Inte så värst, men det blåser mycket från nordøst, og det är vel inte så bra för er? - Det stemmer, da blir vi nok her i dag også. Vi sees etterpå, og dere må komme til middag, vi har en overraskelse til dere.<br />
<br />
Jeg titter opp av luken, og ser at Rolf snakket sant. «Northern Light»s røde skrog lyser opp rett forut, og det snør og blåser. Det er ingen vits i å forhaste seg. Jeg tar en frossen klut og tørker litt kondens i taket, men noe var allerede blitt til is. Jeg skraper det av og kaster det før jeg legger meg i den varme posen igjen. Først noen timer senere står jeg opp, koker kaffe og steker brød.<br />
<br />
En snau uke etter at vi seilte inn til kysten, kom vi til Argentine Islands. Der ligger den britiske Faraday-basen. Det er en geofysisk base, og dessuten har de en ozonmaskin som gjør målinger i hullet over Antarktis. Vi fortøyde i en bukt like ved basen, men holdt oss unna på grunn av de offisielle reglene som vi visste gjelder på basene. Men folkene var selskapssyke, og det tok ikke lang tid før den første jolla fra basen dukket opp. Vi ba de tre karene ombord, og de inviterte oss inn på basen.<br />
<br />
Briter er et merkelig folkeferd. På denne basen var det ti mann, de fleste nyutdannede fra college og universiteter. Kvinner kunne ikke ansettes, begrunnelsen var at de ville skape uro i mennenes sinn. Britene var her i to år om gangen. Mangelen på sosial avveksling, eller kanskje feminine innslag, hadde gjort dem mutte. Men etter hvert fant vi hverandre, og de tødde opp om kvelden da de kunne vise fram basens klenodium: Antarktis' fineste bar. Snekkeren som bygde den hadde fått sparken fordi han overskred alle budsjetter, men den perfekte engelske puben, i sporadisk bruk av ti mann i Antarktis, var blitt stående. En gammel sannhet viste seg igjen: Man kan si mye om Kong Alkohol, men han er en god diplomat.<br />
<br />
Vi hadde et par geniale dager med britene. De var aktive, klatret og dro på turer, og kjente området til fingerspissene. De fortalte at en svensk båt, «Northern Light» var i Antarktis denne sommeren.<br />
<br />
Vi ble liggende værfast på Petermann Island lenger nord i to dager, på det samme stedet som det franske ekspedisjonsskipet «Pourque-Pas?» hadde overvintret 80 år tidligere. Til tross for at båten hadde blitt stygt skadet ved en grunnstøting, gjorde mannskapet et omfattende utforskningsarbeid den vinteren. Vi red av en storm der uten problemer. Dagen derpå sto to master opp i luften bak Hovgaard Island. Det var «Northern Light». Vi seilte rundt, og la oss rett bak dem. To himmelfalne personer kom bort til. - Where do you come from, you popped up from nowhere? Møtet var enda mer overraskende for dem enn det var for oss. Og det var velkomment, vi var sannsynligvis de siste menneskene de ville se på bortimot et år. Vi var heller ikke bortskjemt med menneskelig kontakt, men jeg kunne neppe tenke meg å fryse inne I Antarktis over vinteren.<br />
<br />
Vi ba Rolf Bjelke og Deborah Shapiro ombord, og ga falklandssauen vår dens siste olje. Sauen var det siste ferske måltidet de ville få på et år. Været var skitt, så vi ble liggende noen dager, og det var en psykedelisk følelse å ligge to båter sammen midt i det ødeste av alle steder. Vi tilbrakte kvelden sammen, og utvekslet historier og erfaring om dyrestammer og beskyttede bukter. Rolf og Deborah var et morsomt par som kranglet om alt. De skulle tilbringe vinteren kun I hverandres selskap, så de må ha likt det.<br />
<br />
Her som andre steder: Seilerne ute sitter på den beste informasjonen. «Northen Light» hadde vært i Antarktis før, og Rolf forteller om muligheter på veien mot nord.<br />
<br />
De hadde funnet seg vinterhavnen her ved Hovgaard. Den lå mellom et par flate øyer. Ikke langt unna fant vi en glimrende klatrevegg, der pingvinene applauderte vår dårskap. «Selv vi med dårlige vinger kommer til toppen her, det er bare å gå en liten omvei», var det som om de sa.11. Ufrivillig isbadtag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1252009-02-20T22:28:13.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Faen!! Det sitter dønn fast jo! Jeg har vanskeligheter med å skjule min ergrelse over at Johan satte båten i gir for tidlig, slik at det ene spinnakerskjøtet gikk i propellen.<br />
<br />
- Jeg trodde du hadde fått det inn allerede, det haster jo, hva er det du somler etter? Han er minst like forbanna som meg, for vi driver raskt inn mot den lite innbydende breen bak oss, og mørket er i ferd med å senke seg. Under andre omstendigheter ville ikke denne situasjonen vært noe problem, en seilbåt er til for å…
Faen!! Det sitter dønn fast jo! Jeg har vanskeligheter med å skjule min ergrelse over at Johan satte båten i gir for tidlig, slik at det ene spinnakerskjøtet gikk i propellen.<br />
<br />
- Jeg trodde du hadde fått det inn allerede, det haster jo, hva er det du somler etter? Han er minst like forbanna som meg, for vi driver raskt inn mot den lite innbydende breen bak oss, og mørket er i ferd med å senke seg. Under andre omstendigheter ville ikke denne situasjonen vært noe problem, en seilbåt er til for å seiles. Men omringet av et tjukt isbelte, og med vinden imot, vil vi ikke for seil rekke fram til ankringsplassen i Paradise Harbour før mørket faller på. Uten radar er tanken enda mindre innbydende.<br />
<br />
- Vi har ikke tid til å krangle, stikk ned og ta på deg det vi har av våtdrakter, her må det dykkes, sier Johan - uten å fortrekke en mine. Jeg er halvveis ned luka før jeg skjønner hva jeg nesten ble lurt til. - Jada, jeg skal finne fram våtdraktene til deg. roper jeg. De har ikke vært framme på flere måneder nå, og er fulle av diesel og olje etter å ha ligget under benken ved siden av motoren. - Dette kunne vært atskillig verre, sier jeg ironisk og holder dem opp for Johan. - Din sommerdrakt har jo til og med lange bein. Ettersom vannet holder en temperatur på 0 til -2 , bestemmer vi oss for kron og mynt. - Mynt! roper jeg, sekunder før det stygge hodet til en argentinsk politiker viser seg på håndflaten min. Mens jeg trekker på meg den tynne og illeluktende våtdrakten til Johan prøver jeg uten hell å huske sist jeg vant i kron og mynt. Har Johan en mynt med kron på begge sider tro?<br />
<br />
Og så denne dagen som hadde startet bra. Vi hadde sagt farvel til Rolf og Deborah i «Northern Light» samme morgen, og seilt av gårde med spinnaker gjennom Le Maire-kanalen. Som alltid var vi opptatt av fotografering, og Johan ville ha et bilde av Sorgenfri under full spinnakerseilas gjennom det vakre sundet. Det begynte bra, og jeg hadde ingen problemer med å seile båten alene. Plutselig økte vinden, og dreier 90 . For ikke å revne spinnakeren måtte jeg styre rett mot isbreene på styrbord side. Johan, som enset faren, prøvde så godt han kunne å ta meg igjen med gummijolla, men kjørte ikke mye fortere enn Sorgenfris syv knop. Jeg sto så høyt jeg torde, men da Johan han endelig hadde tatt meg igjen, var vi meget nær iskanten, og vi slapp spinnakeren rett ned. Vi startet motoren, men under hastverket falt deler av spinnakeren og det ene skjøtet i vannet.<br />
<br />
Etter fem dykk løsnet endelig skjøtet men da kjentes det som om hodet og armene mine også hadde løsnet. Stivfrossen bevilges jeg en kort frivakt under dekk, hvor det er noen grader varmere enn ute.<br />
<br />
Det var ikke mange dagene siden jeg også måtte kaste meg i vannet med alle klærne på, fordi jolla ble tatt av vinden, og drev bort. Vi var på vei inn til samme ankringsplass som den «Northern Light» og de sett seg ut for overvintring ved Hovgaard Island. Vinden var kraftig, og med Johan til rors opp det smale sundet, satt jeg i jolla, og kjørte i land mot vinden med en trosse. Johan hadde store problemer med å holde baugen opp mot vinden, og mens jeg fester trossa med kjetting rundt en stor stein, tar en vindbyge tak i jolla og sender den av gårde. Det eneste jeg rekker å tenke, er at jeg må få festet en trosse på andre siden av sundet det også, og til det trenger jeg jolla. Med kjetting og tau løper jeg derfor rett ut i det kalde vannet, og så antagelig ut som Nansen når han fra isflaket kastet seg etter kanoen sin.<br />
<br />
Og dette gjør vi frivillig, tenker jeg der jeg henger over primusen og forsøker å få litt varme i kroppen. Ute sitter Johan og styrer mot Paradise Harbour. Etter hvert som mine frosne lemmer tiner, smiler jeg imidlertid av hele episoden. Jeg kan ikke lenger tenke meg noe annet sted jeg heller ville ha vært.12. En liten klatreekspedisjontag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1242009-02-20T22:27:22.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
I Antarktis fant vi mange jomfruelige og ubestegete fjell og tinder, i hvert fall var svært få av dem navngitt på våre kart. At våre kart var fra 1960, tok vi ikke så høytidelig, og vi syntes det var festlig å sette våre egne navn på steder. Selv om det ble mye Petersen og Krogh, var det ikke bare vi som hadde stått for navnsettingen. Vi hadde for eksempel seilt forbi Krogh Island og Petersen Rock da vi ankom Antarktis, antagelig oppkalt etter norske hvalfangere som helt sikkert hadde hatt like…
I Antarktis fant vi mange jomfruelige og ubestegete fjell og tinder, i hvert fall var svært få av dem navngitt på våre kart. At våre kart var fra 1960, tok vi ikke så høytidelig, og vi syntes det var festlig å sette våre egne navn på steder. Selv om det ble mye Petersen og Krogh, var det ikke bare vi som hadde stått for navnsettingen. Vi hadde for eksempel seilt forbi Krogh Island og Petersen Rock da vi ankom Antarktis, antagelig oppkalt etter norske hvalfangere som helt sikkert hadde hatt like mye moro av navngivingen som oss.<br />
<br />
Etter en natt med landliner våknet vi opp til en klar og stille morgen ved den lille Couverville øya. Da vi ankom dagen før, var det tåke og lavt skydekke, og kartet røpet ingenting om det majestetiske fjellet som sprang meg i øynene da jeg stakk hodet opp av luken. Min første tanke var at jeg var den første som så dette fjellet, og jeg var fristet til å kalle det Krogh-fjellet med en gang. Men tross alt var ikke vi de første menneskene i Antarktis, så jeg fikk moderere meg litt. At fjellet ikke var navngitt på våre middelalderkart betød ingenting. En førstebestigning var det allikevel duket for her. Kanskje hadde de det vært noen på toppen før oss, men det man ikke vet har man ikke vondt av.<br />
<br />
Sponsorer var det umulig å oppdrive her så vi nøyde oss med pingvinenes entusiastiske klapping fra tribunene, og lønnen I form av utsikten over hele det vakre Antarktis som åpenbarte seg for oss mens vi klatret Fjellet var ikke spesielt høyt, men i Antarktis blir alt så mye råere enn andre steder, og vi var nervøse for dårlig vær som kunne komme uten varsel. Sorgenfri, som var blitt til en liten hvit prikk blant alle de andre små og store drivende hvite prikkene, var derfor en god motivasjonsfaktor for å holde tempoet oppe. Farten ble etter hvert litt i raskeste laget, så når vi endelig hadde toppen I sikte var vi helt utkjørt, og Johan foreslo at vi skulle snu. Jeg ville likevel videre, og mens Johan fikk igjen pusten, krabbet jeg de siste få hundre meterne opp.<br />
<br />
- En varde! Jeg snakket visst høyt til meg selv da jeg fikk øye på steinvarden som like gjerne kunne ha stått på en middels norsk fjelltopp Et sekund følte jeg meg som Scott nå da han fikk se det norske flagget på Sydpolen. Så var jeg altså ikke den første til å bestige fjellet allikevel, men kanskje var jeg den første nordmann, eller i alle fall den første nordmann på 21 år med halvlangt hår. Mulighetene for rekordsetting er talløse, bare en bruker fantasien. Jeg fortalte ikke Johan om varden før vi var nede, av frykt for å bryte ned hans moral og siste krefter på veien tilbake til Sorgenfri base camp.<br />
<br />
Men varden til tross, vi kunne glede oss over det turen egentlig var: Ingen overfladisk sponsortur, men en opplevelse av et solfylt Antarktis sett i fugleperspektiv.13. På grensentag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1232009-02-20T22:26:45.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Opp med. deg, jeg trenger hjelp! Et par høye dunk da noen små isflak slår mot skroget understreker alvoret. Peder har klærne på, men ligger og sover under to ulltepper og en dyne, så jeg må rope noen ganger før han våkner. Han er utslitt, men også jeg lengter etter noen timers sammenhengende søvn. Men isen tetter seg til og snart blir det mørkt. Vi må jobbe. Det blåser en svak vind, men jeg ser veggen av is som sperrer sundet vi må igjennom, og slipper genuaen og storseilet I dekk, før jeg går…
Opp med. deg, jeg trenger hjelp! Et par høye dunk da noen små isflak slår mot skroget understreker alvoret. Peder har klærne på, men ligger og sover under to ulltepper og en dyne, så jeg må rope noen ganger før han våkner. Han er utslitt, men også jeg lengter etter noen timers sammenhengende søvn. Men isen tetter seg til og snart blir det mørkt. Vi må jobbe. Det blåser en svak vind, men jeg ser veggen av is som sperrer sundet vi må igjennom, og slipper genuaen og storseilet I dekk, før jeg går tilbake til roret og begynner å svinge mellom isklumpene og flakene. - Slå på islyset, roper jeg idet Peder er på vei opp. Samtidig starter jeg motoren, det gjør det enklere å ta seg gjennom isen, for da kan vi re gulere farten mye raskere.<br />
<br />
Peder er desorientert når han kommer ut: - Hvor er vi nå? spør han forvirret. Jeg forklarer at vi er på vei inn mot Bluff Island, og høres neppe særlig optimistisk ut, for vi er i en liten knipe. Det er ingen havn i nærheten som vil gi skikkelig ly for isen, så vi kan se langt etter søvn. Bløfføya er det eneste stedet det muligens kan være litt beskyttelse. Peder tar med seg båtshaken, går fram på fordekket, og setter seg på den lille plattformen vi har laget helt forut. Jeg trenger å dirigeres derfra når vi manøvrerer i tett is. Han viser åpningene ved å peke og riste på armene i det ordløse systemet vi bruker, og jeg leser ham og styrer: svakt babord - rett fram - styrbord - hardt styrbord - rett fram motor i fri. Vi snirkler oss gjennom isbeltet, det er ikke altfor vanskelig. Av og til går vi hardt på større flak, men vi har fått god trening nå og vet hva båten tåler. Dessuten av laster Peder treffene med båtshaken. Etter hvert blir det bekmørkt, for månen slipper ikke gjennom skyene og den lette snøen som drysser. Men lyset fra den lille lanternen vi har montert på baugen reflekteres fra isen, det føles som om vi flyr i svart luft gjennom hvite skyer, bortsett fra at disse skyene er hardere. Etter en halvtime er vi gjennom isbeltet, og finner Bløfføya like etterpå. Den bærer sitt navn med rette. Men sundet på innsiden gir litt beskyttelse, og vi har intet alternativ til å ta natta der. Det blåser svakt over øya, og en stram lukt driver over vannet. Jeg kjenner den lukta godt nå, det må være en pelsselkoloni like ved, og når vi kommer nærmere, hører vi brølene også. Vi slipper en lett dregg på grunt vann rett ved dem, for her må vi våke uansett, og en rask forflytning er viktigere enn godt feste. Vi har sovet like lite begge to, så vi slår kron og mynt om den første vakta. To minutter senere kryper jeg ned i soveposen nesten fullt påkledd og trekker en dyne og et ullteppe over meg. Det tok to sekunder å sovne.<br />
<br />
Med unntak av den dagen vi fikk tau i propellen, hadde vi hatt en nydelig uke siden vi forlot Hovgaard Island. Et høytrykk hadde stoppet opp over den antarktiske halvøya, og vi fikk sol, passe vind og til og med varmegrader i fjellsidene. Det var alt hva vi hadde ønsket oss - det var totalt ekstatisk og vi følte oss som de heldigste skapninger på jorden. Antarktis ble et paradis. Vi fikk kle av oss kleskonkongene og klatre og menge oss med dyrene og være hele dagen på land, totalt alene I en drømmeverden. Men like raskt som godværet hadde kommet, forsvant det, og vi var tilbake i kulda.<br />
<br />
Selv om klokken viser at det har gått to timer, har jeg vanskelig for å tro det når Peder vekker meg. Men jeg står opp med en gang for ikke noe er så irriterende som å vente i denne kulda, og jeg risikerer en kopp isvann i nakken. Jakke, votter og en kjempelue er alt jeg trenger å ta på før Peder hopper i bikka. Han forteller at forholdene er rolige, men at det finnes en sterk strøm som nå og da fører store iskosser med seg. Isfjellene når ikke fram til oss, for vi har bare fire meter vann under kjølen og de stikker mye dypere. Jeg går fram på fordekket for å se på isen. Den seiler i glitrende og spredte kolonner, men ingenting særlig stort hittil. Men hva er det som gnisser akterut? Der venter en overraskelse. En fullvoksen leopardsel ligger og gnager på vindroret! Hvor nysgjerrig går det egentlig an å bli? Jeg har fått et delt forhold til leopardselene; de gliser et ironisk, allvitende smil, men skinnet bedrar, og jeg blir nervøs av all tyggingen deres. Først var det fortøyningene. De holdt på å skremme livet av oss da de gnagde på dem under stormen ved Petermann Island. Nå er det altså vindroret, og et par småbiter er allerede gnagd av. Selen fjerner seg ikke da jeg lyser på den, bare ler som vanlig, og jeg må dytte den vekk med båtshaken før den gir seg. Det er godt at jolla ligger på dekk, for den er leopardselenes favoritt. Etter at vi så en leopardsel på pingvinjakt er vi ikke i tvil om dens ferdigheter. Samtidig brøler det fra land, og jeg kan se silhuetten av to pelsseler som slåss. Det er nok av underholdning også om natten, men det er ikke like lett å nyte det når vi er i en trengt posisjon. Månen gir et glimt gjennom skyene, og jeg ser at brefallet i sjøen fra fastlandet bak oss er en halv mil i bredden. Plutselig drønner det voldsomt gjennom lufta, og jeg skimter vannsøyler som står til værs der inne. Selv pelsselene glemmer å brøle, og jeg blir stående fjetret og betrakte skuespillet. Det er den antarktiske iskappen som kalver, og lyden er øredøvende i over ett minutt. Jeg vet at nå stuper det enorme isfjell ut i vannet der inne. Det går et minutt , og pelsselene begynner så vidt å slåss igjen, før bølgene når ut til oss. Båten gynger vanvittig når de skyller forbi oss, og jeg lurer på hvor store de er i forhold til dybden. Det ville ikke være særlig morsomt å treffe grunnen i bunnen av en bølgedal. Jeg titter ned og ser at Peder fortsatt sover selv om han ble kastet en gang rundt. Pelsselene som ligger og hviler får seg litt av en overraskelse når bølgene slår inn over land, og det blir et øredøvende spetakkel når ungene våkner ute i vannet. Men seler er seler, dessuten fikk de vasket den illeluktende soveplassen sin.<br />
<br />
Det er bikkjekaldt, og for å holde varmen skyver jeg med båtshaken bort all den isen som driver mot oss. Et par adeliepingviner dukker fram og tilbake under båten. - Hysj, leoparden er løs, hvisker jeg til dem før jeg slår i vannet så de fyker skremt av gårde. Rett etterpå hører jeg rare lyder fra vindroret igjen, og der er leopardselen tilbake. Sorgenfri trenger vindroret mer enn han, så jeg dytter ham vekk igjen. Nå er han ikke blid lenger, og hveser med den brede tanngarden. Han svømmer bort og kravler seg opp på et lite isfjell. Det er lite is i en periode, så jeg får tid til å lage meg en kopp kaffe, men det hjelper ikke mye på verken trettheten eller kulde. Men å dytte is og høre på breene som kalver og selene og pingvinene og fortape seg i drømmer har sin egen sjarm. Vi får tidsnok sove uansett.<br />
<br />
Etter to timer vekker jeg Peder. Han ser ut som et lik når han kommer ut. To timer er egentlig for korte vakter, i hvert fall for den som sover, men det er såpass kaldt at vi ikke kan jobbe ute for lenge i strekk. Det er riktignok like kaldt inne, men når man ligger i fosterstilling under alt sengetøyet får man opp varmen - jeg er i hvert fall varm når jeg blir ristet opp to timer senere.<br />
<br />
