Høsten 1990 kastet de loss fra brygga på Nesbru med kurs for Nordsjøen, 20-åringene Peder O. Krogh og Johan J. Petersen. Med den optimistisk nydøpte lille seilbåten SORGENFRI hadde de planlagt en jordomseiling som skulle vare i drøye to år. Men først over fire år senere vendte de tilbake, for planene ble endret drastisk underveis.
Både nasjonalt og internasjonalt ble reisen unik. Aldri før hadde noen norsk båt vært like langt nord og syd på samme tur! I tillegg seilte SORGENFRI…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.34 —
Ingen kommentarer
Jordomseilingen vår var planlagt å skulle vare i 2 1/2 år. At den skulle strekke seg over 4 år, og ikke bare ta oss jorden rundt, men også til Antarktis og Arktis, hadde ingen av oss trodd på forhånd. I hvert fall ikke siden vi skulle reise med en «spinkel» liten 33 fots Hero 101, en seilbåttype vi ikke kjente i det hele tatt. Hvis lysten er der, spiller det imidlertid ikke så stor rolle om ikke midlene er de aller beste. Hos oss hadde lysten og drømmen vokst i nærmere 10 år allerede, så selv…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.34 —
Ingen kommentarer
Peder:
Selv om jeg padlet alt det jeg maktet, gikk det uendelig tregt framover. Kanskje ikke så rart, for flåten var stor, og jeg var bare ni år. Isoporen som holdt flåten flytende hadde dessuten ligget på sjøen i over et år og blitt tykt begrodd med blåskjell. Marius Foss satt på den andre siden og padlet minst like desperat som meg. I kjølvannet nærmet det seg nemlig en fiendtlig flåte ikke så stor og flott som vår, men nettopp derfor klarte de fire ombord med Johan Petersen og Terje…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.33 —
Ingen kommentarer
Fall av, Toffan, fall av! Johan står på dekk og tviholder i rekka mens bølgene skyller innover ham. Første uke på jordomseiling og Nordsjøen er lite vennlig mot oss. Johan har akkurat reddet forseilet og skriker akterover. Tvilen griper fatt i meg: Er «fall av» rorkulten fra meg og opp mot vinden, eller er det motsatt? I kampens hete satser jeg på første alternativ, uten særlig hell. Johan forsvinner under vannmassene og seilet forsvinner utenfor rekka.
Det slo meg flere ganger i…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.33 —
Ingen kommentarer
Se på Johan, med det håndkleet ligner han en stor og saftig «Leiv Vidar» i lompe! Toffan sikler og myser sultent mot Johan som står på fordekket og tørker seg. Tennene løper umiddelbart i vann, og jeg har heller ingen problemer med å se at Johans gule hår har en slående likhet med sennep. Under dekk ligger vår franske venn Xavier og snakker høyt med seg selv på moderspråket. Selv om vi ikke er særlig skarpe i fransk, snapper vi opp et og annet ord, og skjønner at vår passasjer i fantasien er i…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.32 —
Ingen kommentarer
Da vi satt og drømte rundt kjøkkenbordet hjemme, var det Brasil som øvde den største dragning på meg. Jeg ble ikke skuffet. Møtet med Recife svarte fullt ut til forventningene. Vi var på et nytt kontinent og fråtset i det den varme, klamme millionbyen hadde å by på av vått og tørt og vennlighet. Vi hadde bestemt oss for å feire julen i Rio, så det ble bare et kort opphold i Recife før vi igjen la ut på et havstrekk som ble lengre enn vi hadde trodd. Det var med nød og neppe vi rakk…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.32 —
Ingen kommentarer
Loggbok 8. februar 1991: «Ingen sol, ingen observasjon, ingen bølger, litt vind - Sorgenfri glir derfor lydløst mot Falklandsøyene.»
9. februar: «Ingen sol, ingen observasjon, ingen bølger, ingen vind - Sorgenfri glir derfor lydløst fra Falklandsøyene.»
