I Antarktis fant vi mange jomfruelige og ubestegete fjell og tinder, i hvert fall var svært få av dem navngitt på våre kart. At våre kart var fra 1960, tok vi ikke så høytidelig, og vi syntes det var festlig å sette våre egne navn på steder. Selv om det ble mye Petersen og Krogh, var det ikke bare vi som hadde stått for navnsettingen. Vi hadde for eksempel seilt forbi Krogh Island og Petersen Rock da vi ankom Antarktis, antagelig oppkalt etter norske hvalfangere som helt sikkert hadde hatt like mye moro av navngivingen som oss.

Etter en natt med landliner våknet vi opp til en klar og stille morgen ved den lille Couverville øya. Da vi ankom dagen før, var det tåke og lavt skydekke, og kartet røpet ingenting om det majestetiske fjellet som sprang meg i øynene da jeg stakk hodet opp av luken. Min første tanke var at jeg var den første som så dette fjellet, og jeg var fristet til å kalle det Krogh-fjellet med en gang. Men tross alt var ikke vi de første menneskene i Antarktis, så jeg fikk moderere meg litt. At fjellet ikke var navngitt på våre middelalderkart betød ingenting. En førstebestigning var det allikevel duket for her. Kanskje hadde de det vært noen på toppen før oss, men det man ikke vet har man ikke vondt av.

Sponsorer var det umulig å oppdrive her så vi nøyde oss med pingvinenes entusiastiske klapping fra tribunene, og lønnen I form av utsikten over hele det vakre Antarktis som åpenbarte seg for oss mens vi klatret Fjellet var ikke spesielt høyt, men i Antarktis blir alt så mye råere enn andre steder, og vi var nervøse for dårlig vær som kunne komme uten varsel. Sorgenfri, som var blitt til en liten hvit prikk blant alle de andre små og store drivende hvite prikkene, var derfor en god motivasjonsfaktor for å holde tempoet oppe. Farten ble etter hvert litt i raskeste laget, så når vi endelig hadde toppen I sikte var vi helt utkjørt, og Johan foreslo at vi skulle snu. Jeg ville likevel videre, og mens Johan fikk igjen pusten, krabbet jeg de siste få hundre meterne opp.

- En varde! Jeg snakket visst høyt til meg selv da jeg fikk øye på steinvarden som like gjerne kunne ha stått på en middels norsk fjelltopp Et sekund følte jeg meg som Scott nå da han fikk se det norske flagget på Sydpolen. Så var jeg altså ikke den første til å bestige fjellet allikevel, men kanskje var jeg den første nordmann, eller i alle fall den første nordmann på 21 år med halvlangt hår. Mulighetene for rekordsetting er talløse, bare en bruker fantasien. Jeg fortalte ikke Johan om varden før vi var nede, av frykt for å bryte ned hans moral og siste krefter på veien tilbake til Sorgenfri base camp.

Men varden til tross, vi kunne glede oss over det turen egentlig var: Ingen overfladisk sponsortur, men en opplevelse av et solfylt Antarktis sett i fugleperspektiv.