Jeg er på vei til å vekke Peder igjen når alt plutselig blir hvitt foran baugen. Det er en helt tett vegg av is som driver mot oss. Jeg blir redd, skriker høyt og hopper ned for å sparke i Peder før jeg starter motoren og løper på baugen. Jeg begynner å skyve på fortroppene, som hakker i siden når de skraper forbi Det blir fort slike mengder av store flak og klumper at de presser på begge sider. Et tredvemeter bredt stykke legger seg på baugen og presser med to knops strøm. Dreggen slipper taket og hopper langs bunnen. Vi blir skjøvet akterover. Peder kommer trampende opp i cockpiten, og jeg roper om hva som skjer og trekker opp dreggen. Peder bakker unna. Rett før månen forsvant hadde jeg fått øye på et lite, grunnstøtt isfjell, så jeg løper tilbake på baugen og dirigerer fram dit. Det står på samme stedet, og vi driver inn bak det. Der avtar strømmen, og isfjellet fungerer som en plog mot den mindre drivisen. Vi roper litt fram og tilbake for å koordinere operasjonen. Jeg hiver en stor taukveil bort til Peder, og tar med enden fram. Peder manøvrerer inntil isfjellet. Det er bredere enn det er høyt, så det er stabilt, og jeg klatrer opp på det. Månen gir nok lys til at jeg ser hvor jeg går. Jeg folder ut dreggen og legger den bak et hakk i skulpturen. - Jeg har feste! hojer jeg utover, og ser Sorgenfri legge seg nydelig til rette når Peder strammer opp trossa. Heldigvis blåser det lite, og vi ligger foreløpig perfekt.<br />
<br />
Det er en trolsk stemning når det endelig begynner å lysne, og det blir faktisk sol. Vi ligger fortøyd til et fint lite isfjell, hele riggen er rimet ned og solen lyser glitrende gjennom det. Det har vært snaue ti minusgrader hele natten, og sjøen rundt oss er sørpe og tallerkenis. Det er klar beskjed om at sjøen kan fryse til når som helst. Det er 1. april, men vi tør ikke lure hverandre med annet enn en påjugd hval, for det er lovlig seint på den antarktiske sommeren. Dessuten er det mørkt over halve døgnet nå. Det er på tide å komme seg til varmere strøk.<br />
<br />
Vi dro med en gang det ble lyst, men kom bare et par mil før tåka tilslørte alt. Mens vi hørte drønnene av store isfjell og så skyggene av dem, snudde og tråklet vi oss tilbake etter kompasset. Et annet problem var allikevel større; det kom mindre og mindre kjølevann til motoren, og den ble overopphetet. Idet vi kom inn bak Bløff igjen tørket vannet helt, og vi stoppet motoren, drev inn i sundet, og slapp dreggen.<br />
<br />
Ingen av oss var mekanikere, men noen triks hadde vi da plukket opp, og i løpet av jordomseilingen ble vi fullbefarne mekanikere på våre egne motorer. Ved Bløfføya, mens isen dunket mot skroget, begynte vi å demontere. Kjølevannspumpen var det opplagte valget, men der var alt i orden. Dessverre ble pakningen ødelagt da vi åpnet den. Uten sikt, stor is og motor uten kjølevann snur vi og går tilbake til en usikker Vi hadde ingen ny, og jeg ble redd vi hadde reparert i stykker. Men vi hadde sjøkart, og vi tok et som vi ikke trengte lenger, og skar til ny pakning. Pumpen virket igjen, men problemet forble uløst. Vi diskuterte og prøvde å være logiske, og begynte å demontere kjølevannskanalene. I termostathuset fant vi feilen, det var tett av sot og avleiringer. Etter rengjøringen strømmet vannet som det skulle, og vi vasket oss lettet i det oppvarmede kjølevannet. Men arbeidet hadde tatt resten av dagen, og vi var fremdeles ved den store bløffen Bløff. I tillegg begynte det å blåse.<br />
<br />
Den natten var verre enn den første. Vi måtte flytte tre ganger gjennom natten med en kuling som ulte gjennom riggen. Strømmen førte isen mot vinden, så det var ikke tale om å sove. Men på formiddagen lettet plutselig tåka. Vi seilte nordover, men måtte gå lange omveier for å unngå den verste isen. I tussmørket brøytet vi oss inn mellom noen øyer ved Kapp Herschel. Det var blitt mørkt da vi fant et brukbart fortøyningssted og jeg gikk i jolla med taukveiler og lommelykt. På begge sider av sundet var det pelsselkolonier, selvsagt på de eneste stedene det var feste for tauene. Jeg var vettskremt for jeg måtte arbeide midt iblant dem, og likte meg dårlig - og pelsselene har farlig tenner. «Kom deg vekk, ikke vekk oss I vår egen koloni,» hørte jeg at de brølte. «Bare la meg feste dette tauet, det er alt jeg skal, hvisket jeg tilbake, mest for å berolige meg selv. Den ene linen måtte jeg legge rundt en kampestein, der en hissig selhann regjerte på toppen. Men de ble litt redde lommelykten, og vi hadde tidligere erfart at pelsselene ikke angrep så lenge vi ikke løp. De antarktiske ternene som var der ble imidlertid hypnotisert av lyset; De fløy rett mot det, og traff meg i kroppen. Det betød det total kaos, men etter en time var vi fortøyd.<br />
<br />
Natten ble det rutinemessige kjøret med vakter og isskyving med båtshaken. Vakten måtte ofte ut med jolla for å frigjøre is fra linene. Om morgenen ble det så rolig at jeg kunne bake brød, og vi spiste to hele til frokost. Energibehovet var enormt, vi spiste oss «pansermette» tre ganger om dagen. Bakingen skapte dessuten varme i båten, noe som motiverte dobbelt. Vi bakte sjokoladekaker og eplekaker (med hermetiske eple fra en nedlagt base, 30 år gamle, men like fine) og spiste en hver dag etter middag. Til tross for kulda og den konstante aktiviteten begynte vi å bli feite. Det var dessuten artig å se hvor fort kroppen tilpasset seg, spesiell fingrene tålte mer og mer kulde.<br />
<br />
Det var blitt fire døgn uten skikkelig søvn, og vi bad om at Mikkelsen Harbour på Trinity Island skulle gi oss en brukbar havn. Vi var nær ved besvimelse av søvnmangel. Så skuffelsen var nærmest fysisk da vi hadde slitt oss fram dit, og det viste seg at bukta var stor og ubeskyttet og uten et eneste hull der vi kunne snike Sorgenfri inn. Det var ikke mye is der, men vi måtte ankre ubeskyttet for vinden, og barometeret var fallende. Som andre steder var det her også fullt av pingviner og seler, og dessuten en ikke særlig gammel argentinsk base på land, så det var som vanlig moro å utforske området. Men på kvelden begynte det å blåse opp, og midt under middagen løsnet ankerene fra den vanskelige steinbunnen, og vi måtte gjøre hele den slitsomme operasjonen om igjen. Jeg fikk min verste neglesprett hittil. Jeg trodde fingrene skulle dette av, og at det aldri skulle ta slutt - jeg hadde lyst til og grine og sove. Men i vannet lå tre leopardseler og smilte sitt ironiske smil: «Det var det vi tenkte», lo de, og jeg så på dem og forbannet meg på at vi skulle klare dette, at vi fortsatt hadde reserver å hente fram. Men vi måtte skjære igjennom og komme oss til et sted der vi kunne være trygge, der vi kunne hvile og komme til oss selv igjen. Dette kjøret visste vi ikke om vi kunne klare særlig mye lenger.<br />
<br />
Før natten var forbi var vi på vei, og krysset fram mot Deception Island, mens vinden stadig økte. Vi ventet for lenge med å ta jolla på dekk, og mistet begge årene da den ble fylt med vann i de store bølgene. Nå hadde vi ingenting igjen å skyve is med ettersom båtshaken hadde brukket den forrige natten. Men vi nådde endelig BUKTA vi hadde lett etter i fem dager, isfri, innelukket og ikke for stor. Vi trakk tre hundre meter med fortøyninger til enorme steiner på land. Det var ikke så lett uten årer til jolla, men det gikk og endelig var vi sikre. Det blåste opp til full storm, det ulte i riggen og Sorgenfri krenget, men vi sov - og sov - og sov. Vi var oppe et par ganger for å se at alt gikk bra, men kunne sove med god samvittighet, for vi lå i Antarktis' beste havn. Vi hadde klart det.14. Vi er på Månentag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1222009-02-20T22:25:23.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Deception er en unik øy i Antarktis- sammenheng, den er vulkansk, og fremdeles aktiv. Den har et stort krater som er fylt med vann, og som kalles «Neptuns blåsebelg». I en revne i den ene kraterveggen seilte vi Sorgenfri inn.<br />
<br />
Deception er et månelandskap, med vulkanaske som driver rundt med vinden. Det var umulig å si om vi gikk på bre dekket av aske eller aske dekket av bre. Her har land og vann noen grader høyere overflatetemperatur enn andre antarktiske øyer pga. den vulkanske aktiviteten,…
Deception er en unik øy i Antarktis- sammenheng, den er vulkansk, og fremdeles aktiv. Den har et stort krater som er fylt med vann, og som kalles «Neptuns blåsebelg». I en revne i den ene kraterveggen seilte vi Sorgenfri inn.<br />
<br />
Deception er et månelandskap, med vulkanaske som driver rundt med vinden. Det var umulig å si om vi gikk på bre dekket av aske eller aske dekket av bre. Her har land og vann noen grader høyere overflatetemperatur enn andre antarktiske øyer pga. den vulkanske aktiviteten, og krateret er isfritt.<br />
<br />
Vulkanske oppkommer har noen steder sitt utløp i vannet, der det koker. Norske hvalfangere bygget en fast stasjon I Whalers Bay på Deception i begynnelsen av århundre med hvaloljetanker og hus som fremdeles står og ruster. I gamle beretninger fra hvalfangstskipene berettes det om tider da vannet i Whalers Bay ble så oppvarmet fra vulkanene at bunnmalingen ble svidd av. Hvalfangerne gjorde enorm skade på hvalbestanden, men de levde i en tid da man tenkte annerledes om dyr og bestander. De tjente til sitt daglige brød i et farvann som stilte profesjonelle oppdagere ovenfor store vanskeligheter, og det er liten grunn til ikke å verdsette det mot og den innsats de viste ved å drive fangst i Antarktis.<br />
<br />
Vi ble på Deception i over en uke. Dette var det perfekte stedet å hvile ut og komme i orden igjen. Det var et totalfascinerende sted, der overraskelsene sto i kø. Vi gikk lange turer, besøkte ruiner og badet i strandkanten. Jeg følte meg som det andre mennesket på månen. Vi hadde ikke lyst til forlate Antarktis, men måtte akseptere at moroa var over for denne gang. Det var allerede midten av april, og sommeren var for lengst over. Vi måtte starte seilasen nordover I godvær, slik at vi kom ut av issonen med god sikt. Samtidig lokket Chile. Vi ville møte mennesker, fortelle røverhistorier fra det siste kontinentet, og kjenne ekte varme igjen.<br />
<br />
Vi rundet Låvebrua Island, den er høy og skeiv og minner om gjett hva, på vei mot havet. Om kvelden forsvinner de siste snødekte fjelltoppene fra horisonten, og de trekker magnetisk tilbake. Vi ser det for siste gang, og er overtakknemlige for besøket. Antarktis har en magisk tiltrekningskraft. Den er kald og nydelig, utilnærmelig og utfordrende, majestetisk og krevende, ugjestmild men ekstatisk og overveldende. Shackletons nestkommanderende, Frank Wild, sa det slik: «Once you have been to the white unknown, you can never escape the call of the little voices.»15. Ildlandettag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1212009-02-20T22:24:41.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Tierra del Fuego, Ildlandet, var siste stopp for folkeslagene som vandret over Beringstredet i nord og langsomt befolket det amerikanske kontinentet. Ca. 8000 år etter at de ankom Alaska, hadde indianerne nådd helt sør til Kapp Horn. De var et ekstremt hardført folkeslag, som levde uten klær i et område kaldere enn Norge. Charles Darwin, som var med kaptein Fitzroy på «Beagle», båten som kartla dette farvannet, antok dem for å være på et tidligere evolusjonsstadium. Det stemte selvfølgelig…
Tierra del Fuego, Ildlandet, var siste stopp for folkeslagene som vandret over Beringstredet i nord og langsomt befolket det amerikanske kontinentet. Ca. 8000 år etter at de ankom Alaska, hadde indianerne nådd helt sør til Kapp Horn. De var et ekstremt hardført folkeslag, som levde uten klær i et område kaldere enn Norge. Charles Darwin, som var med kaptein Fitzroy på «Beagle», båten som kartla dette farvannet, antok dem for å være på et tidligere evolusjonsstadium. Det stemte selvfølgelig ikke, men det er forståelig at engelskmennene var forundret over disse indianerne, som nakne trakk seg unna det samme bålet som de påkledde engelskmennene hutrende samlet seg rundt.<br />
<br />
Alacaluf- og Yaganindianerne var kanofolk. De bygde barkkanoer til transport, og dykket etter krabber og skjell selv midt på vinteren. Ilden var uunnværlig for dem, og selv i kanoene holdt de et ulmende bål i live, til varme, matlaging og røyksignaler. Den første europeeren som kom til området i 1520, den grensebrytende Magellan, kalte det «Røyklandet», ettersom synet av skipet hans utløste frenetisk røyksignalsaktivitet. Hans spanske konge omdøpte det senere til det mer latterende «Ildlandet», begrunnet i en ikke ukjent sammenheng. Magellan fant stredet som senere fikk hans navn, kom seg til slutt helskinnet ut av det stormfylte farvannet, og åpnet dermed verden vestover for europeerne. Selv om Magellan selv ble drept på Filippinene senere, fullførte ett av hans skip historiens første jordomseiling.<br />
<br />
Karttegnerne trodde lenge at Ildlandet var forbundet med et ukjent kontinent i sør, «Terra australis incognita», men dette ble motbevist i 1578 da Sir Francis Drake med «Golden Hind», på vei mot røvertokter i de rike spanske besetningene I Peru, ufrivillig ble blåst sørover vest for Magellanstredet og fant åpent hav videre sørover.<br />
<br />
Etter hollenderne Le Maire og Schoutens oppdagelse av det amerikanske kontinentets sørspiss i 1616, kalt Kapp Horn etter deres hjemby Hoorne, og kanskje pga. den billedlige likheten med et horn, gikk de viktigste handelsveiene fra Østen til Europa rundt kappet inntil Panamakanalen ble åpnet i 1914. De hyppige og fryktinngytende stormene, kulden, og det forrevne landskapet ga kapteiner, skip og mannskap opplevelser de ikke glemte å fortelle om i neste havn. Kapp Horn ble, og er fremdeles, en legende og en milepæl for sjøfarende. Og fortsatt er skipsvrak et vanligere syn på Ildlandet enn fyrlykter.<br />
<br />
Kanoindianerne padler ikke lenger mellom øyene, sterk fysikk hjalp ikke mot sykdommer, ildvann og våpen. De store teklipperne med last fra Kina står ikke rundt Kapp Horn med nediset rigg. Ildlandet er delt mellom republikkene Argentina og Chile. Kapp Horn-øyene ligger så vidt på den chilenske siden. Ellers er det ikke så mye som har forandret seg på Ildlandet. Vinden feier over fjellene og skaper de samme fallvindene, lavtrykkene kommer like tett, og vegetasjonen bøyer føyelig unna. Breene stuper rett i sjøen, naturen er vill og vakker, og mennesket får intet gratis. Det kan være vanskelig å komme dit, og det kan være vanskelig å komme seg derfra. Sorgenfri ble fem måneder på Ildlandet.16. Dramatisk møte med Kapp Horntag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1022009-02-20T14:41:52.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Putselig går de første rykningene gjennom båten og det uunngåelige har skjedd. Kjølen har slått ned i bunnen! Selv om jeg har fryktet dette i flere timer nå, føles det som om tilværelsen revner fullstendig. Minutter tidligere, da vi kjempet mot vind, bølger og tang, levde vi i hvert fall i håpet om at vi skulle klare å få Sorgenfri helskinnet ut av denne fellen. Med dette endelige møte med bunnen, gikk alvoret virkelig opp for meg.<br />
<br />
Og vi som bare ett døgn tidligere hadde sittet på dekk i…
Putselig går de første rykningene gjennom båten og det uunngåelige har skjedd. Kjølen har slått ned i bunnen! Selv om jeg har fryktet dette i flere timer nå, føles det som om tilværelsen revner fullstendig. Minutter tidligere, da vi kjempet mot vind, bølger og tang, levde vi i hvert fall i håpet om at vi skulle klare å få Sorgenfri helskinnet ut av denne fellen. Med dette endelige møte med bunnen, gikk alvoret virkelig opp for meg.<br />
<br />
Og vi som bare ett døgn tidligere hadde sittet på dekk i godvær og gledet oss over vakker skjærgårdsseilas etter å ha rundet Kapp Horn. Vi frydet oss over å ha gjennomført seilasen i Antarktis. Vi hadde krysset Drake-passasjen for andre gang, også nå uten annet ubehag enn en storm eller tre, og foran oss lå den lille chilenske landsbyen Puerto Williams. Jeg kunne nesten ikke vente med å svinge seiersølen med Johan i den første og beste baren, og slå av en prat med andre mennesker. For innerst inne var vi stolte av oss selv, og av vår måned på den antarktiske halvøy. Jeg gledet meg også til å ringe hjem og fortelle om alt, at vi var tilbake, at alt var bra, og at jordomseilingen nå fortsatte som planlagt. Kanskje skal en ikke glede seg for mye. Smerten når alt går galt blir alltid så mye vondere. Hva hjalp det endelig å komme ut av isfjellsonen? For oss var isen det farligste, og det eneste som virkelig kunne skade båten, trodde vi. Men så skulle det altså vise seg at det var vår arroganse overfor dette området rundt Kapp Horn, hvor det ikke finnes isfjell, som til slutt ble Sorgenfris og vår jordomseilings tilsynelatende endelikt.<br />
<br />
Man skal ikke ta lett på området rundt Kapp Horn. Det er ikke for ingenting at det ligger flere vrak på bunnen her enn noe annet sted i verden. Intet annet sted er været så uforutsigbart eller stormfrekvensen så høy. Selv om man runder Kapp Horn i en sørøstlig bris, så skal man ikke pakke bort stormfokka, og gjøre klar fenderne for Puerto Williams 100 mil lenger framme i Beaglekanalen. Det gjorde vi heller ikke, men vi tok for lett på det, og stolte på det gode været vi hadde hatt siden vi rundet denne verdens sydligste øy for to døgn siden. Vi ankret opp midt i Surgideiro Seagull. Det var ti meter vann under kjølen, og 200 meter til land i den relativt store bukta. Landet var lavt, og ga ikke god ly for vinden, men det blåste nesten ikke, og vi skulle bare bli her i noen få mørke nattetimer.<br />
<br />
Hvorfor jeg våknet den kvelden vet jeg ikke, men etter lang tid i båt, blir man på en måte ett med den, og merker ubevisst selv de minste forandringer. Uansett måtte jeg slå lens, så jeg karet meg ut av akterkøya, og fant uten problemer veien ut, selv i stummende mørke. Ute merket jeg vindens styrke, og dens drastiske forandring siden vi gikk til køys få timer tidligere skremte meg. Det var bekmørkt ute, og selv om jeg hadde en ekkel følelse av at ikke alt var som det skulle, ble jeg ikke klokere av å stirre inn i den mørke sekken. Jeg gikk nedenunder og skrudde på ekkoloddet (som på den tiden fremdeles virket) og kjente straks det vonde suget i mellomgulvet en får når en blir skremt. Den lille røde, blinkende prikken stoppet på tre meter! Øyeblikkelig vekket jeg Johan. En rask sveip med tusen- meterslykta viste land 50 meter akter, så vi hadde drevet av ganske mye, men det måtte være langgrunt her, ettersom vi hadde så lite vann under kjølen. Det virket imidlertid som om vi lå rolig i øyeblikket, og vi tok oss tid til en kaffe, for å roe oss ned og planlegge vårt neste trekk. Det var lite fristende å flytte båten når det var så mørkt, men vi skjønte raskt at vi ble nødt. Isla Otaries akter kom stadig nærmere, og vinden økte på. Jeg kastet meg Over ankertauet, og Johan tok roret og startet motoren. Idet jeg skal til å trekke, oppdager jeg det som skulle avgjøre vår skjebne; hele båten var omgitt av en seig kjempetang. Denne tangsorten som kan strekke seg til overflaten fra 80 meters dyp, og er så sterk at det er umulig å rykke den for hånd, finnes i store mengder i farvannet rundt Ildlandet.<br />
<br />
Vi hadde stiftet bekjentskap med den tidligere. Den gangen var. vi blitt svært fascinert av den. Når ankeret skal opp, og du skal redde propellen ut av dens omfavnelser, vi ser den derimot sin sanne natur og er alt annet enn morsom. Jeg trakk alt jeg klarte i ankertauet, men oppnådde bare at det ble tyngre og tyngre etter hvert som mer og mer tang festet seg i det. Jeg løp ned og fant vår største kniv, og forsøkte å kutte meg igjennom. Tangen ga etter for mine kutt, men når en var delt i to kom flere til! Det var som om tangen levde og viklet tangarmer rundt oss for å trekke oss ned i dypet. Johan hadde også store problemer bak i cockpiten, for vinden var kraftig, og tangen likeså, og vår 13-hesters Volvo klarte ikke å hamle opp med den. Propellen ble fullstendig blokkert, og det utsatte seilbåtdrevet som samlet opp tangen gjorde ikke saken bedre. Etter mye kutting fikk jeg dratt inn et av ankerne. Med gummijolla prøvde jeg å kjøre det ut igjen for om mulig å finne et feste lenger ute. Det var fremdeles mørkt, og vinden var så sterk at det var umulig å kommunisere med Johan bak i cockpiten. Av og til kom det kast som var så sterke at jolla ble blåst tilbake til jeg startet. Med åttehesteren bak på gummibåten klarte jeg allikevel å kjøre ut hele ankertauets lengde, og slippe ankeret. Det er imidlertid så mye tang at ankeret nesten fløt oppå det.<br />