Vi dro fra Isla Grande sør for Rio i midten av januar. Vi hadde innsett at vårt nåværende tempo var drepende, at vi ikke fikk gjort det vi ville på land. Skulle vi være på Tahiti i juli ville det ødelegge reisen underveis.…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.31 —
Ingen kommentarer
Det sjette og siste kontinentet; Antarktis var det sist oppdagete og er fortsatt det minst utforskete på vår klode. Det var først i forrige århundre at ugjendrivelige bevis for kontinentets eksistens ble lagt fram.
Gjetninger og teorier hadde imidlertid versert helt fra oldtiden. Så vel Pytagoras som Aristoteles og egypteren Ptolemy argumenterte for den i forbindelse med sine påstander om en rund klode.
Da portugiserne i slutten av det 15. århundre rundet Kapp det gode…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.30 —
Ingen kommentarer
Plutselig er det der, noen sorte flekker skiller seg ut fra alt det hvite og grå; Land, Kontinentet, Antarktis! Følelsen er vanskelig å beskrive, det er jo dette vi har jobbet mot. Men tvilen melder seg likevel: Kan vi og Sorgenfri klare dette? Alt virker så stort, så rått, så ugjestmildt, men på den annen side, så sensasjonelt annerledes. En herlig adrenalinpumpende følelse brer seg i kroppen når vi fosser innover mot land, og for første gang i vårt liv må seile slalåm mellom store og små…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.29 —
Ingen kommentarer
Hej, Sorgenfri, klokkan är sju. Jeg vrir meg i forbauselse under teppene. Jeg er i Antarktis, og så er det en svensk stemme i radioen? Det går et par øyeblikk før jeg klarner, og får humpet bort til VHF'en. - God morgen Rolf, du vekket oss, hvordan er dagen? - Inte så värst, men det blåser mycket från nordøst, og det är vel inte så bra för er? - Det stemmer, da blir vi nok her i dag også. Vi sees etterpå, og dere må komme til middag, vi har en overraskelse til dere.
Jeg titter opp av…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.28 —
Ingen kommentarer
Faen!! Det sitter dønn fast jo! Jeg har vanskeligheter med å skjule min ergrelse over at Johan satte båten i gir for tidlig, slik at det ene spinnakerskjøtet gikk i propellen.
- Jeg trodde du hadde fått det inn allerede, det haster jo, hva er det du somler etter? Han er minst like forbanna som meg, for vi driver raskt inn mot den lite innbydende breen bak oss, og mørket er i ferd med å senke seg. Under andre omstendigheter ville ikke denne situasjonen vært noe problem, en seilbåt er…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.28 —
Ingen kommentarer
I Antarktis fant vi mange jomfruelige og ubestegete fjell og tinder, i hvert fall var svært få av dem navngitt på våre kart. At våre kart var fra 1960, tok vi ikke så høytidelig, og vi syntes det var festlig å sette våre egne navn på steder. Selv om det ble mye Petersen og Krogh, var det ikke bare vi som hadde stått for navnsettingen. Vi hadde for eksempel seilt forbi Krogh Island og Petersen Rock da vi ankom Antarktis, antagelig oppkalt etter norske hvalfangere som helt sikkert hadde hatt like…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.27 —
Ingen kommentarer
Opp med. deg, jeg trenger hjelp! Et par høye dunk da noen små isflak slår mot skroget understreker alvoret. Peder har klærne på, men ligger og sover under to ulltepper og en dyne, så jeg må rope noen ganger før han våkner. Han er utslitt, men også jeg lengter etter noen timers sammenhengende søvn. Men isen tetter seg til og snart blir det mørkt. Vi må jobbe. Det blåser en svak vind, men jeg ser veggen av is som sperrer sundet vi må igjennom, og slipper genuaen og storseilet I dekk, før jeg går…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.26 —
Ingen kommentarer
Deception er en unik øy i Antarktis- sammenheng, den er vulkansk, og fremdeles aktiv. Den har et stort krater som er fylt med vann, og som kalles «Neptuns blåsebelg». I en revne i den ene kraterveggen seilte vi Sorgenfri inn.
