Faen!! Det sitter dønn fast jo! Jeg har vanskeligheter med å skjule min ergrelse over at Johan satte båten i gir for tidlig, slik at det ene spinnakerskjøtet gikk i propellen.

- Jeg trodde du hadde fått det inn allerede, det haster jo, hva er det du somler etter? Han er minst like forbanna som meg, for vi driver raskt inn mot den lite innbydende breen bak oss, og mørket er i ferd med å senke seg. Under andre omstendigheter ville ikke denne situasjonen vært noe problem, en seilbåt er til for å seiles. Men omringet av et tjukt isbelte, og med vinden imot, vil vi ikke for seil rekke fram til ankringsplassen i Paradise Harbour før mørket faller på. Uten radar er tanken enda mindre innbydende.

- Vi har ikke tid til å krangle, stikk ned og ta på deg det vi har av våtdrakter, her må det dykkes, sier Johan - uten å fortrekke en mine. Jeg er halvveis ned luka før jeg skjønner hva jeg nesten ble lurt til. - Jada, jeg skal finne fram våtdraktene til deg. roper jeg. De har ikke vært framme på flere måneder nå, og er fulle av diesel og olje etter å ha ligget under benken ved siden av motoren. - Dette kunne vært atskillig verre, sier jeg ironisk og holder dem opp for Johan. - Din sommerdrakt har jo til og med lange bein. Ettersom vannet holder en temperatur på 0 til -2 , bestemmer vi oss for kron og mynt. - Mynt! roper jeg, sekunder før det stygge hodet til en argentinsk politiker viser seg på håndflaten min. Mens jeg trekker på meg den tynne og illeluktende våtdrakten til Johan prøver jeg uten hell å huske sist jeg vant i kron og mynt. Har Johan en mynt med kron på begge sider tro?

Og så denne dagen som hadde startet bra. Vi hadde sagt farvel til Rolf og Deborah i «Northern Light» samme morgen, og seilt av gårde med spinnaker gjennom Le Maire-kanalen. Som alltid var vi opptatt av fotografering, og Johan ville ha et bilde av Sorgenfri under full spinnakerseilas gjennom det vakre sundet. Det begynte bra, og jeg hadde ingen problemer med å seile båten alene. Plutselig økte vinden, og dreier 90 . For ikke å revne spinnakeren måtte jeg styre rett mot isbreene på styrbord side. Johan, som enset faren, prøvde så godt han kunne å ta meg igjen med gummijolla, men kjørte ikke mye fortere enn Sorgenfris syv knop. Jeg sto så høyt jeg torde, men da Johan han endelig hadde tatt meg igjen, var vi meget nær iskanten, og vi slapp spinnakeren rett ned. Vi startet motoren, men under hastverket falt deler av spinnakeren og det ene skjøtet i vannet.

Etter fem dykk løsnet endelig skjøtet men da kjentes det som om hodet og armene mine også hadde løsnet. Stivfrossen bevilges jeg en kort frivakt under dekk, hvor det er noen grader varmere enn ute.

Det var ikke mange dagene siden jeg også måtte kaste meg i vannet med alle klærne på, fordi jolla ble tatt av vinden, og drev bort. Vi var på vei inn til samme ankringsplass som den «Northern Light» og de sett seg ut for overvintring ved Hovgaard Island. Vinden var kraftig, og med Johan til rors opp det smale sundet, satt jeg i jolla, og kjørte i land mot vinden med en trosse. Johan hadde store problemer med å holde baugen opp mot vinden, og mens jeg fester trossa med kjetting rundt en stor stein, tar en vindbyge tak i jolla og sender den av gårde. Det eneste jeg rekker å tenke, er at jeg må få festet en trosse på andre siden av sundet det også, og til det trenger jeg jolla. Med kjetting og tau løper jeg derfor rett ut i det kalde vannet, og så antagelig ut som Nansen når han fra isflaket kastet seg etter kanoen sin.

Og dette gjør vi frivillig, tenker jeg der jeg henger over primusen og forsøker å få litt varme i kroppen. Ute sitter Johan og styrer mot Paradise Harbour. Etter hvert som mine frosne lemmer tiner, smiler jeg imidlertid av hele episoden. Jeg kan ikke lenger tenke meg noe annet sted jeg heller ville ha vært.