<br />
Etter at kjølen traff bunnen, og vinden presset oss enda lenger inn mot land, skjønte vi at vi aldri ville klare å komme løs uten hjelp. Vi sendte ut en nødmelding til Kapp Horn fyr. Vi hadde vært i kontakt med gutta før, så de visste hvem vi var. Men ettersom deres engelsk begrenset seg til «Good moning», og vår spansk til auna cervesa», det ikke lett å få formidlet de entusiastiske gutta vårt problem. - Cape Horn lighthouse this is a Mayday!!! - Yes, Sorgenfri, good morning, como estas? Etter gjentatte «May day!» «Mayday!» gikk det endelig opp Kapp Horn at vi trengte hjelp, og etter enda mer fingerspråk for VHF-radioen klarte Johan å få avgitt vår posisjon. Vi fikk da beskjed om at en motortorpedobåt var under veis fra Puerto Williams. Vi ga opp håpet om å komme oss løs på egen hånd, og prøvde de bare å holde stillingen inntil hjelpen nådde fram.<br />
<br />
Ventetiden slet på tålmodigheten, og mens vi hadde en klippefast tro på at MTB'en skulle klare å trekke oss av, slik at vi slapp med skrekken, la Sorgenfri seg over. Og roret begynte å slå ned i bunnen for hver bølge. Lyden av glassfiber som slår mot stein er hjerteskjærende, og igjen sluknet håpet om at vi allikevel skulle slippe unna. Glassfiberbiter fra roret begynte å flyte opp, og vi trakk ankerlinene akter slik at vi ble liggende med baugen mot land. Selv om vi nå la nesten helt oppå land, fungerte kjølen som et glimrende anker. Den hadde gravd seg nesten helt ned i bunnen. Men roret slo i steinbunnen, nye biter fløt opp, og vi maste på Kapp Horn og lurte på hvor hjelpen ble av. 100 mil tar noen timer selv for en MTB, og da den dukket opp var vårt en gang så stolte ror redusert til en brøkdel. Johan og jeg spekulerte på hvor vi kunne støpe et nytt årblad, for det var utrolig nok, ennå ikke slått hull i skroget. Surgideiro Seagull spilte da ut sitt siste trumflkort. Kapteinen og noen av mannskapet kom i land med gummibåt de torde ikke manøvrere fartøyet inn mellom øyene. Uansett hadde de ordre om å redde mannskap, ikke båt. Jeg så på Johan, og vi visste begge at vi hadde tapt første runde. Vi reddet ut satellittnavigatoren og noen andre verdigjenstander, og plasserte dem på land under gummibåten. Når vi sto i baugen kunne vi hoppe tørrskodd i land, selv om bølgene skylte over stranden. Det eneste vi tok med oss i MTB'en, foruten de våte klærvi gikk i, var gjesteboka, kameraene, passet og VISA-kortene våre.<br />
<br />
Klumpen i halsen var vond å svelge, og paradoksalt nok kunne jeg ikke huske å ha sett Sorgenfri så vakker som da hun lå nesten helt oppe på stranden på Isla Otaries 20 mil nord for Kapp Horn. Jeg tok et bilde av henne, og regnet med at det ble det siste bildet av vår stolte skute.<br />
<br />
Vår ankomst til Puerto Williams ble på langt nær så heroisk som vi hadde forestilt oss. Våte og kalde ankom vi den lille militærlandsbyen på kveldstid, og istedenfor den kalde seiersølen vi skulle svinge, måtte vi nøye oss med dårlig søvn i en hard og kald køye i militærbrakka. Jeg sovnet helt utmattet med klærne på i et fåfengt for søk på å tørke dem.<br />
<br />
Morgenen etter dukket det opp et lite lyspunkt. I Puerto Williams lå trimaranen «Myrika» med den franske familien som vi traff i Mar del Plata ombord. Altmuligmannen Rouge-Marc Robertau gikk straks i gang med å planlegge bergingen av Sorgenfri, og selv om jeg ikke trodde stort på det, steg motet betraktelig. Redningsaksjonen var i full gang. Jeg ble med «Myrika» ut til Sorgenfri, mens Johan ble igjen i Puerto Williams for å prøve å mobilisere hjelp fra marinen. På vei ut til Sorgenfri ble vi møtt av den ene stormen etter den andre. Gjentatte ganger prøvde vi forgjeves å komme oss av gårde fra den lille bosetningen Puerto Toro. Selv om Puerto Toro kan skryte av å være verdens sørligste bosetning, fant jeg ingen glede i oppholdet der. For hver time som gikk sank håpet om å få se Sorgenfri i ett stykke. Selv om jeg bønnfalt Rouge-Marc om å dra, skjønte jeg at det var håpløst og direkte uansvarlig i stormen som herjet. To døgn lå vi værfaste i Puerto Toro. Jeg hadde daglig kontakt med Johan i Puerto Williams. Han hadde klart å få et av marinefartøyene som skulle ut til gutta på Kapp Horn, til å dra ut for å vurdere skadene på Sorgenfri.<br />
<br />
Den kvelden jeg ventet at marinefartøyet og Johan skulle komme og hente meg, kom en av chilenerne fra radiostasjonen i Puerto Toro løpende ned til «Myrika» og bablet et eller annet på spansk som jeg ikke skjønte. - Radio, Yate Scherzo llamo!! Han vinket meg med opp til radioen, og jeg fulgte litt ergerlig etter. Marinen skulle snart komme og plukke meg opp og jeg var ikke lysten på flere utsettelser, men mannen var så ivrig, at jeg tok imot mikrofonen av pur nysgjerrighet. - Hello, this is «Scherzo» calling, are you from Sorgenfri? Jeg svarte, og mannen spurte videre på prikkfritt engelsk om jeg kunne fortelle ham hvor pumpa til Sorgenfri befant seg. - Hun lekker ikke mer enn 20 liter i timen, fortsatte han. Jeg trodde ikke mine egne ører. Plutselig fortalte en fremmed mann meg at Sorgenfri lå langsides hans egen båt ved Surgideiro Seagull. Han het Pascal, og han og hans kone hadde hørt nødmeldingen vår i radioen noen dager tidligere, men ikke klart å få kontakt med oss før nå.<br />
<br />
Vi hadde en dag med rolig vær, og jeg skjønte at skulle båten reddes, måtte skje før neste storm. Vi festet en trosse i toppen av masten, og klarte å krenge båten deres nok til å få trukket henne løs, forklarte han. Det er vanskelig å gjengjelde slikt som franske Pascal og hans argentinske kone Adriana gjorde for oss. Da Johan og jeg endelig dukket opp, etter å ha ligget nok en dag værfast med marinebåten i en bukt 30 mil fra «Scherzo» og Sorgenfri, ble vi gjestfritt buden på middag ombord i «Scherzo». Endelig var Sorgenfri trygg, oq for første gang siden vi blåste på land kunne jeg virkelig nyte maten. Epoxyen som marinen provisorisk hadde tettet hullet i skroget med. var tett, og Pascal, som hadde seilt i området lenge, visste hvor tungt anker en trenger, og hvor viktig det også er å feste liner i land. Det er slike mennesker som lærer en å hjelpe andre med et smil.<br />
<br />
Pascal kunne også trøste oss med at vi vi ikke var de eneste som hadde latt seg lure av Surgideiro Seagull. Men kanskje var det enda mer trøst i at når vi først skulle blåse på land, så skjedde det i den voldsomste stormen ved Kapp Horn det året. En storm som blåste selve fyret på Kapp Horn overende.<br />
<br />
Roret var ikke kortere enn at vi klarte å seile Sorgenfri for egne seil til Puerto Williams, og hele tiden hadde vi den flotte 43-fots stålbåten til Pascal trygt ved vår side. Puerto Toro møtte vi igjen «Myrika», og jeg kunne endelig glede meg over denne sørligste bosetningen og dens få innbyggere, og til fulle nyte samværet med våre nye franske seilervenner.17. I "Fengsel" i verdens sydligste bytag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1012009-02-20T14:40:39.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Alt syntes deprimerende. Vel, ikke alt, vi hadde jo reddet Sorgenfri, men det er lett å glemme seirene sine; har man først nådd målet er lykkerusen altfor kort. Da vi trodde vi skulle miste Sorgenfri, innså jeg hvor latterlig det er å bekymre seg over banaliteter, og hvor ubetydelige hverdagsbekymringene ofte er. De kan overvinnes, men mister vi Sorgenfri er noe verdifullt ugjenkallelig tapt, drømmer og livsform og eventyr som venter i det blå. Det ville vært som å miste et barn. Jeg lagde alle…
Alt syntes deprimerende. Vel, ikke alt, vi hadde jo reddet Sorgenfri, men det er lett å glemme seirene sine; har man først nådd målet er lykkerusen altfor kort. Da vi trodde vi skulle miste Sorgenfri, innså jeg hvor latterlig det er å bekymre seg over banaliteter, og hvor ubetydelige hverdagsbekymringene ofte er. De kan overvinnes, men mister vi Sorgenfri er noe verdifullt ugjenkallelig tapt, drømmer og livsform og eventyr som venter i det blå. Det ville vært som å miste et barn. Jeg lagde alle mulige slags imaginære byttehandler i tankene om hva jeg kunne tenke meg å forsake om jeg bare kunne få en garanti for at Sorgenfri ville overleve. Det er et paradoks at vi trenger å oppleve noe virkelig vondt for å verdsette hverdagen, eller se det banale i små- problemer. Sorgenfri var reddet, og selv om vi faktisk hadde blitt flinkere til å se begivenheter i perspektiv etter hvert, så bleknet lettelsen fortsatt altfor fort. Og vi var fortsatt enogtyve år og hadde bare vært borte fra den relative tryggheten hjemme i åtte måneder.<br />
<br />
Thomas kom ombord igjen i Ushuaia. Sammen reparerte vi roret på komplisert vis, og vi slet mye med å få tak I materialene vi trengte. Det tok lang tid, men vi klarte det til slutt, og var mentalt innstilt på å komme oss nordover før vinteren slo til for fullt. Men så lett skulle det ikke gå, nå var det toppakningen i motoren som røk. De langvarige problemene tæret på humøret, vi mistet overblikket og lot oss deprimere. Vi lå i Puerto Williams på den chilenske siden av Beagle-kanalen, og det meste gikk dårlig. Som så mye annet hadde motoren vært halvveis under vann ved havariet, og selv om vi både demonterte, tørket ut og reparerte den, var det ikke nok. Volvoen var dårlig i utgangspunktet, vi hadde måttet provosere den stygt helt siden Falklandsøyene for overhodet å få den til å starte. Den hadde sunget på et dårlig vers helt siden konstruksjonsbordet, og er det noe mekanisk som vi er enige om, så er det: kjøp aldri en Volvo-Penta! Denne gangen var det altså toppakningen som røk, og det akkurat da vi faktisk var på vei igjen. Hadde vi vært et annet sted til en annen tid, eller for den saks skyld i et annet humør og med mer selvsikkerhet, kunne og hadde vi fortsatt uten motor. Vi er jo en seilbåt og riggen står, og mange ganger senere når vi fikk motorproblemer, fortsatte vi. Men Patagonia er spesielt, det er trangt, og nå på vinteren er det bare seks timer med dagslys. Det er en for stor sjanse å ta å bli liggende i vindstille dagen lang og ikke klare å komme seg til en havn, for så å bli fanget av en storm om natten når man ikke kan se seg selv og I hvert fall ikke land. For er det en enkel faktor som kjennetegner Ildlandet, så er det de lynraske og evige værforandringene, samt hyppigheten og styrken i stormene.<br />
<br />
Men vi er på verdens bunn, og der finnes det naturligvis lite å reparere med. Heldigvis er det to telefonlinjer ut, og en flylanding i uka, om været tillater det. Og Ricardo Carcamo ved konsulatet i Punta Arenas er til uvurderlig hjelp, så vi har håp om å få alt i orden innen rimelig tid. Som mange andre norske honorærkonsulater driver det med shipping, og lykken smiler en kort stund da et norsk mannskap skal til Punta Arenas for å ta over forskningsskipet «Polar Duke». Så innen et par uker har vi faktisk delene vi mener vi trenger. Dessverre var ikke svartstunden over av den grunn. For når vi har skiftet pakninger og ventilene - som vi regnet med var. årsaken til startproblemene - er kompresjonen fortsatt elendig. Da skjønner vi at hele metallklumpen må fra hverandre. Peder får den tvilsomme æren av å ha den i senga, en ære som skulle vise seg å bli ham til del i bortimot to måneder. Deler fantes ikke i Sør-Amerika, så vi måtte vente på forsendelser fra Europa, og det er dyrt og komplisert til hva vi føler er verdens ende. Og Volvo deler koster latterlig mye uansett.<br />
<br />
Så vi ventet og ventet, og fikk det ene tilbakeslaget etter det andre. Ting blir holdt tilbake i tollen, fly kan ikke lande, beskjeder er kommet bort, stadig nye ting går i filler - vi psykes stadig mer ned. Alt er egentlig hendelser man må vente seg, spesielt i en del av verden der utålmodighet er en synd. Men vi er fortsatt europeere, og selv om jeg er i ferd med å lære kan jeg ikke, forandre meg på en uke. Jeg grubler for mye og klarer overhodet ikke å beholde perspektivene eller løfte blikket - spiralen går hele tiden nedover. Uker blir til måneder. Det er lenge å vente i Puerto Williams, som påstår å være verdens sørligste by, men som egentlig bare er en liten militærbase. Vi mangler handlekraften og overskuddet og ikke minst nysgjerrigheten som kunne gjort oppholdet mer trivelig, for det er oss det er noe galt med. ikke stedet. Det føles som et fengsel, for vi kan ikke komme oss vekk. Vinteren kommer for fullt, vannet fryser, og vi blir redde for at vi aldri skal komme av gårde. Passivitet og nedturer avler mer av det samme, på samme måte som energi avler mer energi. Eller «Garp» som vi sier på denne tiden, ettersom det eneste vi klarer å le av er «Garps bok». Vi dreper vår egen kreativitet orker ikke en gang å lære oss spansk, noe vi opplagt kunne hatt nytte av. Mange ganger fatter vi nytt håp og tror at nå skal alt gå i orden, om noen få dager har vi kommet oss vekk. Da går enda en ting i stykker, eller pakken mangler en viktig del - det er som om løslatelsesdagen stadig vilkårlig utsettes gang på gang, av en ansiktsløs og ondskapsfull Dostojevskij-byråkrat. Vi blir tynnhudet og humørsyke og tar enhver spøk på vår bekostning høytidelig. Vi blir tilslutt så leie og late at det føles som en seier hvis vi klarer å kare oss bort til bakeriet 500 meter unna. Vi sover halve døgnet, drikker bøttevis med kaffe og leser dårligere og dårligere bøker, der vi ligger på ryggen i soveposen. med lesevottene på. Om morgenen må vi skrape is under dekk innendørs. Kondensen fra pusten vår samler seg der og fryser til om natten. Vanligvis pleier seilerlivet å være en glimrende inspirasion for bokormer - nå leser vi alle samtlige bind om Ayla fra hulebjørnens klan. Det er synd men sant, men det hjelper litt å kunne le av ting som er enda teitere enn deg selv.<br />
<br />
Men det blir lenger og lenger mellom de befriende eller avvæpnende kommentarene. Og de eneste uttalte drømmene er om steder vi eller vil være.<br />
<br />
Thomas: Hvorfor i helvete skjer ikke dette i Brasil, så kunne vi danset i mellomtiden? Det spørsmålet krever intet svar. Jeg er helt enig, samtidig som vi alle vet svaret: Vi ville aldri fått de samme problemene der. Sol sliter også på båter men ikke I samme grad som det forblåste og kalde Patagonia, der alt blir presset maksimalt hele tiden. Og det som er kritisk her ville ikke vært kritisk der, vi kunne reist uten motor og kjettinger og en primus og Gud vet hva. Det er fristende å skylde på uflaks, selv om jeg innerst inne vet at det ikke utelukkende skyldes det. Vi har gjort et par tabber, og vært litt for lite forutseende, men dette er egentlig ikke så ille. Det er det stadige presset og skuffelsen som knekker oss. Vi klarer ikke å tenke positivt, for nettopp vissheten om egen utilstrekkelighet dytter oss lenger ned. Det er følelsen av å ha kommet til kort som er drepende, og følelsen av at andre mener det sammee, innbilt eller ikke, forsterker det. Ingen vil stå på et synkende skip, og jeg har lygg følelse i magen av at vi aldri kommer videre.<br />
<br />
Thomas foreslår å gjøre kort prosess, å snu og gå medvinds, dvs. direkte til Sør-Afrika. Da kan vi gå rett ut på havet og seile over og nå AFRIKA på en måned. Jeg er fristet, men ikke enig - for det første vil jeg seile Chile-kysten, og for det andre er jeg redd for å seile over hele den stormblåste Sør-Atlanteren så lenge vi fortsatt har et hull i skroget som er høyst provisorisk reparert. Slår det seg opp på havet er det lite vi kan gjøre. Peder er enig og Thomas mener kanskje ikke så alvorlig han heller, så vi blir liggende og fryse i soveposene og teppene og dynene i Puerto Williams.<br />
<br />
Det hendte at vi klarte å somle oss ut en gang iblandt, sammen, selv om situasjonen krevde en del smidighet oss imellom. Det skal mental styrke til å gå alene til Puerto Williams' eneste kafe. Her spiste vi barra lucos og completos med palta, eller drakk en sjelden gang en øl eller en pisco sour, som er nasjonaldrikken. Det krever overskudd å ha glede av alkohol, den forsterker bare sinnstilstanden, og får meg ikke glad når jeg starter uglad. En kveld deler vi en flaske pisco. Den er ikke sterk og det er bare en halv liter, men vi er så lite vant med alkohol etter lang tid uten, at vi alle blir kvalme eller kaster opp. Det frister ikke til gjentagelse.<br />
<br />
Men til tross for at det meste gikk skitt, var det også noen lyspunkter innimellom. Det var noen andre båter i området som overvintret frivillig, bl.a. «Scherzo», som hadde reddet Sorgenfri. Og Pascal er et teknisk unikum hvis lærdom og hjelp er uvurderlig. Også «Myrika» er her fremdeles. Familien Robertau skifter planer like fort som oss, og har hjerte- og terapirom med orkester nedenunder. Og Sabine som er 65 år og bestemor og som bor alene i sin 25-fots lille stålbåt, og Skip Novak som har seilt fire Whitbread og som vi seiler over til Argentina. Og så er det «lensesleiken» Charlie Porter, bosatt i Chile I over 20 år. Han har padlet Patagonia i kajakk og er en av sin generasjons aller beste fjellklatrere. Han ler mer enn alle andre og trekker oss opp med historier og en fantasi hinsides all fatteevne. En dag han er ombord, får han øye på de tre gitarene som ligger strødd omkring mellom motordeler og kaos, og vi har latt ham tro at vi kun har ett anker med oss. Han får latterkrampe: «sailing around Cape Horn, with three guitars and one anchor», det er det morsomste han noensinne har vært borti. Ellers kan Charlie alt om Patagonia, og han lærer oss kysten, noe som er viktig, i tilfelle vi noengang kommer oss nordover- spesielt med tre gitarer og ett anker. Seilerne hjelper oss til en slik grad at vi blir nesten flaue, for vi kan ikke gjøre gjengjeld. Men som de sier: «Jeg hjelper deg nå, du hjelper en annen en annen gang, og før eller siden får jeg det igjen av en tredje eller tiende».<br />
<br />
Et par ganger gikk vi den halve mila ut til en gård. På dårlig spansk fikk vi forklart at vi gjerne ville ri. Bonden pekte ut I skogen, det var bare å forsyne seg, men hestene hadde løpt fritt et halvt år. Men han forsto at vi var drevne ryttere, Peder hadde blitt leid på en ponni da han var ti. Han hjalp oss halve dagen med å jage tre halvville hester inn i en innhegning. Så pekte han ut hvor sal og bissel lå, ga oss hver vår lasso, og mente tydeligvis at resten var opplagt - og gikk. - Hva nå? tenkte Thomas høyt, - skal vi liksom fange dem med lasso og sale dem, eller hva? Om det var vi eller hestene som var reddest vet ingen, men etter et par timer var faktisk alt klart. Og når vi først var i salene gikk det greit, selv om hestene ikke hørte på styrbord eller babord eller forut og akter. De valgte selv fart og retning, og først mye senere ble vi fortalt at søramerikanske hester føres motsatt av de nordamerikanske som vi hadde sett på Western-filmer.<br />
<br />
Selv om Puerto Williams er en militærbase, så er chilenere i regelen hyggelige folk, og vi var et eksotisk innslag. Så selv om vi ikke hadde overskudd til å bidra noe særlig sosialt, lærte vi iallfall endel språk, og vi fikk noen gode venner. Og til tross for at vi var langt nede, hadde vi beholdt litt av galgenhumoren. Innimellom kunne vi le av oss selv der vi lå med en halv meter snø på dekk, og husket hvordan vi hadde drømt om sydhavsøyer og kokospalmer over kartene på kjøkkenbordet hjemme.<br />
<br />
