Under vår seilas hadde vi besøk av mange forskjellige dyr. De fleste av disse kom ombord mot vår vilje, eller de var mot sin egen vilje blitt brakt ombord, og endt som proviant. Andre igjen visste ikke engang at de hadde vært ombord, ettersom de allerede var proviant da de ble hengt opp i riggen.



Vi følte oss som barbarer da vi endte opp med å foreta en felles henrettelse av «Aleksandra» og «Robin». De to hønene vi hadde fått med oss fra Juan Fernandez-øyene, var festlige å ha… Fortsett

Folk kaller meg bare Louis «Bateau», sier han og det svartfurede ansiktet sprekker i et glis. Og båten (la bateau) er min. Han har grunn til å glise, for båten, «Baltazar», er en to-mastet 70-fots skute, og dette er intet rikt land. Vi er blitt venner med Louis og skuta hans, for det er umulig å la være å ta et par slag langs bryggene hver dag for å se på båtene og snakke med folk. Denne kysten er et av de få stedene i verden der brorparten av vare- og mennesketransporten fortsatt foregår under… Fortsett

- Jeg er dønn lei av alle disse hvite stedene, det er det samme overalt. La oss finne noe annet! Jeg ser på Tim og lurer på hvordan det har seg at han kan tenke akkurat det samme som meg. - Og hvis vi først skal dra et annet sted, så la oss gjøre det skikkelig. Han svaier litt når han snakker, for Tim er irsk og har nettopp vist meg en irsk pub. Man kan si mye om Tim men sjenert er han ikke. Han stanser den første svarte mannen han ser. - Hvor finner vi et sted der vanlige svarte folk holder… Fortsett

I et siste forsøk på å slukke brannen bet Garry hull i en fem liters vinballong vi hadde klart å redde ut, og sprøytet det inn I motorrommet. Et sekund så det også ut til at vi skulle klare det, men da all den gode vinen var tømt over flammene, blusset det allikevel opp igjen. Desperat prøvde vi å slenge på det vi hadde for hånden. Men det var ikke stort annet enn tørr sand, så det tok ikke lang tid før hele bilen var overtent. En folkevognbuss brenner da også meget godt i solen i 50 på en øde… Fortsett

God seilas, og ta det rolig! Vanligvis pleier Johan å ønske seilere en rask og farlig seilas, men denne gang modererer han seg sterkt. Han blir stående igjen på brygga i Royal Cape Yacht Club, og se lettere bekymret etter Anders og meg der vi I de sterke fallvindene fra Table Mountain blåser av gårde med Sorgenfri mot Brasil.



Jeg har gjentatte ganger blitt spurt om hvordan Johan og jeg holdt ut med. hver andre ombord i samme båt i fire år. Spørsmålet gjenspeiler nettopp det faktum at… Fortsett

Velkommen til Amazonia! Zelia ler og rister vannet ut av håret. Jeg er målløs og glad for jeg trodde ikke at hun ville komme hit før Sorgenfri og Adam og Maurilo og meg selv. -Tudo Bem? roper hun. -Tudo Bem svarer jeg leende og vi hiver oss i armene til hverandre. Jeg er lettet og glad, seilasen har vært komplisert, og jeg visste ikke når hun kunne komme. Men nå er vi framme i Belem i Amazonas og Zelia er her allerede. Hun har med seg is og amazonasfrukt og jeg presser en spesial-caipirinha. -… Fortsett

Halifax var byen vi hadde sett oss ut for å gjøre Sorgenfri seilklar for den lange og kalde seilasen mot nord. Med byens mange yachtklubber og lange sjøfartstradisjon kunne vi ikke ha funnet et mer egnet sted. Vi var blitt innlosjert på honnørbrygga utenfor sjøfartsmuseet, så i løpet av få dager hadde halve Halifax' befolkning vært nedom hos oss og fått stiltsin nysgjerrighet. Det skortet ikke på hjelpende hender med å få gjort unna tingene på den lange lista vår.



Høyeste prioritet… Fortsett

How long did it take you to get across? Spørsmålet blir stilt oss av to fiskere som nærmer seg på den falleferdige brygga. Vi har nettopp ankommet Wood Island på Newfoundlands vestside, men trodde den var ubebodd inntil de to nysgjerrige fiskerne ankom. Vi hadde heller ikke regnet med å støte på dette spørsmålet her på lille og øde Wood Island, for etter tre uker i Canada skjønner vi nå at det her ikke siktes til vårt siste seilstrekk fra Nova Scotia. At Wood Island er målet for vår seilas er… Fortsett

Midt på Labrador ligger Davis Inlet, som er den eneste indianerbosetningen på denne kysten. Inntil for 30 år siden var dette nomader, som tilbrakte sommeren med. fiske ved havet, men tok hunder og sleder på lange reiser til innlandet på jakt etter caribou (canadisk rein) om vinteren.



Men på 60-tallet bestemte regjeringen at naskapi-indianerne måtte bli bofaste. De skulle integreres i det moderne Canada, og barna måtte på skole. Regjeringen bygde hus i Davis Inlet. Men naskapiene… Fortsett

Foran meg dinglet en dryppende, fet og rå selspekkbit fra kniven til Aqualooq. Bare synet fikk magen min til å trekke seg sammen, og det kjentes som om den var. på vei ut for å protestere. Familien rundt bordet fulgte imidlertid mine bevegelser med argusøyne, så jeg tok imot den geleaktige klumpen uten å fortrekke en mine, mens jeg et øyeblikk lengtet tilbake til den lange og kjedelige seilasen vi hadde hatt over Davis stredet.



Seilasen over Davis stredet fra Canada til Grønland tok… Fortsett

Så kom tåken. Vi var på vei sørover fra Upernavik, og gikk inne i de nesten isfrie fjordene. men til slutt måtte vi ut på havet der isen drev nordover. Kombinasjonen med tåke var ikke særlig morsom. Vi fant ikke den lille landsbyen, Prøven, når vi ikke kunne se land, men fikk derimot god vind, og vi ville gjerne bruke den for å komme oss sørover. Å stå vakt i tett tåke og stor fart i Arktis, er både skremmende og fascinerende. Det er bare dine sanser og din erfaring og årvåkenhet som står… Fortsett

Hvis denne vinden står noen dager til, så er vi hjemme, roper Peder før han dyvåt hopper gjennom luka der jeg nettopp har kommet opp. Sorgenfri surfer lynraskt gjennom bølgene, og det er en av de få gangene vi må styre for hånd - vindroret «femte» har ellers gjort jobben i bortimot 60 000 n.m. Med liten storm i baken og en stor genua oppe trenger han allikevel hjelp. Vi vil ikke la dette lavtrykket gå fra oss, og beholder en stor genua heist. Selv om vi har dekket mange hav er dette et… Fortsett

Etter fire år fra hånd til munn i et stort sett sorgfritt liv i vår lille, store verden, trodde vi av og til at vi hadde opplerd alt, at etter dette ville det bare bli dårligere gjentagelser. Men vi forsto at det er feil, hrer dag er ny. En nedtur en stund etter hjemkomsten var nærmest uunngåelig, men reising er tilpasningens kunst, og vi må regne med å inngå kompromisser ogsåher. Vi var også motiverte for å begynne med noe nytt. Reisen lærte oss endel om alt, nå er det på tide å gå i dybden.… Fortsett