Deception er et månelandskap, med vulkanaske som driver rundt med vinden. Det var umulig å si om vi gikk på bre dekket av aske eller aske dekket av bre. Her har land og vann noen grader høyere overflatetemperatur enn andre antarktiske øyer pga. den vulkanske…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.25 —
Ingen kommentarer
Tierra del Fuego, Ildlandet, var siste stopp for folkeslagene som vandret over Beringstredet i nord og langsomt befolket det amerikanske kontinentet. Ca. 8000 år etter at de ankom Alaska, hadde indianerne nådd helt sør til Kapp Horn. De var et ekstremt hardført folkeslag, som levde uten klær i et område kaldere enn Norge. Charles Darwin, som var med kaptein Fitzroy på «Beagle», båten som kartla dette farvannet, antok dem for å være på et tidligere evolusjonsstadium. Det stemte selvfølgelig…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 23.24 —
Ingen kommentarer
Putselig går de første rykningene gjennom båten og det uunngåelige har skjedd. Kjølen har slått ned i bunnen! Selv om jeg har fryktet dette i flere timer nå, føles det som om tilværelsen revner fullstendig. Minutter tidligere, da vi kjempet mot vind, bølger og tang, levde vi i hvert fall i håpet om at vi skulle klare å få Sorgenfri helskinnet ut av denne fellen. Med dette endelige møte med bunnen, gikk alvoret virkelig opp for meg.
Og vi som bare ett døgn tidligere hadde sittet på…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.41 —
Ingen kommentarer
Alt syntes deprimerende. Vel, ikke alt, vi hadde jo reddet Sorgenfri, men det er lett å glemme seirene sine; har man først nådd målet er lykkerusen altfor kort. Da vi trodde vi skulle miste Sorgenfri, innså jeg hvor latterlig det er å bekymre seg over banaliteter, og hvor ubetydelige hverdagsbekymringene ofte er. De kan overvinnes, men mister vi Sorgenfri er noe verdifullt ugjenkallelig tapt, drømmer og livsform og eventyr som venter i det blå. Det ville vært som å miste et barn. Jeg lagde alle…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.40 —
Ingen kommentarer
Vi så på hverandre, og var glad vi var fire da vi fikk se hva gutta foran oss holdt på med. Bevæpnet med hver sin kniv, slaktet og flådde de okser som om det var det eneste de hadde gjort hele sitt liv.
Vi hadde hørt om Yendegaia i Puerto Williams. Vi hadde nå 1000 mil med ødemark foran oss, og vi så på Yendegaia som et bra sted å ta farvel med andre mennesker på. Kanskje vi hadde tatt feil. - Bienvenido! Fem uvaskede, råbarka ansikter hilser oss, men samtalen stopper der, på grunn…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.40 —
Ingen kommentarer
Etter en normal dag; dvs. vi hadde ligget på kryssen de seks timene fra soloppgang til solnedgang, var vi framme i Caleta Brecknock. «Lensesleiken» Charlie Porter hadde påstått at der var det en perfekt fortøyningsplass. Fra denne bukta er det bare seks mil fram til Cockburn-kanalen, og da er det bare rundt svingen til Magdalena- kanalen som fører østover og dermed er i medvind. Så kom vi først dit, ville det være grei skuring fram til Punta Arenas, som hadde vært målet I månedsvis. Dessuten…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.39 —
Ingen kommentarer
Klokken er kvart på seks om morgenen den 10. september 1991. Peder står på hodet oppi motoren for å fylle drevolje, mens jeg er i gang med å lage morgenkaffen. Man er ikke særlig snakkesalig på denne tiden av døgnet, og stillheten blir bare brutt av suset fra primusen og noen fornøyde grynt fra Terjes sovepose. Han og Johan har enda fire timer igjen i køya før de skal på vakt. Det er kaldt her nede ved verdens ende og vi sover med klærne på inne i soveposen, med ulltepper under og dyne over…
Fortsett
Lagt til av Sorgenfri den 20 februar 2009 kl. 15.39 —
Ingen kommentarer