Ikke alle dårlige historier ender godt, men denne gjør faktisk det. En dag starter motoren, og det som står igjen improviserer og filer og snekrer og limer vi til det virker. Og når vi var ferdige kom Terje. Etter kjøkkenbordplanene skulle han ha møtt oss på Tahiti, men nå kommer han i stedet hit til Beagle. Han er nettopp ferdig med den norske vinteren. Nå møter han vinteren her i syd og finner Sorgenfri høyt og tørt på lavvann mens ungene går på skøyter på stålisen utenfor. Men Terje er den minst selvhøydelige og messt sjenerøse gutten jeg kjenner og han gir den nødvendige inspirasjonen som får oss tilbake i god gjenge. Til Tahiti kommer vi nok før eller siden likevel. Nå er alt fryd og gammen, nesten alt er reparert og vi blir enige om at en ny tur rundt Kapp Horn er den riktige måten å feire begivenheten på. Vi vet alle at «Hornet» er en litt innbilt bragd når vi havnehopper rundt, men vi er heller ikke blinde for symbolverdien, og Terje og Thomas har jo ikke vært der. Kappet øver en spesiell dragning og er aldri noen spøk. Det tar oss et par uker og flere nervepirrende stormer (bl.a. en mens vi lå 200 meter fra havaristedet) før vi er tilbake Puerto Williams. Vi er der et par dager, feirer avreisen med venner - Peder: «Det slik man skal gjøre Puerto Williams» - før vi forlater stedet for siste gang, og med ett mål NORDOVER!18. Yendegaias kuguttertag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:1002009-02-20T14:40:19.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Vi så på hverandre, og var glad vi var fire da vi fikk se hva gutta foran oss holdt på med. Bevæpnet med hver sin kniv, slaktet og flådde de okser som om det var det eneste de hadde gjort hele sitt liv.<br />
<br />
Vi hadde hørt om Yendegaia i Puerto Williams. Vi hadde nå 1000 mil med ødemark foran oss, og vi så på Yendegaia som et bra sted å ta farvel med andre mennesker på. Kanskje vi hadde tatt feil. - Bienvenido! Fem uvaskede, råbarka ansikter hilser oss, men samtalen stopper der, på grunn av våre…
Vi så på hverandre, og var glad vi var fire da vi fikk se hva gutta foran oss holdt på med. Bevæpnet med hver sin kniv, slaktet og flådde de okser som om det var det eneste de hadde gjort hele sitt liv.<br />
<br />
Vi hadde hørt om Yendegaia i Puerto Williams. Vi hadde nå 1000 mil med ødemark foran oss, og vi så på Yendegaia som et bra sted å ta farvel med andre mennesker på. Kanskje vi hadde tatt feil. - Bienvenido! Fem uvaskede, råbarka ansikter hilser oss, men samtalen stopper der, på grunn av våre mangelfulle spanskkunnskaper. Armer, mimikk og hender er imidlertid kommunikasionsmidler vi er blitt fortrolige med. så vi peker på Sorgenfri, på oss selv, sier «Noruega» og så er introduksjonen gjort.<br />
<br />
Kvegranchen Yendegaia er chilensk, men den argentinske grense er like ved, og nærmeste by er argentinske Ushuaia. Veier er mangelvare, så hest og båt er de mest pålitelige transportmidlene. Det gjør ikke saken bedre at avstandene er store, og at været stort sett er lite samarbeidsvillig. Ettersom skinnet kan bedra, lot vi guttas utseende kun gjenspeile et uunngåelig resultat av å leve i mer eller mindre total isolasjon med minimal tilgang på komfort i noen form. Det viste seg også at skinnet bedro ganske mye, for gleden var stor over det uventede besøket.<br />
<br />
De fem gutta med Sergio Mansilla Miranda i spissen gliser bredt over å få besøk av fire «gringos» som om mulig ser ut til å ha hatt et enda lengre opphold borte fra ferskvann enn dem selv. Men mest av alt gliser deeover tanken på all den gode vinen og piscoen «gringos» er kjent for å ha med seg. Marinefartøyet som ankommer en gang i måneden for å hente slaktet, har aldri med seg en dråpe, så det er lenge siden gutta har smakt annet enn vann. Vi har på den annen side ikke smakt ferskt kjøtt på en stund, så vi smiler for oss selv ved synet av alt det parterte kjøttet, og sikler etter selv de bitene som blir kastet til de ti hundene. Her er det duket for verdens eldste handelsmetode. Riktignok tørrla gutta oss fullstendig, men da vi to dager senere forlot ranchen, hadde vi med oss nok kjøtt for fire uker framover. Ettersom det sørlige Chile på denne tiden er en eneste stor fryseboks, hadde vi ingen problemer med konserveringen. Alt ble plassert i fryseboksen (les ankerluka) forut.<br />
<br />
Røyken fra bålet river i nesa og øynene, men vår medbrakte vin er i ferd med å gjøre sin virkning, så vi merker mindre og mindre til det. Vi sitter i en hytte på Yendegaia Det er «gringos» på besøk og stor stemning. Vinskinnet sendes rundt, og etter mye smatting og stønning, «bueno» og svelging, snakker vi alle samme språk. Historiene blir nå forstått av alle parter, ikke- eksisterende verdensproblemer blir løst, og vi får nok en kveld venner, brødre og fedre for livstid.<br />
<br />
- Han stakk ham ned, men den jævelen overlevde. Sergio demonstrerer med kniven sin hvordan en av «gauchoene» (søramerikanske cowboys) hadde prøvd å drepe eieren som var på inspeksjonsrunde fra Punta Arenas. Vinen løsner også opp for mye hat, og vi skjønner at eieren er en mann vi ikke ville vært i skoene til hvis vi møtte disse gutta i en mørk gate. - Han sender aldri ned vin, og kun en gang i året får vi dra til Punta Arenas og besøke venner og familie. Sergio spytter ut dårlig skjult hat og forakt. Dette er et område og et land hvor de sterkeste bestemmer, og den sterkeste her er eieren. Gutta lever derfor med sin frustrasjon. De er «gauchos», så uten okser å slakte ville de stå på bar bakke.<br />
<br />
Dagen etter våkner jeg til lyden av vinden som hyler i riggen, en perfekt dag for landligge. Selv om det er forholdsvis god ankerbunn har vi lagt ut landline, så selv i denne vinden ligger vi trygt. I dag skal nytt kveg samles inn, og jeg er den heldige som har fått lov til å bli med. - Kan du ri? spurte Segio kvelderl før, og eplekjekk som jeg var med mye vin innabords, endte jeg opp som en noe mellom erfaren og meget erfaren rytter. Sola har enda ikke stått opp og hodet verker, men jeg regner med at gutta som svelget mer vin enn oss tar det med ro denne morgenen. Feil, ny arbeidsdag er alt i gang, og det er på tide å være seriøs. Jeg får utdelt den store hvite hingsten, og med unnskyldning om at hodet verker, får jeg hjelp til å montere salen. Rolig nå, tenk klart, jeg var på rideleir i Hønefoss som tiåring, og i Puerto Williams lånte vi noen hester som vi da uten problemer klarte å ri. Riktignok var de omtrent halvparten så store som denne her, men hest er hest. Om sporer er sporer vet jeg ikke helt, men dem jeg fikk utdelt så ut som noe jeg trodde bare fantes i gamle westernbøker, og var på størrelse med bunnen av en vinflaske.<br />
<br />
Skapang!! Sergio demonstrerer hvordan den to meter lange pisken brukes for å samle kveget, og langer over en lasso også. Om han innbiller seg at jeg kan bruke den er uvisst, men jeg tar imot og fortsetter mineløst mitt spill for galleriet. Så bærer det av gårde, over slettene mot den ubrutte fjellkjellen i bakgrunnen. Vi brøyter oss gjennom tynn is på elvene og gjennom busker og gress så jeg nesten ikke ser hesten under meg. Mitt minste problem er pisken og lassoen. Jeg har allikevel ingen ledige hender til dem. Sporene er det ingen vits i å bruke, hesten følger programmert etter de andre, så alt jeg gjør er å klamre meg desperat til hest og sal, og håpe på at denne turen ikke medfører hopping også. Ikke desto mindre oppfatter jeg fra min meget ubehagelige posisjon hvilke ryttere disse gaucho'ene er. De er fullstendig i ett med hesten, og armene utfører alle andre ting enn å styre. Clint Eastwood ville virket som en unge på rideskole i sammenligning.<br />
<br />
Jeg ble aldri klar over om jeg hjalp til eller ikke, men det var mye «bueno» og «buen trabajo» da vi hadde samlet kveget I inngjerdingen. Ettersom jeg jo hadde klart å holde meg på hesten hele dagen, ble det tatt som en selvfølge at jeg kunne og skulle være med på slaktingen. Igjen skyldte jeg på tømmermenn, og slapp derfor å drepe oksene ved å kutte over halspulsåren med kniv.<br />
<br />
Men flå og partere gjorde jeg, og i stedet for å kaste all innmaten til hundene la jeg noe til side, så jeg kunne vekke de andre ombord i Sorgenfri med duften av stekt lever nyrer tll frokost.<br />
<br />
Som så mange andre steder vi besøkte, måtte vi dra alt for tidlig fra Yendegaia. Men de gode dagene er få her nede, og etter at Sergio og de andre hadde forlatt båten og fått med seg den desidert siste vinflasken, var solen i ferd med å eksplodere i farger over horisonten. Den røpet en himmel fri for skyer og en dag fri for vind. En slik dag lot seg ikke sove bort, her hadde vi muligheter til å avansere mange mil før motvinden satte inn. Som vanlig ble det jeg som tapte loddtrekningen, og måtte ta første vakt. Og som derfor fikk jobben med å hente oksehodet vi fikk i avskjedspresang. Vi hadde falt for det allerede første dagen da vi så det hengende på gjerdestolpen i ekte «Lucky Luke»-stil, ved en ranch som kunne vært hentet rett ut av denne tegneserien. Hodet hengte vi i masten, og selv om de spisse hornene revnet genuaen i ny og ne, var dette en maskot vi var villige til å bruke nål og tråd for. Oksehodet henger i masten den dag i dag, og selv om det har fått et meget værhardt og sjøsykt utseende, får det ennå tankene og minnene til å gli tilbake til Yendegaia og alt vi opplevde der.19. Bøygentag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:992009-02-20T14:39:56.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Etter en normal dag; dvs. vi hadde ligget på kryssen de seks timene fra soloppgang til solnedgang, var vi framme i Caleta Brecknock. «Lensesleiken» Charlie Porter hadde påstått at der var det en perfekt fortøyningsplass. Fra denne bukta er det bare seks mil fram til Cockburn-kanalen, og da er det bare rundt svingen til Magdalena- kanalen som fører østover og dermed er i medvind. Så kom vi først dit, ville det være grei skuring fram til Punta Arenas, som hadde vært målet I månedsvis. Dessuten…
Etter en normal dag; dvs. vi hadde ligget på kryssen de seks timene fra soloppgang til solnedgang, var vi framme i Caleta Brecknock. «Lensesleiken» Charlie Porter hadde påstått at der var det en perfekt fortøyningsplass. Fra denne bukta er det bare seks mil fram til Cockburn-kanalen, og da er det bare rundt svingen til Magdalena- kanalen som fører østover og dermed er i medvind. Så kom vi først dit, ville det være grei skuring fram til Punta Arenas, som hadde vært målet I månedsvis. Dessuten var vi nesten tomme for fyrstikker, og var blitt grundig lei av løk og poteter. Biffene fra Yendegaia var oppspist. Det var bare Cockburn som gjensto og det visste vi kunne bli en bøyg, for der er det åpning rett ut til Stillehavet, og vind og bølger står rett inn. Men fem mil er ikke mye uansett.<br />
<br />
Barometeret falt gjennom natten. Ved soloppgang blåste det hardt, og det bølget fælt i bukta. Vi måtte flytte, men det var ikke så lett, for vinden blåste oss innover. Vi måtte opp alle fire. Terje og Toffan gikk i jolla og løsnet de trossene det ikke var press på. Så slapp jeg de siste trossene fra båten samtidig, og Peder slo motoren hardt framover. De to i jolla samlet opp tauverket, og kom etter. Men kulingen var økende, og vi bestemte oss for å ta en liggedag. Vi gikk inn i en annen bukt, der vi iallefall fikk totalbeskyttelse fra bølgene. Resten av dagen brukte vi på jolletur oppover en elv. Da vi nådde stryket, bar vi jolla og motoren opp til innsjøen ovenfor. Det var mørkt da vi kom tilbake, og det blåste fortsatt mye, men det er vanskelig å bedømme hvor mye det blåser utpå. Vi bestemte oss for å klare Cockburn neste dag om forholdene var de samme. Fire kilo poteter, en løk hver og sennep til middag. Backgammon. Forsøk på søvn.<br />
<br />
Det så brukbart ut på morgenkvisten, vinden var nede i stiv kuling. Peder, Terje og jeg var på dekk ved soloppgang. Ikke at vi så noen sol, men det ble jo litt lysere. Vi løsnet og kveilet opp trossene, og satte kryssfokk og storseil. Idet vi rundet hjørnet til Brecknock-kanalen, tok vi et rev i storseilet. Halvtimen etter tok vi et til, og litt senere det siste. Kanalen er smal, og vi krysset og slo hvert minutt, men det gikk utrolig seint for det var strøm og liten storm imot. Rekka lå konstant langt under vann, og forskipet ble begravd av latterlige mengder vann. Skrog og rigg ble filleristet og det ble verre etter hvert som vi nærmet oss Stillehavet. Vi så tvilende på hverandre, for vi likte ikke å gi båten så hard juling. Men Sorgenfri er sterk, selv om hun fortsatt hadde hullet i skroget, og ingen ville gi seg. Hvordan Toffan klarte å sove i forpiggen var en annen gåte. Svaret dukket opp av seg selv. Luka ble skjøvet på gløtt, ut sto en tobakksrøyksky, og Toffans stemme fulgte: - Jeg våkna med dekket som underlag og brødposen som pute, har dere tenkt å avmaste skuta? - To mil til, så er det gjort, ropte vi tilbake. Men to nautiske mil kan være langt. Langsomt slo vi oss framover. Det var berusende at vi i det hele tatt klarte å seile mot dette været.<br />
<br />
Sjøen var et hvitt inferno, og det blåste enda mer. Av og til kom korte snøbyger, men vi kunne likevel se et par hundre meter. Etter fem timer hadde vi nesten klart det. Vi var slitne og kalde, men vi var i Cockburn, og kunne snart falle av.<br />
<br />
Men vi hadde tapt. Vi kunne ikke nå fram til noen fortøyningsplass før det ble mørkt. Resignert måtte vi snu. Den strekningen vi hadde brukt hele dagen på, seilte vi nå tilbake på en halvtime. På vei inn i Brecknock-kanalen ramlet en willy-waw (en fallvind) ned foran oss, men vi rakk å slippe seilene i dekk og legge oss på dem sekundet før den traff oss. Den kjentes som en trykkbølge da den traff, og Sorgenfri krenget halvveis over. Vi fortøyde på det samme stedet. Poteter, løk og sennep til middag. Backgammon etterpå. Vi hadde en turnering i backgammon gående - vinneren skulle få en helaften og taperen måtte passe Sorgenfri. Den som ledet kunne ikke nekte å spille når han ble utfordret. Nå hadde vi spilt over to hundre runder hver på det samme brettspillet i løpet av en uke.<br />
<br />
Det var ikke lett å sove den natten. Vi byttet på å holde vakt, for det blåste full storm, willy-wawer traff fra begge sider. Trossene var som fiolinstrenger, og båten krenget og slang på seg som om seilene var heist, og jeg måtte spenne opp leduken for å ikke å falle ut av køya.<br />
<br />
Morgenen etter hadde det tilsynelatende roet seg litt, og Peder og Toffan gjorde et nytt forsøk. Men det ble med forsøket, for som Thomas sa: «Peder sto på baugen og stirret etter land, og jeg styrte og speidet etter Peder». Snøfall, vind og tåke er en råtten kombinasjon. Nå hadde vi ti fyrstikker igjen, og fikk ild ved å putte avispapir inn i den konstant brennende parafinlampen. Neste morgen forsøkte Terje og jeg, men det falt på sin egen urimelighet da stormen kom tilbake før vi var halvveis. Poteter, løk og majones til middag. Backgammon spilling. Nytt forsøk dagen etter, men inne i Caleta Brecknock gikk vi hardt på en ikke kartlagt grunne, og kom ikke av før vi kjølhalte Sorgenfri. Vi festet en line til land, koblet det sammen med et fall i masten, og vinsjet til hun krenget nok til at kjølen løftet seg løs. Poteter, løk og dressing til middag. Ti backgammonrunder.<br />
<br />
Dagen etter prøvde vi ikke engang å reise. Det var den femte dagen med storm, men vi fant endelig den gode bukta som Charlie hadde beskrevet, og lå i hvert fall stille og beskyttet. Om kvelden gikk vi opp på det høyeste fjellet og så utover på Cockburn. Det var skumhvit sprøyt overalt. Han var så absolutt en drittsekk. Poteter osv. om kvelden, backgammon, toalettpapir til oppfyring fra lampen - og vi begynte å bli lei. Vi begynte å få et personlig hatforhold til kaptein Cockburn, den gamle, bitre piraten som ikke ville slippe oss forbi. Det er greit at det blåser mer enn noe annet sted i Patagonia, men er det for mye forlangt å be om fem mil? I godvær kunne vi gjort det på en time! Toffan tegnet bilder av Mister Cockburn, som led en grusom skjebne over primusen.<br />
<br />
Først etter åtte dager og seks forsøk klarte vi å passere Cockburn. Fram til Punta Arenas gikk det da som ventet greit. På veien møtte vi fiskere som vi inviterte ombord på vin. De forærte oss centollaer, den patagonske kjempekrabben, som var genial mat i dager. Terje og jeg delte på seieren i turneringen. Vi hadde da spilt fire hundre spill hver. Jeg har aldri siden spilt backgammon.20. Et døgn i Patagoniatag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:982009-02-20T14:39:35.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Klokken er kvart på seks om morgenen den 10. september 1991. Peder står på hodet oppi motoren for å fylle drevolje, mens jeg er i gang med å lage morgenkaffen. Man er ikke særlig snakkesalig på denne tiden av døgnet, og stillheten blir bare brutt av suset fra primusen og noen fornøyde grynt fra Terjes sovepose. Han og Johan har enda fire timer igjen i køya før de skal på vakt. Det er kaldt her nede ved verdens ende og vi sover med klærne på inne i soveposen, med ulltepper under og dyne over…
Klokken er kvart på seks om morgenen den 10. september 1991. Peder står på hodet oppi motoren for å fylle drevolje, mens jeg er i gang med å lage morgenkaffen. Man er ikke særlig snakkesalig på denne tiden av døgnet, og stillheten blir bare brutt av suset fra primusen og noen fornøyde grynt fra Terjes sovepose. Han og Johan har enda fire timer igjen i køya før de skal på vakt. Det er kaldt her nede ved verdens ende og vi sover med klærne på inne i soveposen, med ulltepper under og dyne over oss. Når vi ikke har noe varmeapparat blir det utrolig mye kondens av pusten til fire mann, og den må tørkes bort om ikke alt skal bli altfor vått.<br />
<br />
Vi har hatt en kald, men stille natt i en perfekt havn som fiskerne bruker i uvær. Horisonten lysner i øst og naturen våkner til liv. Det er helt vindstille når vi putrer ut av den lille bukta og ut i Magellanstredet. Snødekte fjell speiler seg i sjøen der de første solstrålene griper etter dagen. Albatrossene duver dovent i vannskorpen. De gidder ikke å fly så lenge det ikke er vind. Men vi vet hvor ustabilt været er her nede og sluntrer ikke unna med forberedelsene selv om det ser ut til å bli en nydelig dag. Det er bare tre dager siden vi sist var i storm. Da fikk vi for alvor oppleve de beryktede willy-wawen De kraftige vindkastene kommer ned fjellene i opptil 100 knop og løftet vannet 10 20 meter til værs mens et Sorgenfri-mannskap spretter til alle sider i frydefull redsel for å unngå dens herjinger.<br />
<br />
Allikevel har det gått bra den siste uken. Fra vi forlot Punta Arenas og belaget oss på tre måneder i ødemarken, har vi flyttet oss i riktig retning alle de syv dagene vi har vært underveis.<br />
<br />
Vi har fått oss en matbit da de første krusningene kommer til syne. Motoren kuttes og storseil og genua heises. Sorgenfri legger seg pent over og skyter fart over det flate vannet. Praten går om Magellan og de andre sjøfarerne, som uten kart, og med skuter som ikke kunne krysse, klarte å ta seg fram i disse trange, ville og værharde farvannene.<br />
<br />
Skydekket tykner til og synker ned over oss. Med tåken blir det varmere og snøen går fra sludd og over til regn. På med oljehyre og gummistøvler. Vinden øker også, og det tar ikke mer enn en time før genuaen må vike for kryssfokka. Da løyer det naturligvis igjen, og vi blir liggende og stampe i en voksende sjø. Dette spillet begynner vi å kjenne nå, og før det blir tale om å få på mer duk, kommer vinden tilbake igjen. Det blåser rett fra nord og vi greier å stå ut mot åpningen av Magellan. Vi er så langt ute nå at Magel-lanstredet bøyer av ut mot Stillehavet. Vi kan slippe ut på skjøtene og sløre i vei. Vinden øker på og vi gjør sju knop på riktig kurs; det er noen måneder siden sist. I kastene må rormannen jobbe som besatt for å hindre at vi skjærer opp i vinden. Dette er seiling!<br />
<br />
Fallet til fokka festes til et kryssholt så det kan låres i en fei om nødvendig. Vi vil nødig ha seil oppe om en fallvind skulle komme ut av en fjellkløft.<br />
<br />
