Sitter på ei nettsjappe og gynger.  Det er egentlig litt behagelig.  Etter mye styr i Hellas med papirarbeid og reparasjoner, kom vi oss endelig avgårde kl 1630 fra Sami på lørdag.  Glassfiberjobben funket helt utmerket, men det var enkelte andre ting som ikke var helt som vi ønsket det.  Tror jeg har oversikten over det meste av hva Win har gjort/ikke gjort nå,men vi finner det helt naturlig at Wim får skylda for alt som ikke er som de skal. 

Overfarten startet med sol og vind fra NV som dreide mot N og da kom Paraseilet opp og for ei tid sløret vi bedagelig avgårde mot S mens autopiloten gjorde som den fikk beskjed om (hadde det bare vært like enkelt ellers i livet!!!) Dette var vel pinsens siste fellesmåltid for da vi ru ndet neset måtte vi legge kursen mot Sicilia, dvs mot V.  Da ble det slutt på Paraseilingen og samtidig frisknet vinden til og signifikant bølgehøyde økte tilsvarende.  Det ble etterhvert en ganske røff seilas med en del vann innover dekk selv om båten i utgangspunktet er imponerende tørr.  Men det er klart at når bølgene slår mot skroget og skvetter opp og vinden så blåser alt vannet innover båten så blir det en del vann av det.  Det var nok ikke like lystelig for alle å se at den tilbakelagte distansen økte svært langsomt, mens det gjorde ikke vinden.  Store deler av turen hadde vi mellom 20 - 25 knopp og både vind og bølger mot oss.  Det gikk ganske greit - helt til jeg oppdaget at storseilet hadde rullet seg helt ut og til min forskrekkelse oppdaget at revelina var helt slakk og da jeg skulle stramme den, sto jeg plutselig med hele lina i hånden.  Den hadde rett og slett filt av mot festet på bommen.  Det var lite lystelig å krype fram for å ta ned seilet, det ville jo også gi mer ubehag underveis.  Alternativet ble da å stramme opp seilet og forsette for full klut. '

Etter 260 mil og vel 50 timer etter Sami, nådde vi havn i Riposto ca kl 2200 til stor lettelse for alle ombord. Dette viste seg å være en flott havn med ypperlige fasiliteter og best av alt - den er meget godt bevoktet.

Naturlig nok gikk det lite mat på turen, men dette fikk fiskene i havna glede av. Det samme gjorde jentene i å mate fiskene - etterhvert med brødbiter mellom tærne som fiskene nippet i.  Plutselig ble idyllen avbrudt av et unisont skrik og samtlige spratt opp som raketter.  Det viste seg at havnesjefen, en rugg av en fisk på 70 - 80 cm, hadde avlagt dem et besøk.  De var nok noe skvetne etter at Martha Seline hadde holdt foredrag om farlige dyr i sjøen inkludert barracudaer (som ikke finnes på disse kanter så vidt jeg vet).

Summa sumarum: Alle klarte seg svært godt under overfarten, selv de som ikke har vært i båt før.  Stemningen er god og vi ser fram til å fortsette mot Vulcano i morgen tidlig.  Av forskjellige årsaker ble det dessverre ikke noen tur til Etna, men vi kan se henne trone i bakgrunnen over Giarre.

Ciao.