Deception er en unik øy i Antarktis- sammenheng, den er vulkansk, og fremdeles aktiv. Den har et stort krater som er fylt med vann, og som kalles «Neptuns blåsebelg». I en revne i den ene kraterveggen seilte vi Sorgenfri inn.

Deception er et månelandskap, med vulkanaske som driver rundt med vinden. Det var umulig å si om vi gikk på bre dekket av aske eller aske dekket av bre. Her har land og vann noen grader høyere overflatetemperatur enn andre antarktiske øyer pga. den vulkanske aktiviteten, og krateret er isfritt.

Vulkanske oppkommer har noen steder sitt utløp i vannet, der det koker. Norske hvalfangere bygget en fast stasjon I Whalers Bay på Deception i begynnelsen av århundre med hvaloljetanker og hus som fremdeles står og ruster. I gamle beretninger fra hvalfangstskipene berettes det om tider da vannet i Whalers Bay ble så oppvarmet fra vulkanene at bunnmalingen ble svidd av. Hvalfangerne gjorde enorm skade på hvalbestanden, men de levde i en tid da man tenkte annerledes om dyr og bestander. De tjente til sitt daglige brød i et farvann som stilte profesjonelle oppdagere ovenfor store vanskeligheter, og det er liten grunn til ikke å verdsette det mot og den innsats de viste ved å drive fangst i Antarktis.

Vi ble på Deception i over en uke. Dette var det perfekte stedet å hvile ut og komme i orden igjen. Det var et totalfascinerende sted, der overraskelsene sto i kø. Vi gikk lange turer, besøkte ruiner og badet i strandkanten. Jeg følte meg som det andre mennesket på månen. Vi hadde ikke lyst til forlate Antarktis, men måtte akseptere at moroa var over for denne gang. Det var allerede midten av april, og sommeren var for lengst over. Vi måtte starte seilasen nordover I godvær, slik at vi kom ut av issonen med god sikt. Samtidig lokket Chile. Vi ville møte mennesker, fortelle røverhistorier fra det siste kontinentet, og kjenne ekte varme igjen.

Vi rundet Låvebrua Island, den er høy og skeiv og minner om gjett hva, på vei mot havet. Om kvelden forsvinner de siste snødekte fjelltoppene fra horisonten, og de trekker magnetisk tilbake. Vi ser det for siste gang, og er overtakknemlige for besøket. Antarktis har en magisk tiltrekningskraft. Den er kald og nydelig, utilnærmelig og utfordrende, majestetisk og krevende, ugjestmild men ekstatisk og overveldende. Shackletons nestkommanderende, Frank Wild, sa det slik: «Once you have been to the white unknown, you can never escape the call of the little voices.»