Vi rister liv i Johan og Terje. Mens de får seg en kaffeskvett redder Peder og jeg genuaen som til nå har ligget lett surret til rekka, men som truer med å gå over bord om vi ikke pakker den. Det øker på for alvor og det ser ikke ut til at vi trenger den mer i dag. Posisjonen settes i kartet for påkommende vakt. Humøret er på topp og det gis informasjon og slenges bemerkninger om «B- laget» begge veier. Barometeret faller og snart gjør vi åtte knop for storseil og fokk. Ute diskuteres det løypevalg og kurser for dagen, for her er det langt mellom gode havner. Ingen er særlig lysten på å fomle rundt i mørket i dette farvannet. Frivakten leser, hører på musikk, spiller gitar og slapper av, noe vi begynner å få rutine på.<br />
<br />
Vi noterer stiv kuling og vinddreining til midt imot da det første revet i storseilet kommer. Sikten er dårlig og barometeret har falt 15 millibar siden i dag morges. Da kommer de første stormkastene, og storseilet må ned. Det blir en stri vakt for Terje og Johan. Seilene går opp og ned ettersom kastene kommer og går. Det er ikke uvanlig med 10-15 seilskift om dagen inne i kanalene. Det er gøy så lenge det går framover og ekstra bra når det er på frivakten det er striest. Vi tenker ennå med gru på de ukene vi lå og ventet på deler etter motorhavariet.<br />
<br />
Albatrossene er forlengst på vingene og flyr med minimal klaring til bølgene. Oppe i fjellsiden kan vi også skimte en og annen kondor som seiler støtt på kulingen med sine enorme vinger.<br />
<br />
Dyrelivet er generelt frodig og uberørt her nede. Det går aldri lenge mellom hver gang vi ser sel, sjøløver, pingviner, delfiner og fugler av alle slag. De er ikke vant til mennesker og derfor lite sky. Den artigste er «dampskipsanden» som ikke kan fly, men bruker vingene som skovlhjul og oppnår en imponerende fart gjennom vannet mens det fosser rundt den.<br />
<br />
Etter et par nye timer med bånnrev og kryssfokk, er vi ved utløpet av Magellanstredet. Idet vi krysser oss opp mellom noen passerer vi et lite containerskip som tuter vennlig. Om åtte-ni timer er det i Punta Arenas. Vi har brukt syv døgn på samme distansen.<br />
<br />
På Isla Tamar finner vi en godt beskyttet havn for kulingen. To mann blir ombord i Sorgenfri for å holde henne på plass og styrer fortøyningene derifra, mens to går i jolla og på land for å finne gode steder å fortøye i. Vi får trukket i land tre liner som med kjetting blir festet rundt trær og steiner og mener vi ligger trygt for natten. Her nede tas det ingen sjanser med fortøyningene. Vi er klare for dagens høydepunkt: Middag! I dag står det pannekaker på menyen. Ikke helt uvanlig kost, men du verden som det smaker etter en frisk dagsseilas. I dag har vi flyttet oss 30 mil oppover kysten, så vi har all grunn til å være fornøyde. Vi spiser etter køsystemet hvor en steker, en spiser og to venter på tur før vi rullerer bortover sofaen. Ute fortsetter vinden å herje. Barometeret har nå falt 30 millibar og viser 965 millibar når det snur. Det er ikke så lett å bli klok på været her nede, men en ting er sikkert: Idet barometeret snur etter et langt eller brått fall, kommer vinden for alvor. Den lille bukten blir en heksegryte av fallvinder fra alle kanter, selv om det blåser nordvest utpå. Musikken ombord blir skrudd opp i takt med vindkastene ute. Ingen av oss er særlig lystne på å dra ut for å fortøye bedre, og filosofien er at det vi ikke hører er ikke noe å bry seg om. Kortspillet blir allikevel fort avsluttet da en vindkule i 80-100 knop treffer oss I skutesiden og holder på å legge oss flate. Det blåser full storm og i kastene er det umulig å stå oppreist på dekk. På min vei til land blir jolla bundet i landfortøyningen så jeg ikke skal blåse bort. Resultatet er at når et kast treffer Sorgenfri, strammes fortøyningen slik at jolla med meg oppi, farer til værs. Alt på dekk blir surret etter kunstens regler før vi kan avslutte kortspillet. Med seks liner i land ligger vi trygt. Det har vært en stri, om ikke helt uvanlig dag her nede på Chiles sørvest kyst. Ved 11-tiden kryper vi ned i soveposene trøtte som skømper. Vekkerklokken står på 5.30. I morgen er det Johan og Terje som har første vakt, mens Peder og jeg kan sove noen timer ekstra. Selvfølgelig med forbehold om at været har bedret seg. Vi sovner til lyden av vinden som uler i riggen.21. Puerto Edentag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:972009-02-20T14:39:18.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Buenos tardes, sa han da han uten videre kastet over linene og la den åpne fiskebåten langside med Sorgenfri. Med den største selvfølgelighet slang han ensekk med mariscos (kamskjell) i cockpiten, 0g spurte hvordan byssa virket. Litt perplekse viste jeg ham det. Peder, som holdt på å skifte olje, ristet benektende på hodet da jeg spurte om han hadde sett mannen før. Men vi hadde det ikke med å avvise noen, og oppklaringer kommer som oftest før eller senere. Denne åpenheten og naiviteten har vi…
Buenos tardes, sa han da han uten videre kastet over linene og la den åpne fiskebåten langside med Sorgenfri. Med den største selvfølgelighet slang han ensekk med mariscos (kamskjell) i cockpiten, 0g spurte hvordan byssa virket. Litt perplekse viste jeg ham det. Peder, som holdt på å skifte olje, ristet benektende på hodet da jeg spurte om han hadde sett mannen før. Men vi hadde det ikke med å avvise noen, og oppklaringer kommer som oftest før eller senere. Denne åpenheten og naiviteten har vi måttet svi for noen ganger, men er oftest blitt belønnet for - man møter ikke bra mennesker hvis man mistenkeliggjør dem. Jeg viste fiskeren, som kalte seg Juan, ovnen, løkene og krydderet og de andre tingene han så fremmelig spurte etter.<br />
<br />
Vi hadde ankommet Puerto Eden, den sist eneste bosetningen mellom Magellanstredet og Chiloe-traktene. Toffan og Terje hadde tatt jolla i land for å ordne med formalitetene på havnekontoret. Puerto Eden har mindre enn to hundre innbyggere, deriblant den siste Alacalufindianerne, men som i alle andre landsbyer på Chile-kysten er det også her strenge menn med sans for stempler og snirklete formularer. Det er et tidkrevende skjemavelde, så Toffan og Terje dro i land umiddelbart for å få det unna. Nå var det et par timer siden de hadde dratt, så Peder og jeg begynte å arbeide på motoren mens vi ventet. Inntil Juan dukket opp.<br />
<br />
Etter en time disket Juan opp med en kjempedelikatesse: rå mariscos, ørlite marinert i Juans sitronkryddereddiksaus. Hyggelig nok, tenkte vi og langet innpå, fortsatt uten noen forklaring, for Juan holdt seg til trivielt småsnakk, og tok det som en selvfølge at alle visste hvem han var. Så vi slo oss ro med det, nøt maten og det å få snakke med noen igjen. Det var noen uker siden vi så folk.<br />
<br />
Et par timer senere ankom papirekspedisjonen, og den kom ikke alene. Nokså høyrøstede var de alle sammen. Det var så vidt de kuunne holde seg oppreist og de hadde like brede glis som våte klær. Gjestene ramlet ombord. Det viste seg å være landsby doktoren med frue og noen andre prominente. Vi sendte dem ned i ly for regnet og og kulingen, mens Terje og Thomas fortalte. På vei inn mot marinerygga hadde de blitt vinket inn på stranden av en eldre kar, og ble uten forklaring dratt inn i et hus der de fikk karaffelen i strupen. Det er selvfølgelig umlig å si nei til gjestfrie folk, og festen tok til middelbart. Etter et par vinskinn og timer husket de imidlertid det egentlige formålet med turen. De prøvde å forklare verten, som allerede så tredobbelt, at de faktisk måtte over til kontoret for å forhandie med marinen. Verten lo: - Marinen, det er meg, havnekapteinen, det er også meg, og arbeide gjør vi manana - i morgen, sa han, før han krysset ynene og sloknet helt. Han indikerte med andre ord at Puerto Eden ikke var et særlig formelt sted, eller at det var noen vits i å ha hastverk.<br />
<br />
Siden møtte de Juan som ville se på båten. Han dro med en gang, og så doktoren og halve landsbyen. Det var et halvt år siden sist det kom en båt gjennom Patagonia, slikt gjør man ikke vinterstid, og folk var selskapssyke. De inviterte noen ombord i jolla - som holdt på å synke - og vi fikk en «flying start» i Puerto Eden, der vi ble en stund. Juan fant seg generelt til rette, og vekket oss hver morgen med nyfanget sjømat på tallerkenen. Det var nasjonaldag i Chile, den firet man tre dager til ende i Puerto Eden. Den siste natten var det fest i «sports-klubben». I et ellers svært så klassebevisst Chile svingte den ølglade fiskeren seg i dansen med politimesterfruen, og Alacalufene var med på lik linje med alle andre. Det var overraskende og minneverdige dager i Midt Patagonias eneste bosetning.<br />
<br />
Seilasen langs Patagonias vestkyst ble slitsom, men givende. Ombord kranglet vi og hadde det bra sammen. Vi var på flere fjelltopper enn vi hadde dager i medvind, og gjennomgikk et par stormer i uka. Men når det er slik, og man ikke venter annet, så er det greit. Vi lærte det meste om uvær og håndteringen av båten under alle situasjoner, og kunne brekke sammen i krampelatter over værfenomener vi ikke trodde var mulige. Som da willy-waw'en tok med seg tyve cm av vannoverflaten, eller da Toffan ble løftet høyt til værs på en spent trosse da vinden traff båten. Fortøyninger og den «perfekte bukta» var en besettelse. Vi diskuterte og prøvde oss fram og beregnet vinkler og belastninger og styrken til tau og ankre og kjettinger. De eneste menneskene vi traff på var fiskere som var like selskapssyke som oss, og som vi hjalp og fikk flere krabber av.<br />
<br />
Strabasene gjorde at vi verdsatte de gode dagene desto mer. Det ble feststemning bare solen kom fram eller spinnakeren kunne brukes. Lenger nord møtte vi flere folk. Vi overnattet ved landsbyer, det ble langsomt varmere i luften og mindre vind. Det var godt å være der, men det var også godt å få det overstått. Når noen spør meg om jeg ville dratt tilbake, er svaret: Ja, men helst andre veien, dvs. med vinden. Vi var sjeleglade da vi omsider nådde fram til byen Valdivia, hvor vi kunne treffe jevnaldrende og dra av oss klærne.22. Opp og nedturtag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:962009-02-20T14:38:29.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Det var en deilig tid, alt gikk perfekt, og jeg digget Chile. Vi hadde lært oss skikkelig spansk etter hvert, og etter trekvart år i snø og uten byer, elsket vi å drive rundt og snakke med folk. Vi lå nesten tre måneder i byen Valdivia, og likte aller best studentmiljøet på universitetet. Studentene var i en ny frigjøringsvår. Diktatoren Pinochet var gått av etter 17 år som president, og de strenge politiske og moralske forbudene under ham ble forkastet. Jernhånden var borte. Og selv om mange…
Det var en deilig tid, alt gikk perfekt, og jeg digget Chile. Vi hadde lært oss skikkelig spansk etter hvert, og etter trekvart år i snø og uten byer, elsket vi å drive rundt og snakke med folk. Vi lå nesten tre måneder i byen Valdivia, og likte aller best studentmiljøet på universitetet. Studentene var i en ny frigjøringsvår. Diktatoren Pinochet var gått av etter 17 år som president, og de strenge politiske og moralske forbudene under ham ble forkastet. Jernhånden var borte. Og selv om mange chilenere var «Pinocheistas» og forsvarte den katolske mora lismen, koblet med lov og orden og konservatisme, var studentene sjeleglade. Det var konserter og debatter, diskusjoner og fester og glimrende venner og venninner. Det lokale bandet het «Seksualdemokratene» - kort sagt følte vi oss som hjemme. Bortsett fra reparasjonsarbeidet etter havariet og den harde seilasen nordover, hadde vi ferie. Sorgenfri var perfekt plassert i elven som ran gjennom byen. Vi hadde masse tid før godsesongen begynte i Stillehavet, og vi nøt det.<br />
<br />
I midten av desember seilte Terje og jeg til Valparaiso lenger nord. Vi busset til Santiago og feiret julaften hos venner der. Toffan og Peder ble igjen litt lenger i Valdivia, og kom bussende etter. Alt var bra, jeg elsket verden, vi var konger på haugen og surfet på en bølge som bare varte og varte.<br />
<br />
Men bølgen brøyt, brutalt og uten varsel. Terje falt ned mens han klatret, og fra å være motor og så til de grader i live, svevde han plutselig mellom liv og død. Han ble liggende på et sykehus i Vina del Mar, nabobyen til Valparaiso. Jeg håper vi aldri mer får grunn. til å føle den desperasjonen, meningsløsheten og håpløsheten som vi følte den gangen. Hele vår verden ble med ett snudd om. Kontaktbehovet føltes akutt både fysisk og mentalt. Hadde jeg vært alene, vet jeg ikke om jeg ville klart påkjenningene. Vi bodde nærmest på sykehuset. Terjes foreldre kom fra Norge. Det var for jævlig å møtes slik. Men etter en uke var situasjonen stabil. Etter tre trodde vi det ville gå bra. Vi leide en leilighet ved siden av sykehuset mens vi la Sorgenfri i en liten by lenger nord. Der bodde vi sammen med kjærestene våre. Etter cirka en måned gynte Peder og Toffan og Karlsens og jeg å slappe av. Terje åpnet øynene og reagerte når vi snakket ham. Etter to måneder var han frisk nok til å bli fløyet til Norge. Det var fælt å vinke ham og foreldrene av gårde, men nå visste vi at det ville gå bra.<br />
<br />
Det var med blandete følelser vi forlot Chile. Vi hadde vært der et års tid, og det hadde gitt oss det beste og det verste. Det var blitt som et annet hjem. Og Terje var ikke med.23. Robinson Crusoetag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:952009-02-20T14:38:10.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Etter nesten fire måneder på land var overgangen til sjølivet stor. Tunglastet som vi var etter provianteringen i Chile, stampet vi omtrent like ille som vår første uke i Nordsjøen. Vi ville ikke få sjansen til å proviantere før vi kom til Tahiti, og da til et prisnivå som ligger over det europeiske. Derfor hadde vi stuet inn et skipshandlerlass - som oppstablet på brygga fikk oss alle til å tvile. Men inn under dekk kom det, utrolig nok. Været fikk oss til å lure på om det bare var på fleip at…
Etter nesten fire måneder på land var overgangen til sjølivet stor. Tunglastet som vi var etter provianteringen i Chile, stampet vi omtrent like ille som vår første uke i Nordsjøen. Vi ville ikke få sjansen til å proviantere før vi kom til Tahiti, og da til et prisnivå som ligger over det europeiske. Derfor hadde vi stuet inn et skipshandlerlass - som oppstablet på brygga fikk oss alle til å tvile. Men inn under dekk kom det, utrolig nok. Været fikk oss til å lure på om det bare var på fleip at Magellan døpte havet for Stillehavet. Båten lakk og våre sjøbein var ikke mye å skrive hjem om. Stemningen om bord var mildt sagt laber. Vi savnet Terje og tenkte på hva framtiden ville bringe. En og annen senorita hadde også etterlatt seg sterke bånd som det hadde vært sårt å kutte.<br />
<br />
Vi tok oss sammen og kom inn i rytmen mens den sterke kulingen uavbrutt blåste midt imot. Foran oss lå Stillehavet, et havstrekk som dekker en tredjedel av hele kloden. Foran oss lå også Isla Mas a Tierra - Robinson Crusoes øy.<br />
<br />
Det er omtrent 300 år siden Alexander Selkirk en stille og vakker solskinnsdag i 1704 ba om å bli satt i land på den største av de tre Juan Fernandez-øyene, Isla Mas a Tierra (Øya lengst mot land). Men i motsetning til den skotske styrmannen, som valgte å forlate sitt skip og sin engelske kaptein for å bli eneboer, ble vi møtt av 600 innbyggere. Det var litt rart å komme til stedet hvor opphavet til legenden faktisk bodde i fire år. Historien skrevet av Daniel Defoe om Alexander Selkirks liv på øya er obligatorisk guttelektyre verden over. En indiansk nordamerikaner led også samme skjebne på denne øya. Han ble gjenglemt da hans engelske skip ble overrasket av spanjolene, og han ble der i tre år før han ble reddet. I Defoes bok er han blitt til Fredag, uten at han og Selkirk noen gang møttes. Senere har øya vært skjulested for spanske patrioter, og under 1. verdenskrig ble «Dresden» skutt i senk i Bahia Cumberland, hvor vi slipper ankeret, godt beskyttet mot de dominerende sørlige vinder og dønninger. Det er altså mye spennende historie på denne lille chilenske øya som verken parabolantenner eller barn utstyrt med walkman greier å frarøve sjarmen. Juan Fernandez er, med sin unike fauna, også et av verdens tolv mest beskyttede aturvernsområder, og øygruppens isolerte beliggenhet gjør den til en turistfri perle. Transporten rundt på øya skjer med muldyr, og vi karer oss opp de smale, bratte fjellstiene til Selkirks utkikkspunkt på hvert vårt dyr. Derfra er det mulig å se havet på alle kanter. Hulen får også et besøk, men det ser ut som noen har vært der i mellomtiden - Selkirk røykte neppe Pall Mall med filter.<br />
<br />
Vi sier adjø til våre nye bekjentskaper og bruker to døgn på de 90 milene ut til Isla Mas Afuera (Øya lengst ute), og begynner å forstå at det er noe i navnet Stillehavet allikevel. Femten av de i alt toogtyve innbyggerne på øya kommer ut for å møte oss i sine små, karakteristiske hummerbåter. De er livredde for at vi skal seile forbi. Det er to måneder siden sist de fikk besøk, og vi er den første seilbåt på fire år. Dette fordi øya har en elendig havn totalt ubeskyttet mot vind og hav. To ankere i rekke med 30 meters kjetting holder likevel så lenge det er relativt rolig. Gjestfriheten og vennligheten vi møter er uten sidestykke. Over en fotballkamp Norge-Mas Afuera og et grillet småkje blir vennskapsbåndene knyttet. Øygruppens hovednæring er hummerfiske, og det er på grunn av hummerne de har slått seg ned her ute. Vi får selvfølgelig være med ut I båtene deres. Først fiskes småfisk som brukes til agn for den chilenske torsken. Den biter så snart kroken når havflaten. Torsken blir brukt til agn i hummerteinene, som når vi drar dem opp er smekkfulle. Her er det bare å fråtse i delikatessene. Glemt er brød og majones; de nykokte hummerne går ned på høykant. Fiskerne humrer og lurer på om vi har noe syltetøy til brødet deres.<br />
<br />
En morgen har det vært råd på øya. De har ikke fått forsyninger på over to måneder, og lagrene av fyrstikker, tørrfor og annen føde enn det havet gir, minker faretruende. Grunnen er at forsyningsbåten som normalt besøker øya, forliste I Valparaiso. Transport øyene imellom finnes ikke. Hummerbåtene er for små og utrygge til en slik seilas og ville dessuten gi lite igjen av forsyninger. I tillegg skulle de tre barna som har vært på sommerferie begynt på skolen for to uker siden. Vi skjønner tegningen og har ikke hjerte til å si nei til disse fantastiske menneskene her ute, selv om vi begynner å få dårlig tid. Peder og jeg drar av gårde med Sorgenfri, mens Johan blir igjen for å gå på geitejakt til proviantering. Ombord har vi tre skoleelever og to fiskere. Den ene husker godt «Presiosa» som var på disse kanter for femten år siden. Navnene Dag, Peter, Kjell og Ola har han i hodet sammen med ordet «skål». De er ikke akkurat bortskjemte med seilerbesøk her ute. I cockpiten har vi 50 levende hummer som skal selges for å få råd til innkjøpene. En hummer er verdt en chilensk minstelønn så det sier seg selv at de er relativt velstående her ute. I tillegg er det smått med fristelser og maten er det bare å dra opp av sjøen.<br />
<br />
Tilbake på Robinson Crusoe-øya blir vi tatt imot som helter. Representanter for styret, politi og sjøforsvar tar fram sine dypeste bukk og takker for innsatsen på nærmeste og eneste bar for det vi har gjort for dette lille øysamfunnet. Middagsinvitasjonene står i kø og det er nesten så vi blir litt forlegne av alle lovordene.<br />
<br />
Når vi setter kursen videre får vi prøvd oss som fraktskute i et Stillehav som lever opp til sitt navn. Vi var så tungt lastet at vannet sto inn vasken, mens fem mann delte to køyer. Johan hadde fått «napp» og det ble nok til både grillfest, en nyslaktet geit i riggen og en tørket under dekk. Vi fikk også to små kyllinger som avskjedspresang Deres skjebne skal jeg ikke komme inn på her, men det smakte noe vemodig. Herifra mot Påskeøya belaget vi oss på vårt hittil lengste havstrekk: 1600 mil i et stille hav.24. Stillehavettag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:942009-02-20T14:37:47.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Stillehavet var det siste området på jorden som ble bosatt av mennesker, det siste som ble oppdaget av europeerne, og det siste som ble kolonisert og dekolonisert. Polyneserne og mikroneserne var de virkelige oppdagerne av området, og hadde fullført alle de viktigste reisene århundrer før europeerne ante at havet eksisterte.<br />
<br />
På de større polynesiske øyene ga dyrking, fisking og mange ressurser et overskudd som tillot oppbygningen av et mektig aristokrati og kongehus. Vanlige folk levde i frykt…
Stillehavet var det siste området på jorden som ble bosatt av mennesker, det siste som ble oppdaget av europeerne, og det siste som ble kolonisert og dekolonisert. Polyneserne og mikroneserne var de virkelige oppdagerne av området, og hadde fullført alle de viktigste reisene århundrer før europeerne ante at havet eksisterte.<br />
<br />
På de større polynesiske øyene ga dyrking, fisking og mange ressurser et overskudd som tillot oppbygningen av et mektig aristokrati og kongehus. Vanlige folk levde i frykt for deres makt og deres guder, men ikke desto mindre ble de første europeerne enormt fascinert av den løsslupne stilen, det lette livet, de vennlige menneskene og den frigjorte seksualiteten - de så på dette som det jordiske paradis. Myten om Stillehavet ble skapt. Men selv om deres forståelse og idealiseringer var et drømmebilde, på samme måte som dagens reisebrosjyrer fortier utbyttingen og fattigdommen eller turismens skadevirkninger, var det og er det noe med øynene i Stillehavet som gjør at de beholder sitt magiske grep.<br />
<br />
Den første europeer som kom til Stillehavet var Magellan, men han krysset det nesten uten å se land. Den systematiske utforskningen av Oceania var i stor grad en følge av letingen etter «Tierra Australis Incognita», det ukjente sydlige kontinent, som altså ikke eksisterte i annet enn isinnbunden tilstand. Letingen etter Nordvestpasasjen som følge av en belønning på £20 000 som det engelske parlamentet hadde utlovet for den som fant åpningen, førte også skip inn I Stillehavet. James Cook var med på begge disse prosjektene. Oppfinnelsen av kronometeret (nøyaktig klokke) gjorde hans arbeider til et gjennombrudd for europeisk navigasjon og kunnskap. I tillegg hadde han et reflektert forhold til sin egen påvirkning på de befolkningene de møtte.<br />
<br />
De aller fleste øystatene er idag selvstendige, den viktigste unntagelsen er Frankrikes besittelser Ny-Kaledonia og Fransk Polynesia. Mens de andre gamle kolonimaktene forlengst har oppgitt sine kolonier, tviholder Frankrike på områdene med alle midler. Med grenseløs arroganse har de dessuten prøvesprengt atombomber på Mururoatollen i Polynesia i tiår.<br />
<br />
I før-europeisk tid var det hovedsakelig tre folkegrupper i Stillehavet; melanesere, polynesere og mikronesere. Grensene mellom dem er flytende, de har blandet seg med hverandre i både ny og gammel tid. I tillegg har europeere bosatt seg selv og innført kontraktsarbeidere fra India og Kina, og asiatene er idag mange steder dominerende i butikk og handel. På Fiji er nærmere halvparten av innbyggerne indiske, selv om mange av dem flyktet etter Stillehavets første statskupp, ledet av fijianeren Rabuka i 1986.<br />
<br />
Avstandene er store og stedene små. De større øyene har flyplass med oversjøiske forbindelser. Og mange steder, spesielt i det sydlige stillehav, har mange av småøyene en flystripe med mer eller mindre regelmessige avganger. I de fleste øygruppene går det båter med varer og passasjerer. Mange øyer er allikevel svært isolerte, og det tar lang tid å komme seg rundt. Det eneste området der befolkningen reiser mellom øyene med egne fartøyer på den gamle måten er visse områder i Mikronesia. Stillehavet er derfor det perfekte området for en seilbåt, som gjør det mulig å seile til steder som ellers er utilgjengelige. I tillegg har befolkningen stor kunnskap og lang historie med sjøfart der båter er navlestreng og kommunikasjon. Det er en god infallsport å komme seilende, nyskjerrigeheten er like stor begge veier.<br />
<br />
Det er ikke mange mennesker i Stillehavet, men så er det heller ikke mye land. I Polynesia (uten New Zealand) bor en halv million, i Melanesia (uten Ny-Guinea) 1,3 millioner, og i Mikronesia beskjedne 350 000.<br />
<br />
Det kommer mange dypvannseilere hit. Hvert år legger en flåte med seilbåter ut fra Panamakanalen, og i de største havnene kan det ligge over hundre stykker om gangen. De fleste følger likevel mest etter hverandre, i det som litt sarkastisk kalles kokosnøtt- eller melkeruta. Store områder og mange øyer får bare ytterst sjelden besøk. Sorgenfri var ett år I Stillehavet.25. Haifiske ved Ducieatollentag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:932009-02-20T14:37:25.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Her slår straks nøysomme planter seg ned, og kokospalmen er en slik. Jo mer sand og mindre næring, jo mer ser kokospalmen ut til å trives. Disse småøyene langs revet blir naturlig nok ikke særlig høye. På Palmerston-atollen som vi besøkte senere, var det høyeste punktet på den ene øya fem meter over havflaten. Dette er høyt i forhold til andre atoller I Stillehavet, og punktet ble følgelig kalt «The Mountain». Under orkaner søker hele øyas befolkning opp på dette «fjellet», for å unngå å bli…
Her slår straks nøysomme planter seg ned, og kokospalmen er en slik. Jo mer sand og mindre næring, jo mer ser kokospalmen ut til å trives. Disse småøyene langs revet blir naturlig nok ikke særlig høye. På Palmerston-atollen som vi besøkte senere, var det høyeste punktet på den ene øya fem meter over havflaten. Dette er høyt i forhold til andre atoller I Stillehavet, og punktet ble følgelig kalt «The Mountain». Under orkaner søker hele øyas befolkning opp på dette «fjellet», for å unngå å bli skylt på havet når bølgene slår over øya. De som ikke er så heldige å disponere en slik «høy» topp på sin øy, får problemer i orkanvær. Gutta vi traff på Mopelia, fortalte at bølgene fra den siste store orkanen tok med seg nesten alle husene. Alle grisene og hønsene led drukningsdøden, og det var bare flaks at ikke menneskeliv gikk tapt. En av dem fortalte om da en kjempebølge rev ham løs fra palmen han hadde klynget seg til, og transporterte ham over hele lagunen til en liten øy på den andre siden, hvor han så vidt klarte å klamre seg fast. Ducie er muligens den laveste av alle atollene, men så er det bare tusenvis av sjøfugl som bor der, og kommer det en orkan kan de bare lette på vingene. Kokospalmen glimret med sitt fravær her på Stillehavets østligste atoll. Hvorfor vet jeg ikke, men det er nok grunnen til at det aldri har bodd mennesker her.<br />
<br />
Da vi seilte opp til revet ved Ducie, var det bare to timer til det ble mørkt. Vi kunne knapt vente med å kjenne korallsanden mellom tærne, og trakk lodd om hvem som skulle bli den uheldige og ligge bi med Sorgenfri mens de andre to svømte inn til paradiset. Denne gangen trakk Thomas den korteste fyrstikken og Johan og jeg kunne trekke på oss svømmeføtter, dykkermaske og snorkel, og svømme de 300 meterne til land for å oppleve den blå lagune. Ducie har ingen pass inn til lagunen dypt nok for en kjølbåt, og ankringsmulighetene på utsiden er også dårlige. Vår Volvo Penta hadde også sagt takk for seg på Juan Fernandez, derfor var det alltid en av oss som måtte passe Sorgenfri med fulle seil under vårt døgn på Ducie.<br />
<br />
Disse to første timene ved Ducie holdt det på å gå riktig ille. På vei ut til Sorgenfri igjen, holdt vi på å bli innhentet av mørkets frambrudd 200 meter fra land. Vi var ikke særlig høye i hatten da vi måtte trå vannet sammen i tussmørket. Duciekunne vi ikke se lenger, og Thomas skjønte vel ikke stundens alvor, der han lot Sorgenfri drive lenger og lenger unna. Vi hadde tidligere stiftet bekjentskap med den hvittippede lagunehaien. Den blir nok ikke lengre enn 1 1/2 meter, men hai er11ai. Enda mer hai blir det når alt man vet om den er hentet fra TV skjermen og «Haisommer», og det er så mørkt I vannet at en ikke ser sine egne svømmeføtter. Men rett før tropenatten kastet sitt mørke pledd over oss, kom Thomas endelig til fornuft og seilte oss i møte.<br />
<br />
Selv om Johan og jeg hadde boltret oss i to timer i den blå lagune, var vi på langt nær mette, og vi la Sorgenfri bi utenfor Ducie i påvente av dagslys. Thomas hadde siste-vakt, og holdt på å få kaffen i vrangstrupen da han stakk hodet opp av luken tidlig på dagen, og ikke fikk se annet enn horisont til alle kanter. Forklaringen var meget logisk og forskrekkelsen avtok da vi begynte å bruke våre ringe tildelte hjerner til annet enn romantiske sydhavsdrømmerier. Ducie, som mangler kokospalmer, og attpåtil er en av de laveste atollene i Stillehavet, er selvfølgelig vanskelig å få øye på fra et lavt dekk. Ifølge våre avdriftsberegninger skulle vi kun være et par mil unna - men i hvilken retning? På min nattevakt der jeg satt og drømte meg bort i cockpiten, hadde jeg klart og tydelig kunnet merke den sterke tropelukta som drev med passatvinden fra Ducie. Jeg hadde øvet kontroll på mitt paradis selv om jeg ikke så det, og jeg foreslo for de andre at det måtte være forsøket verdt å prøve samme teknikk nå. Vi tok et par slag fram og tilbake mens vi alle satt på dekk og været som blodhunder. Johan mente å ha lest at det også var slik de gamle polyneserne fant fram til sine øyer før i tiden, og utrolig nok tok det ikke lang tid før pollen og blomsterstøv rev oss i neseborene. En rask tur opp i masta bekreftet peilingen. Den menneskelige nese hadde utkonkurrert den menneskeligskapte satellittnavigatoren, som opplyste om håpløse fem timer til neste fix.<br />
<br />
Jeg vil allikevel ikke kimse av det moderne navigasjonsutstyret. Man kan f.eks. ikke sitte på dekk og lukte seg fram til et lavt korallrev når en seiler med vinden aktenifra. Dette fikk den engelske skuta «Arkadia» smertelig erfare da den i 1881 seilte rett på korallrevet til nettopp Ducie, og gikk ned. Intet liv gikk tapt, men øya ble merket av på framtidens kart med større nøyaktighet enn Pedro Fernandez de Quiros hadde klart da han i 1606 oppdaget øya fra San Pablo. Selv på dagens Admirality kart er det en skriftlig advarsel om at øya er lav og farlig.<br />
<br />
Langs nordkysten av øya har den britiske marine satt opp et monument til minne om «Arkadia». Dette monumentet, som er det eneste som vitner om at det har vært andre mennesker her før, peker ut mot vrakstedet, og det innbød naturlig nok til dykking. Etter mye leting fant vi da også «Arkadia», eller rettere sagt det som var igjen. En stor vinsj, et anker, og et og annet messingbeslag var det eneste havet ikke hadde klart å fortære. Allikevel var skattejaktfølelsen ubeskrivelg der jeg plasket rundt i det varme, krystallklare og uberørte havet.<br />
<br />
Nei, nå er jeg lei av skattejakt, la oss jakte etter noe annet! Johan pratet gjennom snorkelen, men jeg hadde ingen problemer med å skjønne hva han sa og hva han siktet til. Helt siden vi dro fra Norge hadde vi hatt et stort ønske om å fiske hai, og uten at vi diskuterte det noe særlig på forhånd, hadde jeg tatt med meg det nå et år gamle og ubrukte haisnøret vi satte sammen på Kanariøyene. Den hvittippede lagunehaien finnes i store mengder rundt vrakstedet til «Arkadia», og etter noen timer sammen med dem, så det ut til at de trodde vi hadde en slags uskreven ikke-angrepspakt, og de lot oss I fred. I likhet med gode araberland syntes vi det var greit at motparten holdt sin del av pakten, men vi hadde ingen planer om å holde vår.<br />
<br />
Bevæpnet med et langt hampetau, og Sorgenfris stormfokkvaier festet til haikroken, svømte vi spent bort til haienes hule. En liten blå og uskyldig lagunefisk ble skutt med harpun, og blødende hektet på kroken. All medfølelse var som blåst bort. Vi var begge forvandlet til blodtørstige jegere, som jaktet på sjømannens argeste fiende gjennom århundrer. For å unngå at haien stakk av med både vaier og dykker, ble enden av hampetauet festet til «Arkadias» 500 kilos anker. Etter mye mistenksom sirkling rund agnet, var det en nærsynt rugg på 1 1/2 meter som ikke kunne dy seg for denne lekkerbiskenen som kom som sendt fra himmelen. Han bet på, og for av gårde med agn, krok, og hampetau, inntil han måtte melde pass for ankeret. Johan og jeg holdt oss klokelig i havflaten ti meter ovenfor, mens vi betraktet haiens kamp med vaieren. Til slutt lot den vaier være vaier, og underkastet seg overmakten. Men da hadde den surret seg inn i så mange korallformasjoner, at den var umulig å dra opp. Jeg har alltid hatt en dragning mot adrenalinpumpende øvelser, men da jeg dykket ned til den lyslevende og meget irriterte haien, var adrenalinbankingen i årene nesten for heftig. Haien hang med kjeften i vaieren, som igjen var festet i et korallhode. Dersom jeg hadde forsøkt å få løs alle surringene med hendene, hadde jeg nok høyst sannsynlig raskt blitt en ufrivillig del av knuten. Planen var derfor at Johan skulle sitte i jolla med hampetauet og trekke til straks haien var løs. Selv om den ikke var så stor, var jeg ikke fristet å leke tannlege med den. Følgelig tok jeg tak i halen, og mens jeg snurret den løs, håpet jeg inderlig at den ville verdsette sin midlertidige frihet lenge nok til at Johan fikk trukket inn tauet - og jeg var kommet meg utenfor haikjeftens rekkevidde.<br />
<br />
Vel tilbake i Sorgenfri var Thomas ikke helt sikker på hvor han var tryggest mot haiangrep; ombord eller i havet. Trossa med alt dykkerutstyret som han hjalp Johan og meg å hale ombord, skjulte nemlig en meget gretten, hvittippet lagunehai.<br />
<br />
Vemodig tok vi samme kveld avskjed med Ducie, men selv om vi kanskje ikke ville finne like uberørte atoller igjen, hadde vi hundrevis av lignende tropeøyer i baugen. Vi hadde fått en forsmak på sydhavsparadiset, og vi var sultne på mer.26. Pitcairntag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:922009-02-20T14:36:47.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Etter at spanjolen «San Pablo» hadde oppdaget den lille atollen Ducie, fikk den en annen merkelig øy i sikte omtrent 200 nautiske mil lenger mot vest. Øya bærer i dag navnet Henderson, men ettersom vi hadde pannekaker til frokost den morgenen vi oppdaget den, omdøpte vi den til Pannekakeøya. At øya er 30 meter høy og flat som gjett hva, gjorde navnevalget enda enklere.<br />
<br />
Som Ducie er øya bygd opp av koraller, men den har ingen lagune, og er altså ingen atoll. Dette er den andre av i alt fire…
Etter at spanjolen «San Pablo» hadde oppdaget den lille atollen Ducie, fikk den en annen merkelig øy i sikte omtrent 200 nautiske mil lenger mot vest. Øya bærer i dag navnet Henderson, men ettersom vi hadde pannekaker til frokost den morgenen vi oppdaget den, omdøpte vi den til Pannekakeøya. At øya er 30 meter høy og flat som gjett hva, gjorde navnevalget enda enklere.<br />
<br />
Som Ducie er øya bygd opp av koraller, men den har ingen lagune, og er altså ingen atoll. Dette er den andre av i alt fire Pitcairn-øyer. Ducie er den østligste, og Pitcairn og Oeno de to vestlige. Oeno er en liten atoll som Ducie, mens Pitcairn er en høy vulkanøy. Alle fire øyene har vært under britisk styre siden 1898, men før det var Pitcairn befolket av de berømte «Bounty»- mytteristene fra 1790.<br />
<br />
Selv om Henderson i likhet med Ducie er ubebodd, ligger den såpass nær Pitcairn at befolkningen drar hit for å sanke en bestemt tresort til treskjæring. Før var det kopra de kom etter, men i dag er det mer penger i å selge utskjæringer til cruise-skip enn å selge kokoskjøtt. Vår informasjon om Picairn var dessverre litt foreldet, så i et forsøk på å gi de «stakkars» Pitcairn-«mytterisne» en hjelpende hånd, var Sorgenfris cocpit nok en gang fullastet. Ikke med hummer som fra Robinson Crusoe-øya, men med kosnøtter fra Henderson til Pitcairn. Vår last ble imidlertid diskret lempet overbord ved Pitcairn, da vi oppdaget at det å bringe kokosnøtter dit i dag, er som å ta med seg Ringnes til oktoberfesten i München.<br />
<br />
På Pitcairn ble vi møtt med en vennlighet vi kjente igjen fra Falklandsøyene. Befolkningen stammer direkte fra de engelske myteristene og polyneserne som seilte hit i 1790 med «Bounty». Og når det gjelder gjestfrihet er engelskmenn noe for seg selv, enten de er i sitt hjemland, i Antarktis eller ved ekvator. De har også mye teknisk utstyr, og er alltid villige til å gi en hjelpende hånd. Og vår Volvo Penta trengte virkelig hjelp! Vi hadde klart å lokalisere feilen, som lå i sylinderlokket, men Sorgenfris egen lokalisasjon var ikke like grei. Det blåste nordavind, slik at bølgene sto himmelhøye inn i Bounty Bay hvor Adamstown lå gjemt bak palmene oppe over klippene. Vi måtte ankre opp på baksiden av øya. På Påskeøya var det blitt mudret ut en liten småbåthavn som var stor nok for kjølbåter som Sorgenfri kunne ligge trygt med en line forut og akter, og slapp på den måten å tenke på den den uken vi var der. På Pitcairn derimot må en fremdeles ankre opp i dypt vann utenfor den steile kysten, uten noen form beskyttelse mot havdønningene.<br />
<br />
Allerede i Valparaiso hadde vår Yamaha påhengsmotor takket for seg. For et par dager siden hadde også den nyinnkjøpte to-hesteren fra Johnson tatt kvelden. Vi lå derfor på «gal» side av Pitcairn, med bare årer og seil til hjelp. Sylinderlokket ble demont og lempet i jolla, og Thomas og jeg dro i land med det. Via VHF-radioen hadde vi alt snakket med mekanikeren på Pitcairn, som ba oss ta med sylinderlokket til verkstedet hans. Det tok oss tre kvarter å padle gummijolla mot vinden til et av de to landingstedene på Pitcairn. Nøye beregning måtte til for å manøvrere jolla inn til klippene mellom to bølger. Med jolla langt opp på land og godt fortøyd, måtte vi så bære med oss sylinderlokket over fjellet og ned til Adamstown på andre siden, hvor Brian sto og ventet på oss. Hakket i sylinderlokket ble elegant reparert med stålplast, og deretter bar det den samme veien tilbake for å rekke fram til Sorgenfri før det ble mørkt. Mens jeg slet som verst I solsteken opp de bratte fjellsidene på Pitcairn med et 20 kilos sylinderlokk i sekken, funderte jeg mye på hvordan noe så tungt kunne gå i stykker så lett.<br />
<br />
I motsetning til Ducie og Henderson, er Pitcairn meget fruktbar, og appelsintrærog bananplantene sto i full blomst. Vi hadde snakket om at det måtte være morsomt og eksotisk å gå på banan- og appelsinlang, men på Pitcairn var det slett ikke mulig. - Ta så mye dere vil! Brian slo ut med hendene og mente klart og tydelig fra hele øya, der vi traff ham på stien. - Vi har mer enn nok, sa han, før han elegant trakk opp salonggeværet fra bagasjerommet på trehjulsterrengsykkelen og skjøt ned et par brød frukter til oss. Mye kan sies om menneskene på Pitcairn, men de gjør ikke ting mer anstrengende enn nødvendig. På de fleste øyene vi senere besøkte i Stillehavet, klatret mennene opp i palmene eller brødfrukttrærne for å hente fruktene, men det var kanskje bare fordi de ikke hadde geværer? New Zealand subsidierer Pitcairn godt. De har også gode inntekter på treskjæring og frimerkesalg, og har derfor råd til slikt som å kjøre motorsykler istedenfor å gå, og skyte ned brødfrukten med gevær. For besøkende kan det imidlertid være vanskelig å akseptere dette, og at de legendariske mytteristene ikke bor i huler eller stråhytter.<br />
<br />
Allikevel, da innbyggerne på Pitcairn fikk tilbud av en amerikansk millionær om å få bygd flyplass der, mot at han fikk Henderson som sin private øy, avslo de tvert.27. Sinfat og drømmen som brasttag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:912009-02-20T14:36:28.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Stort sett traff vi bare hyggelige og sympattiske personer på vår ferd jorden rundt. Sinfat og han vi trodde var kameraten hans, virket også som verdens hyggeligste fyrer der de sto på brygga på Katiu og ønsket oss velkommen til øya. Vi hadde med oss en pen tunfiskfangst, og de inviterte oss hjem til seg for å innta herremåltidet. Vi fant raskt tonen med chilensk vin og «poisson cru» laget på den kinesisk-polynesiske måten. Gutta var perledykkere fra Tahiti og kunne sørgmodig fortelle oss at…
Stort sett traff vi bare hyggelige og sympattiske personer på vår ferd jorden rundt. Sinfat og han vi trodde var kameraten hans, virket også som verdens hyggeligste fyrer der de sto på brygga på Katiu og ønsket oss velkommen til øya. Vi hadde med oss en pen tunfiskfangst, og de inviterte oss hjem til seg for å innta herremåltidet. Vi fant raskt tonen med chilensk vin og «poisson cru» laget på den kinesisk-polynesiske måten. Gutta var perledykkere fra Tahiti og kunne sørgmodig fortelle oss at flytransporten hjem var to uker forsinket. Hvis vi kunne seile dem til Tahiti skulle vi få 1000 dollar, noe jeg med mannskapets slunkneste reisekasse umiddelbart stemte for. Sinfat forklarte dette med at det kostet hans arbeidsgiver mye mer om han ble sittende uvirksom på Katiu i et par uker.<br />
<br />
Med tre gitarer og en bøtte gjær Etter å ha sett ham fridykke 30 meter rett ned for å harpunere fisk, fant vi ikke noen grunn til å betvile hans prestasjoner og ord. Visst gikk vi glipp av et par øyer vi skulle ha tatt en titt på, men vi likte gutta og vi trengte pengene. Vel framme på Tahiti en lørdag kveld fortalte han at vi skulle få pengene på mandag morgen når kontoret han jobbet for åpnet. Denne forsinkelsen gjorde han godt igjen ved å komme med en kasse øl, spandere middag og vise oss rundt i Papeete «by night». Søndag kom han i bilen sin, tok med på en rundtur på øya og fortalte oss som var verdt å vite om stedet. Når han så i tillegg fortalte oss at han hadde pratet med sjefen sin om at vi kunne få jobb som trans portbåt og «altmuligmenn» for firmaet trodde vi at vi hadde funnet «vår mann» i Stillehavet. Jeg så for meg at min nært forestående hjemreise kunne utsettes et års tid på det beløpet vi kom til å tjene de tre månedene det var snakk om. Alt var så perfekt at vi faktisk hadde en skikkelig krangel ombord på grunn av tidsskjemaet og forestående besøk hjemmefra. Vi var kanskje litt naive, men vi hadde ingen grunn til ikke å tro på ham. Hvorfor skulle han lyve? Mandag var imidlertid Sinfat som sunket i jorda, og vi sto igjen med skjegget i postkassa, og lurte på hvor det egentlig hadde gått galt. Kameraten var like forvirret som oss. Det viste seg at han bare hadde kjent mannen noen dager lenger enn oss og hadde fått servert den samme historien. Pengene som Sinfat hadde øst om seg med i løpet av helgen hadde han lånt av ham, og «arbeidsgiveren hadde bare en vag formening om hvem han var. Min drøm om å tjene penger som perledykker og være ute et års tid til forsvant sammen med Sinfat. Vi satte kursen mot Moorea fremdeles like fattige, men en erfaring rikere.<br />
<br />
Så satt jeg der med. valgets kvaler og 100 dollar i hånden. Det var det som var igjen av reisekassen, og det kunne holde meg gående en måned til. Det ville likevel ikke blitt noen spennende måned. Armen min var full av stafylokokker, noe som medførte forbud mot å være i vann, fysisk aktivitet og alkohol. Da sier det seg selv at livet på en stillehavsøy blir ganske kjedelig, og vi hadde allerede omdøpt øya vi var på fra Bora-Bora til Boring-Boring. Allikevel var tanken på å mønstre av og dra hjem lite forlokkende. Jeg hadde det perfekt ute i den store verden sammen med Peder og Johan i Sorgenfri.<br />
<br />
Etter gravøl og Sorgenfris spesial luksusutgave av en potetmiddag bar det opp landgangen på det skipet som skulle bringe meg tilbake til Tahiti og flyet hjem. Det var en vond følelse å forlate Johan, Peder og Sorgenfri etter to års fellesskap. Jeg kan love at man kommer svært nært på hverandre når man lever så tett i så lang tid, og det kom noen tårer der og da.28. Marsters-klanen på palmerstontag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:902009-02-20T14:36:08.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Hello, where are you! En kvinnestemme fra cockpiten river meg ut av noen minutters søvn på min nattevakt. Et sekund er jeg i villrede; en kvinne her midt på havet?<br />
<br />
Så vender hukommelsen tilbake, og jeg roper til vår haiker, Caroline, at alt er i orden. - Is this a storm? stotrer hun fram, litt forpjusket der hun en smule sjøsyk kryper ned leideren igjen.<br />
<br />
Vi har tatt med irske Caroline fra den ene av Cook-øyene, Aitutaki, og over til Palmerston. Caroline hadde aldri vært i en seilbåt før, og…
Hello, where are you! En kvinnestemme fra cockpiten river meg ut av noen minutters søvn på min nattevakt. Et sekund er jeg i villrede; en kvinne her midt på havet?<br />
<br />
Så vender hukommelsen tilbake, og jeg roper til vår haiker, Caroline, at alt er i orden. - Is this a storm? stotrer hun fram, litt forpjusket der hun en smule sjøsyk kryper ned leideren igjen.<br />
<br />
Vi har tatt med irske Caroline fra den ene av Cook-øyene, Aitutaki, og over til Palmerston. Caroline hadde aldri vært i en seilbåt før, og følgelig fikk vi derfor vårt verste vær i Stillehavet hittil. Det blåste riktignok ikke storm, men sjøen var ruskete, og vinden dreide imot. Denne natten hadde hun våknet, og ettersom hun ikke så verken Johan eller meg, trodde hun vel at vi hadde hoppet på sjøen og overlatt henne til en grusom skjebne. For ille må det være å være ensom ombord I en båt, når en ikke kan skjelne mellom skjøte og rekkevaier. Aldri har jeg sett noen kysse stranden så lidenskapelig som hun gjorde da vi ankom Palmerston.<br />
<br />
Welcome to Palmerston! Gutta som kommer ut i den åpne aluminiumsbåten når vi seiler opp til revkanten, roper over til oss på perfekt engelsk. Det blåser fremdeles mye, og selv om vi ligger i le av øya, er den så liten og lav, at den ikke gir mye ly for vinden. Gutta ser glade ut, og spør hvor lenge vi skal bli, så vi bestemmer oss for å gjøre et ankringsforsøk. Vi går helt opptil revet, og anker og kjetting finner raskt feste i korallbunnen. Koraller er som magneter for ankeret, men stort sett fester kjettingen seg først. Vi ligger for øyeblikker trygt, men i tilfelle en rask vinddreining slipper vi ut et anker akter også. - Paul Msters... Simon Marsters... John Marsters Gutta kommer ombord i Sorgenfri, og alle som en bukker og presenterer seg som Masters. Neida, de er ikke brødre, men alle har samme forfar.<br />
<br />
Da kaptein Cook oppdaget øya i 1774 var den ubebodd, noe den forble inntil 1860, da engelske William Marsters slo seg ned der med sine tre koner fra Penrhyn i det nordlige Cook. Gamle Marsters var produkttiv som en hingst, og hans etter hvert 20 unger formerte seg fortere enn lemen. De i alt seks øyene rundt revet ble delt ut blandt avkommet, men selv dette ble for smått for Marsters-klanen. Mange familiefeider endte med en stor fraflytting til andre atoller - og også til New Zealand - så i dag bor det kun Marsters på den ene av koralløyene på Palmerston.<br />
<br />
- Bli med i land, vi er midt oppe i en feiringen av Cook-øyenes nasjonaldag, så dere kom i rett tid. Guttene kan ikke styre sin begeistring for besøk, og det smitter også over på oss. De tar oss med i aluminiumsjolla, og i full fart bærer det gjennom det lille, trange passet. Dessverre er ikke passet stort nok til at Sorgenfri kan komme inn i den beskyttende lagunen. Hadde det vært det, ville på den annen side Palmerston ikke vært slik den er i dag, og vi ville ikke fått en slik entusiastisk mottagelse. Palmerston ligger neshn midt på «kokosmelkruta» fra Tahiti til Fiji, men nettopp på grunn av de dårlige anrkringsmulighetene er det nesten ingen av de mange seilbåter som årlig passerer, som gidder å stoppe der. De 53 Marsters er derfor ikke bortskjemte med besøk, og vi blir innlosjert hos familien til Simon. Hans mor hilser vennlig, men måler oss misbilligende fra topp til tå. Våre slitte shortser og T-skjorter passer tydeligvis ikke inn i høytiden, og hun beordrer Simon til å låne oss festklær. Simon er ikke høyere enn 1,50, men har samme livvidde som oss. At 60-talls slengbuksene hans rekker Johan til knærne, er en bagatell som åpenbart ikke er så viktig på Palmer ston. Bare du har finstasen på, og kokosnøttolje i håret, er festen åpen for alle. Caroline fikk låne bestemors kjole, og så gikk vi alle sammen barbeinte og i festhumør til øyas forsamlingshus. For oss som kom fra Fransk Polynesia, var det en stor forandring å kunne kommunisere med alle. - Er Norge en like stor øy som Palmerston? spurte noen av de unge etter at den første sjenertheten hadde gitt seg. - Mye, mye større, kunne jeg opplyse med munnen full av himmelsk mat. Kakene og andre søtsaker var det rift om langs det lange bordet, så ville vi ha dessert, måtte den inntas sammen med resten av måltidet. Fisk, tarorot, kavarot, papaya, banankake, kokoskake - alt ble slukt samtidig, og skylt ned med kaldt kokosvann.<br />
<br />
Avslutningstalen for måltidet ble holdt av formannen, og alle stemte til slutt i med «God Save the Queen» så det ristet I palmebladene. Hulahula-dansen tok så over, og fortsatte utover natten inntil folk trakk seg stille tilbake til husene sine. Vi ble tildelt senger hos Simon, men Johan dro tilbake til Sorgenfri, for å passe på i tilfelle vinddreining.<br />
<br />
- Hvem av dere er mekaniker? Palmerstons formann ser forventningsfullt på oss. Johan blir minst like perpleks som meg over det direkte spørsmålet, men ettersom mannen tydeligvis allerede har bestemt seg for at en av oss er mekaniker, peker vi på hverandre. Formannen virker fornøyd, og vinker oss begge etter seg. Som seiler blir en ofte betraktet som universalgeni blant beboerne på atollene, og Palmerston er intet unntak. Formannens generator har gått i filler, og vi lover å reparere den så godt vi kan. Feilen finner vi i topplokket, og etter noen timer klarer vi å få den i gang igjen. Stolt viser vi fram resultatet, og formannen blir overlykkelig. Han har fått bekreftet troen på våre trolldomskunster, og ettersom han nå har strøm igjen, blir vi presentert for en støvsuger og en vaskemaskin som heller ikke virker.<br />
<br />
Omsider må vi forlate Palmerston, og avskjedsrunden er blitt lang i løpet av en uke. Belgiske Theo og Jeanine, som seiler med sin lille stålbåt «Briket», har også ankommet Palmerston. De seiler etter samme filosofi som oss; de er også villige til å ligge på en utrygg ankringsplass for å få de mest spennende opplevelsene og møte de vennligste menneskene. Vi har møtt dem lenger øst i Stillehavet, og vil meget sannsynlig møte dem igjen lenger vest. Det er derfor mye lettere å si farvel til Theo og Jeanine enn til Paul, Simon og John, som vi kanskje ikke vil se igjen. Dette alltid å måtte seile videre er et onde vi må lære oss å leve med under en slik seilas.<br />
<br />
Theo med sine to meter på strømpelessten, er den siste vi ser noe til, der han tilsølt med motorolje fra topp til tå rager en halv meter over de andre på stranden. Han var blitt satt til den håpløse oppgaven med å få en middelaldersk og rusten traktor til å starte. Vi føler et snev av medfølelse, ettersom vi skrudde forventningene til seileres mekaniske og elektroniske innsikt skyhøyt da vi reparerte både aggregatet og vaskemaskinen.29. Under overflatentag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:892009-02-20T14:35:49.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
Historiene og drømmene om livet under vann var en av de viktigste årsakene til at jeg ville ut og reise - og reise med båt. Innbakt lå Robinson Crusoe - ideen om å kunne fange all maten selv og leve uavhengig, eller tjene meg rik på perledykking for den saks skyld. Det var allikevel dårlig med systematisk dykking det første året. Med unntak av noen dager på Kapp Verde og Fernando de Noronha, og noen høyst ufrivillige arbeidsdykk i Antarktis og Patagonia, hadde dykkefeberen ligget i dvale. Helt…
Historiene og drømmene om livet under vann var en av de viktigste årsakene til at jeg ville ut og reise - og reise med båt. Innbakt lå Robinson Crusoe - ideen om å kunne fange all maten selv og leve uavhengig, eller tjene meg rik på perledykking for den saks skyld. Det var allikevel dårlig med systematisk dykking det første året. Med unntak av noen dager på Kapp Verde og Fernando de Noronha, og noen høyst ufrivillige arbeidsdykk i Antarktis og Patagonia, hadde dykkefeberen ligget i dvale. Helt til vi kom til Stillehavet. Vi hadde jo dykket i Norge og lignende steder, men det var før vi visste hva dykking og Stillehavet egentlig var - ikke en tilfeldig hobby, men selve livet og fellesnevneren for året i Stillehavet.<br />
<br />
Vi hadde dykkerflasker ombord, men ikke kompressor, så vi måtte spare den dyrebare luften til nødssituasjoner eller absolutt påkrevd undervannsarbeid. Det var for så vidt ingen ulempe, for det gjorde at vi kastet oss på fridykking, og det er også slik polyneserne dykker. De eneste gangene polyneserne brukte flasker var under arbeid på perlefarmene. På avsides steder er det enkleste best, og da vi lærte å beherske teknikkene og fikk treningen som må til for å dykke dypt bare utstyrt med svømmeføtter, snorkel og dykkermaske, kunne vi gli nedover minutter etter at dagens økt skulle ta til. På dagtid på stillehavsatollene skjer det vanligvis mer under enn over vann. Det er mat og underholdning og spenning og action. Jo mer vi lærte, jo mer ville vi favne.<br />
<br />
Undervannslandskapet på gode korallsteder er som et himmelrike, eller kanskje rettere sagt et undersjøisk paradis. Det er liv overalt, i gudene vet hvilke farger, selv om de større matfiskene er mer sjeldne.<br />
<br />
Fisketypene finnes i utallige variasjoner. Papegøyefisken ligner sin navnebror på land, og er vanligvis grønn. Enhjørningsfisken lever opp til sitt navn. Kirurgfisken har skarpe kniver på hver side av halen - som vi må passe oss for. Grouperne og snapperne ligner litt på abbor men holder seg vanligvis inne i huler. De er et yndet bytte. Grouperen er den beste grillfisken. Trompetfisken kan etter eget ønske doble sin egen lengde ved å strekke ut trompeten. Jackfisken er det nærmeste man kommer en norsk pilkefisk. Den er sølvgrå, rask og sterk, og vanskelig å harpunere. I tillegg er det murener og skilpadder og rokker. Det er sjelden det går en uke uten at vi møter dem alle. Det er alltid hai på korallrevene og I lagunene. De er omtrent like uinteressert i oss som vi etter hvert ble i dem. Men hvis vi drev harpunfiske og det ble sprelling og blod i vannet, kunne de begynne å sirkle rundt oss. De er allikevel greiere enn sitt rykte.<br />
<br />
Så fort vi var over nybegynnervanskene, med rask trykkutligning og dybdeskrekk, begynte de virkelige utfordringene. Som oftest har vi med harpun, og det er fiskingen som holder motivasjonen oppe i uke etter uke. Er fisken lur må du være lurere. Harpundykking er en kunst i seg selv, samtidig med at haiene blir mer nærgående og du må begynne å passe deg. Men du trenger ikke sulte eller kjede deg når du har lært deg dette spillet.<br />
<br />
Ved siden av matauken, er dykkingen en glimrende måte å få nye venner på. Polyneserne er de beste dykkerne selv om de ikke lenger leter etter perler på lagunebunnen. Men de fisker og, det er de som lærer oss kunsten, og ofte blir vi med dem eller de med oss og vi dykker sammen. Og så griller vi, på stranden eller et annet sted, og spiller gitar og prater og dermed ruller ballen. Det første vi gjør når vi kommer til en ny øy er å dykke, for da møter vi folk, og får og viser respekt.<br />
<br />
Tehono fra Makemoatollen i Tuamotu legger den finishen på dykkerteknikken som vi har manglet; han lærer oss å bruke nok bly til at vi blir negative i vannet. Da kan vi synke ned mot fisken uten å bevege oss, slik at vi ikke skremmer den. Han viser oss hvordan man studerer fiskens bevegelser fra overflaten, før han synker ned og gjemmer seg bak korallformasjoner inntil den store papegøyefisken svømmer forbi. Rå papegøyefisk blir favoritten for våre ganer, men de store går dypt. Da følger vi etter. Først var fem meter mye, så ble ti meter enkelt, og etter et halvt års tid var 25 meter rutine. Men grensen for å fiske forble på under 20 meter, for det krever tid og krefter å lure seg inn på en fisk, skyte den og få den med seg opp. Og vi ville ikke presse oss for hardt eller hyperventilere for mye, kombinasjonen kan føre til plutselig besvimelse - «black out».<br />
<br />
Den beste dykkingen er vanligvis i revpasset på atollene der tidevannet renner ut og inn. Den voldsomme og stadige utskiftingen av vannet er helsekost for korallen som vokser seg stor og vakker, og fisken kommer for å beite på den eller på det utgående lagunevannet. Men det er også mest hai der, og strømmen kan være sterk, så passdykking er actiondykking, og det driver vi bare med på gode dager.<br />
<br />
Vava'u på Tonga egnet seg ikke så godt for dykking, men vi fant et pass der som var førsteklasses, og der var vi et par timer hver dag. Som vanlig fulgte jeg sidene i passet der strømmen var svakest, før jeg slapp meg ut og ble trukket med utover og nedover uten å bevege meg. Korallene var stort sett store søyler, og jeg måtte styre utenom dem mens strømmen gikk i to-tre knop. Et par snappere vimset på siden, men de var litt for små, så jeg drev forbi. Ingen annen fisk av anstendig størrelse dukket opp. Jeg bestemte jeg meg for å gå opp når jeg nådde dit burnen stupte nedover - fra ti meter til tusener Da dukket en skygge opp forut. Den var stor nok til å være en liten hai, men det var ikke det - det var en grouper, den største jeg hadde sett. Og den hadde ikke sett meg. Jeg drev inn på skuddhold, som er halvannt meter med en kraftig fisk og en god harpun. En så stor fisk er råsterk, jeg visste jeg burde treffe så godt med harpunspydet at den døde umiddelbart. Følgelig siktet jeg midt på hodet. Men i det samme jeg skjøt skvatt den framover, og spydet gikk i gjellene. Fortsatt et bra treff, men ikke dødelig. Og under vann var grouperen den sterkeste Den svømte rett ned, mens det var såvidt jeg klarte å bremse. På femten meter prøver den å komme inn i en hule, og klarer den det har jeg mistet den, og kanskje harpunen også for da kommer haien. Men jeg klarte å gi et hardt rykk til siden, så den bommet på inngangen. Da var den så sliten at jeg var sterkere, og kunne dra den med oppover, noe som kjerites som en evighet. Endelig brøt jeg vannflaten, rev av meg snorkelen og snappet i meg luft. Men grouperen var altfor tung til at jeg kunne holde den over vannet slik at ikke lyden og lukten nådde haiene. Jeg ropte til dem som satt i jolla femti meter unna, og de kjørte over til meg og lurte på hvorfor i all verden jeg gaula sånn. Inntil de så fisken. Supergrouper'n kalte vi den. Den kvelden ble det grillet på Tonga. Om ikke undervannsfloraen var så mangfoldig på Tonga, var det likevel mye som skjedde under vann. Midt i Vava'u ligger Mariner's Cove, en undervannshule. Den enkleste inngangen ligger fem meter under vann. Dykker du inn, kan du stiget opp, og du bryter vannflaten inne i fjellet. Det eneste lyset kommer inn samme veie som deg selv. Men det er stor plass derinne og når øynene har vent seg til tussmørket. kan du klatre opp i klippeveggene og stupe.<br />
<br />
Vi seilte ut til Mariner's Cove flere ganger, sammen med bl.a den norske skøyta «Liv». Da vi var på vei derfra siste gangen kom plutselig tre knølhvaler svømmende. Peder hoppet rett i vannet da de svømte forbi. Han rasket med seg kameraet, men bildene ble ikke så gode - for hvalene passerte for nære. Siden av den ene fylte ut hele fokuset. Det var mor og far og en liten unge.<br />
<br />
På Aitutaki i Cookøyene ville Otanga, en venn derfra, absolutt fange en murene. Ideen tiltalte oss også, for vi hadde hørt mye om hvor godt den smaker i jordovnen. Den gjemmer seg i inngangene til huler, og biter og holder fast i alt som måtte våge seg inn i åpningen. Den kloke dykkeren stikker derfor harpunskaftet, eller et trestykke inn i enhver hule før han eller hun selv følger etter. Allikevel skjer det ulykker, for murenen har stor kjeft, sylskarpe tenner, og er lynrask og sterk. Selv polyneserne fisker ikke etter murenen, med mindre de er mannsterke.<br />
<br />
De dagene vi var ute med Otonga møtte vi ingen murener, hvilket var uflaks, for på Aitutaki hadde vi vanligvis større problemer med å unngå dem. Men da vi var ute neste gang, fant vi en svær en. Vel, Theo fra den lille stålbåten «Briket» var der, og han var heller ikke tapt bak en harpun. Otanga hadde forklart inngående om hvordan man skal jakte murener: - Ikke jakt alene, vær minimum tre harpuner. Den første går ned og skyter murenen i hodet, rett over øynene, og tar spenntak med beina mot fjellet. Trekk den ut av hulen med en gang. Nestemann må ligge klar og skyter gjennom hodet fra siden med en gang den er ute av hulen. Så kontrollerer dere murenen og holder den unna med harpunlinene. Tro endelig ikke at selv en liten murene dør eller gir opp med bare to harpuner gjennom hodet! Sistemann er i reserve når noe går galt.<br />
<br />
Vi bestemte oss for murenestek til strandfesten om kvelden, og husket Otongas formaninger. Etter en lang fordelingsdiskusjon gikk Peder ned. Han siktet lenge, skjøt og traff, satte beina forskriftsmessig mot fjellet og trakk den ut. Det ristet i korallen av motstanden. Jeg hadde fulgt rett etter, siktet, skjøt og traff. Vi kontrollerte den mellom oss - og trodde at nå var det gjort. Men murenen var fortsatt ytterst levende og sterkere enn en kvelerslange! Den surret seg rundt spydene til de bøyde seg, kuttet lina til Peder med et glefs, slet seg løs fra mothaken på mitt spyd i rasende fart - og var løs!! Og lite blid. Den hengslet opp kjeften og sneiet Peder. Nå går det galt, tenkte jeg, og kjente hjertet slå i halsen. Da skjøt Theo - og traff. Men nå måtte han bakse helt alene. Peder og jeg hadde halvt panikk og harpunlinene var et eneste rot. Men Theo klarte det, vi fikk ordnet utstyret og skjøt beistet i hodet to ganger til. Murenen var seig og ga seg ikke før vi kappet hodet av den i jolla. Om kvelden fråtset vi, og mange andre, i mureneål, men vi fikk ikke lov å si noe til Theos kone.<br />
<br />
Ofte kunne vi møte skilpadder under havoverflaten, store grønne skilpadder eller sallærskilpadder. De er artige skapninger og dessuten fredet, selv om vi stadig prøver å få skyss med de største av dem. På Chuuk tok en skilpadde Peder med på en svømmetur. Han holdt seg fast i panseret mens den rolig svømte bortover. Men den kunne holde pusten lenger enn Peder.<br />
<br />
Først mot slutten av tiden i Stillehavet fant vi hva som sto for oss som den siste dykkerfantasien. Mellom Salomon og Chuuk seilte vi forbi Roncador-revet. Det er en atoll med pass og lagune, men det er ingen øy. På lawann er det så vidt et par steiner dukker opp over vann, samt vraket av en taiwansk fiskebåt. Vi tok Sorgenfri inn passet og ankret i lagunen, som ble en glimrende havn midt på havet. Mennesker kommer ikke til Roncador, det er flere hundre mil til nærmeste øy. Men livet under vann var ubeskrivelig fascinerende. Vi hadde vært noen dager på sjøen og var tom for fersk mat, men på Roncador fant vi alt vi trengte. I tillegg hadde vi nå skaffet oss undervannslykter. Natt som dag levde vi i en eventyrverden I vannet langs revet. Vi fråtset i fersk fisk, tørket mer til proviant, og levde godt på den lange seilasen nordover.<br />
<br />
Haien sirkler alltid rundt oss hvis det er blod i vannet. I begynnelsen så vi på dem som en plage, men etter å ha dykket med, og iakttatt revhaiene en stund, fikk vi et annet syn. Haien er havets renoveringsmaskin. Lokaliseringsevnen ligger i lukt og bevegelser og haien angriper ikke normalt friske fisk eller mennesker. Hvis vi skadeskyter en fisk blir den umiddelbart spist av haiene, intet går til spille. Risikoen er når man har harpunert en fisk som blør og spreller, mens man drar den mot jolla. Kunsten er derfor å løfte fisken over vann mens man svømmer. Om haien likevel skulle få ferten av fisken, ville den normalt ikke angripe noe så stort som et menneske, som er like langt som den selv. I passet på Mopelia-atollen var det mye hai. Hver gang vi harpunerte en fisk strømmet 5-10 stykker til. Var vi raske hadde vi fisken i jolla før de skjønte trickset. Der ble den halvhjertet angrepet noen ganger, men de trakk seg da vi viftet med harpunene foran kjeften på dem. Allikevel gjorde vi klokt i å flytte oss til et annet sted.<br />
<br />
Vanligst blant revhaiene er de sorte eller hvitfinnede som sjelden er mer enn to meter lage. Den noe større gråhaien er tøffere, og dukket den opp, avsluttet vi dykkingen. Det er også stor forskjell på haienes lynne fra øy til øy, og pass til pass, og de lokale dykkere vet alt om dette. Det viktigste er å lære å bedømme haiens oppførsel. Man kan se på svømmemønsteret og farten om den nærmer seg grensen for angrep. Man kan også bli overmodig, og tro at nå vet jeg alt om hai, innttil du plutselig blir angrepet. Jeg ble tatt på senga på Chagos.<br />
<br />
Det var midt i lagunen og vi dykket på et koralllhode. Haien var tøff i passene på denne atollen, men roligere i lagunen. Jeg hadde sett en hvitfinnet hai litt tidligere, men på lang avstand, så jeg var sorgenfri da jeg svømte mot overflaten med en snapper jeg nettopp hadde harpunert. Av gammel vane speidet jeg rundt. I det samme jeg brøt overflaten og løftet fisken ut av vannet, kom en svartfinnet hai ut fra korallene foran meg. Den angrep uten varsel. Jeg rakk så viidt å sparke imot, og den beit i svømmefoten min. Plastikken smakte tydeligvis ikke, den slapp, men angrep på ny. Jeg hadde harpunskaftet ledig og slo den i hodet, men hver gang den ble slått til side, snudde den og angrep igjen. Og igjen og igjen. Heldigvis var den bare på halvannen meter, men hissigere enn et lemen. Det var bare så vidt jeg klarte å holde den unna; snorkelen var full av vann og jeg ble utslitt og vettskremt. Jeg torde ikke å gi den fisken, for da ville vannet bli fullt av blod, og tiltrekke flere haier. Jeg klarte ikke å rope til de andre som hvilte i jolla femti meter unna, for jeg var nødt til å holde øye med haien, ellers ville den fått en åpning. Men jeg kunne ikke klare dette stort lenger, og trodde jeg måtte kaste fisken og harpunen i håp om at den ville følge dem. Men like plutselig som den angrep, ga den opp, og svømte vekk. Jeg tømte snorkelen og fikk endelig nok luft, og jeg kunne kjenne pulsslagene gjennom tinningen. Så dro. jeg fisken av spydet, ladet harpunen og fikk panikken litt under kontroll før jeg svømte til jolla og kastet fisken oppi. - Hva i allverden var det du kava sånn for der borte, undret Petter- han virket ikke særlig interessert. Inntil de begge fikk se ansiktet mitt. Har du møtt draugen, eller hur? Jeg fortalte om haien, og det ble stillere. Hele episoden tok bare et par minutter, men de var lange. Det gikk noen dager før jeg våget meg på undervannsfisking igjen.<br />
<br />
Men det var kun en episode etter mange hundre timer på jakt. Og opplevelsene i sjøen er verdt å slite for. Sjøen under overflaten er spiskammer og møtested og åsted for sitrende spenning såvel som total likevekt og ro. Og uansett: De farligste haiene finnes fremdeles på land.30. Krokodillejakt på Salomonøyenetag:sorgenfri.com,2009-02-20:2880410:BlogPost:882009-02-20T14:35:29.000ZSorgenfrihttp://sorgenfri.com/profile/sorgenfri
You looking me behind, ser dere senere! Det er, om ikke annet, engelske ord som følger oss når vi padler bort fra Loisiolen, landsbyen på Russelløya, og setter kursen for elveløpet som nesten er helt skjult bak tett, tropisk regnskog.<br />
<br />
Selv om vi nå har vært på Salomonøyene i en uke, må jeg smile over denne måten å bruke det engelske språket på. Pidginengelsk blir språkformen kalt, og er en blanding av engelsk og melanesisk. Språket så dagens lys på 1800-tallet under «blackbirder» perioden,…
You looking me behind, ser dere senere! Det er, om ikke annet, engelske ord som følger oss når vi padler bort fra Loisiolen, landsbyen på Russelløya, og setter kursen for elveløpet som nesten er helt skjult bak tett, tropisk regnskog.<br />
<br />
Selv om vi nå har vært på Salomonøyene i en uke, må jeg smile over denne måten å bruke det engelske språket på. Pidginengelsk blir språkformen kalt, og er en blanding av engelsk og melanesisk. Språket så dagens lys på 1800-tallet under «blackbirder» perioden, hvor engelske handelsmenn sjanghaiet uvitende innfødte til et slags slavearbeid på plantasjene. Melaneserne fant det ikke enkelt å lære seg engelsk, selv om ordene i seg selv kom relativt kjapt. Etter hvert ble det nødvendig å finne et språk som alle på Salomon kunne forstå.<br />
<br />
Salomons 200 000 innbyggere har 87 forskjellige språk, så selv om de ikke kunne kommunisere med engelskmennene I begynnelsen, kunne heller ikke folk fra foskjellige landsbyer utføre annen kommukasjon enn hodekutting seg imellom. De engelske språket forble slik de innfødte pratet det, og det er derfor et språk det er veldig enkelt å forstå hvis en har litt kjennskap til engelsk og samtidig en god porsjon fantasi. At «we-we» («oui-oui») betyr franskmann burde være innlysende for enhver.<br />
<br />
Vi ankom Salomonøyene etter en av raskeste seilaser vi har opplevd. Dette skyldtes den sterke passatvinden i området. Vårt slippopphold på Fiji, og de nye strøkene med bunnstoff som ble Sorgenfri til del, hadde nok også noe å si. Vi kunne neste føle hvordan hver eneste salte dråpe skled friksjonsfritt over selvpoleringen.<br />
<br />
Ønsket om å seile nordover fra Fiji modnet langsomt i oss. Vi hadde måttet dele hver eneste havn siden Tahiti med et hundretalls andre seilbåter. Dette var morsomt til å begynne med. men det var ikke til unngå at vi lengtet etter noe annerledes, og den begeistrete mottagelsen du får på stedet som ikke blir nedrent av besøkende. Det var altså derfor vi bestemte oss for å unngå de kommende orkaner ved å seile nord om ekvator, i motsetning til 90seiler sørover til New Zealand eller til Australia på samme tidspunkt.<br />
<br />
Rolig, hold balansen! På ekte pidgin lærer våre to venner fra Loisiolen oss kunsten i å balansere den meget spesielle uthulte trestammen. Både Johan og jeg kjemper med å unngå å gjøre alle våte, der vi sitter i bunnen av kanoen med hver vår nydelige, håndlagde padleåre som balansestang. I motsetning til nesten alle områder i Stillehavet, lager ikke salomonerne utliggere på kanoene sine. Dermed er kanoene meget ustøe, men til gjengjeld kan de brukes i trange elver med mye vegetasjon. En utliggerkano er meget velegnet til å ferdes i høy sjø, men ville ha vært håpløs å manøvrere i disse elvene. Salomonerne har en imponerende ferdighet i å håndtere sine kanoer. Når jeg så dem padle selv langt fra kysten, var det tydelig å se at de hadde en naturlig samhørighet med kanoen sin, omtrent som cowboyene har med sin hest.<br />
<br />
Hensikten med elveekspedisjonen, er å få et bilde av en krokodille. - Det kryr av krokodiller i elvene, og det hender at hundene våre blir krokodillemat, fortelles det. Historiene er mange, og jeg blir mer og mer spent og ikke så lite nervøs etter hvert som vi padler lenger og lenger opp i elva. Til å begynne med passerer vi folk som er ute og jobber på sine små åkerlapper, eller rydder bort vegetasjonen for å lage nye. Elva er deres eneste vei, for skogen er så tett at det ville tatt dem år å hugge en farbar sti - som også ville grodd igjen før den ble ferdig.<br />
<br />
Det er en fryd å se hvordan disse folkene lever i pakt med skogen. Selv om de hugger ned enkelte områder, er disse aldri større enn at skogen raskt vokser til når området ikke brukes lenger. Når nye kanoer skal hugges ut, blir dette gjort på stedet slik at det ikke er nødvendig å fjerne så mye skog når man skal transportere treet. Denne framgangsmåten er den enkleste for salomonerne med sine enkle redskaper, men ikke mindre beundringsverdig når en ser hvordan skogen bare brennes av I andre deler av verden.<br />
<br />
Etter hvert som vi trenger dypere og dypere innover elven, blir den smalere, og mer tettvokst. Machetene må enkelte steder tas i bruk for at vi skal komme videre. Krokodilleområde, sier gutta og slår ut med hendene. Kanoen tipper faretruende, og Johan og jeg skriker høyt, samtidig som vi prøver å få den på rett kjøl. Lite fristende å havne i vannet her. Vi får omsider kontroll over kanoen, og titter inn i to svarte fjes med hvite glis. - Festlig spøk, sier jeg med anstrengt mine og bankende hjerte. Det slår oss at våre venner fra Loisiolen blir mindre høye i hatten, og deres krokodillehistorier og spøk mindre og mindre hyppige etter hvert som vi padler oppover elven. Til slutt finner vi alle sammen på de tynneste unnskyldninger for å snu, og våre venner mener bestemt at vi sikkert har vært mye lenger oppover elven en noen andre. Akkurat idet vi skal til å snu hører vi noen lyder lenger framme, og ved nærmere undersøkelse, finner vi en mor og far med sine tre små barn på vei oppover elven. De er ute for å finne nytt område for dyrking av ananas, og vi unngår å se på hverandre når våre venner forteller dem at vi er på vei langt oppover elven for å speide etter krokodiller. Hurtig og alvorlige padler vi i vei, og snakker ikke mer om våre pysete planer om å snu, eller setter skrekk i hverandre med fantasifulle krokodillehistorier.<br />
<br />
Skulle kanoen gå rundt er det ikke verre enn at en av oss kanskje må ofre ene benet til krokodillene. Selv med kanoen full av vann, og mannskapet svømmende rundt, tømmes den kjapt ved at den blir skjøvet med raske bevegelser fram og tilbake. Vannet spruter da ut i høye fontener foran og bak, og med trening tar det aldri mer enn en tre-fire slike skyvinger før den er helt tom. Ombordstigning bør skje med like mange på hver side - og samtidig. Oppholdet i krokodilleelva motiverte senere til iherdig trening på denne spesielle øsemetoden. Det er ikke bare i elvene det kan være kjekt å komme seg hurtig opp i kanoen etter kantring eller bading. Selv om vi stort sett var på godfot med lagunehaiene, hendte det at de ble litt for ivrige når det var mye fiskeblod i vannet, og da er det gunstig å kunne forlate åstedet på kort varsel.<br />
<br />
Da vi senere forlot Salomonøyene, hadde vi byttet til oss en slik uthult tømmerstokk-kano. Denne ble satt på vannet en dag vi lå og drev i vindstille like sør for ekvator. Vi lekte oss og øvde oss i kunsten å øse, da treningen plutselig fikk et meget realistisk preg. - Hai! ropte Johan og pekte på noe som kom mot oss på overflaten mens vi prøvde å holde balansen med kanoen halvfull av vann. Panikken som oppsto medførte naturlig nok at kanoen tok inn enda mer vann, og vi havnet i sjøen. Det var jo dette vi hadde øvd oss for, men for første gang klarte vi ikke å få tømt kanoen! Uansett hvor mye vi sendte den fram og tilbake mellom oss, kom vannet bare inn, ikke ut av den. Da den nysgjerrige havskilpadden var så nær at vi hadde gitt opp å få kanoen tømt i tide, og i stedet gjorde oss klare til kamp, viste den hele kroppen opp over vann og smilte lurt til oss med sitt store papegøyenebb. Jeg husker at jeg et sekund lurte på hvorfor i all verden disse dyrene er totalfredete, der jeg med en puls på 150 og lungene halvfulle av vann tro vannet på 2 sør.<br />
<br />
Omsider letter vi anker, og sier farvel til Loisiolen landsbyen. Riktignok så vi ingen krokodiller, men vi har fått venner for livet. Selv blant 7. dags adventistene i Cheke landsbyen var vår «Sportsmans beer» fra Fiji populær.<br />
<br />
På de fleste øyene i Stillehavet har misjonærene satt tydelige spor etter seg, og de aller fleste beboerne har konvertert til kristendommen. Salomonøyene er intet unntak, og i Cheke, landsbyen ved Morovolagunen, er alle i dag 7. dags adventister.<br />
<br />
- Men våre forfedre var hodejegere, og bodde i jungelen, forteller Taka oss stolt. Taka kom padlende ut i kanoen og møtte oss før vi hadde ankret opp utenfor Cheke, og vi fikk haike med ham inn til land. - Vi har ikke engang lov til å røyke eller drikke alkohol i henhold til den nye religionen, forteller han, men ønsker umiddelbart dette siste usagt, når Johan tenner en sigarett. Han legger derfor raskt til at han er en såkalt «back slider», dvs. en som ikke bryr seg så mye om Kirkens strenge regler. Johan byr på en sigarett, og Taka river papiret av den og ruller tobakken inn i sitt eget rullepapir. - Very good, sier han der han sitter og damper innhyllet i sort røyk, med illrødt tryne og rennende øyne. Om det er tobakken, eller bananbladet han ruller den inn i, som er så god at han er i ferd med å lide hostedøden, får jeg aldri vite. Han er imidlertid ikke den eneste som ikke har mye til overs for å suge i seg den tamme røyken av brent papir. Det viste seg at det var riktig mange av disse abacksliderne» i Cheke, og vårt medbrakte asportsmans» øl fra Fiji fikk leske mange tørste struper. Men kun ombord i Sorgenfri, der ingen så dem.<br />
<br />
Som besøkende på Salomonøyene bør en kunne tåle å bli beglodd. I hver eneste lille landsby vi besøkte, ble vi betraktet som årets begivenhet, og overalt hvor vi kom fikk vi en hale av nysgjerrige unger etter oss. Etter at den første sjenansen hadde gitt seg og de var blitt varme i trøya, ble de enda mer nærgående og hadde stor moro av å gjøre narr av disse to stygge, lyse vesenene. Vi trodde en stund at vi var de eneste hvite menn Cheke landsbyen hadde sett, men ble raskt satt på plass da vi fikk øye på en liten gutt som løp rundt med et bilde av «Svanhild» på T-skjorten. Våre romantiske innbilninger ble ytterligere knust da vi ble spurt om vi kjente disse båtene, og ble vist bilder av «Framstig» og «Red Admiral». Da vi senere skulle skrive i landsbyens gjestebok, fant vi ut at vi var den sjette norske båten til å besøke landsbyen gjennom de siste ti årene. Dette hindret imidlertid ikke Taka i å ta også oss med opp i jungelen, og vise oss sine besteforeldres landsby, hvor enkelte krympede hodeskaller fremdeles hang og grein imot oss fra ruinene. De talte sitt stumme språk om salomonernes barbariske forfedre som misjonærene hadde en tøff oppgave med å omvende.<br />
<br />
Da vi ankom hovedstaden, Honiara, ble det markert at det var 50 år siden 2 verdenskrig startet i Stillehavet. Dette er en krig Europa har liten kjennskap til, til tross for at den var like grusom der som hos oss! De innfødte i Stillehavet led minst like mye som sivile europeere da amerikanere og japanere prøvde å utslette hverandre på deres øyer. Krigen la igjen mye militært utstyr som den dag i dag ligger og ruster i jungelen eller i landsbyene. I en liten landsby på Russelløya, fungerte en rusten tanks som brygge for de uthulte kanoene, og som stupebrett for ungene.<br />
<br />
Vår egen salomonkano erobret vi i Manningstredet, der vi kom over noen karer som var ute og sanket «beche de-mer». Dette er en ufyselig sjøpølse, som blir tørket og eksportert til Japan. Vondt lukter den når det henges opp i solen til tørk, og leieren til gutta, som var dekorert med tusenvis av slike tørkende sjøpølser, kunne vi lukte lang vei. Vi bestemte oss for å tilby dem vår 2-hk utenbordsmotor i bytte for en av kanoene og dette var tydeligvis et fristende tilbud. Motoren ble festet bak på den største kanoen. 2-hesteren, som for oss ikke var til stort mer nytte enn en hjulvisp, satte av gårde med kano og mannskap i en slik fart at de jublende kom tilbake hadde alle sammen fått aerodynamisk afrosveis. Handelen ble avgjort over det lokale rusmiddelet betelnøtt. Denne nøtten, som tygges sammen med et krydderblad og asken av brent korall, gir, sammen med det signalrøde spyttet, en pen liten rus. Med munnen full av betel- nøtt er det naturlig nok umulig å prate, men våre fem røde glis på stranden levnet ingen tvil.<br />
<br />
Dagen etter seilte vi ut Manningstredet, med vår nye ajolle» surret på styrbord side. - Looking me behind...! Usammenhengende engelske ord dør hen inne på stranden, men de røde leppene som gurgler dem ut, står blomstrende igjen som tre fyrlykter, og peker ut kursen nordover til Mikronesia.