Etter en normal dag; dvs. vi hadde ligget på kryssen de seks timene fra soloppgang til solnedgang, var vi framme i Caleta Brecknock. «Lensesleiken» Charlie Porter hadde påstått at der var det en perfekt fortøyningsplass. Fra denne bukta er det bare seks mil fram til Cockburn-kanalen, og da er det bare rundt svingen til Magdalena- kanalen som fører østover og dermed er i medvind. Så kom vi først dit, ville det være grei skuring fram til Punta Arenas, som hadde vært målet I månedsvis. Dessuten var vi nesten tomme for fyrstikker, og var blitt grundig lei av løk og poteter. Biffene fra Yendegaia var oppspist. Det var bare Cockburn som gjensto og det visste vi kunne bli en bøyg, for der er det åpning rett ut til Stillehavet, og vind og bølger står rett inn. Men fem mil er ikke mye uansett.

Barometeret falt gjennom natten. Ved soloppgang blåste det hardt, og det bølget fælt i bukta. Vi måtte flytte, men det var ikke så lett, for vinden blåste oss innover. Vi måtte opp alle fire. Terje og Toffan gikk i jolla og løsnet de trossene det ikke var press på. Så slapp jeg de siste trossene fra båten samtidig, og Peder slo motoren hardt framover. De to i jolla samlet opp tauverket, og kom etter. Men kulingen var økende, og vi bestemte oss for å ta en liggedag. Vi gikk inn i en annen bukt, der vi iallefall fikk totalbeskyttelse fra bølgene. Resten av dagen brukte vi på jolletur oppover en elv. Da vi nådde stryket, bar vi jolla og motoren opp til innsjøen ovenfor. Det var mørkt da vi kom tilbake, og det blåste fortsatt mye, men det er vanskelig å bedømme hvor mye det blåser utpå. Vi bestemte oss for å klare Cockburn neste dag om forholdene var de samme. Fire kilo poteter, en løk hver og sennep til middag. Backgammon. Forsøk på søvn.

Det så brukbart ut på morgenkvisten, vinden var nede i stiv kuling. Peder, Terje og jeg var på dekk ved soloppgang. Ikke at vi så noen sol, men det ble jo litt lysere. Vi løsnet og kveilet opp trossene, og satte kryssfokk og storseil. Idet vi rundet hjørnet til Brecknock-kanalen, tok vi et rev i storseilet. Halvtimen etter tok vi et til, og litt senere det siste. Kanalen er smal, og vi krysset og slo hvert minutt, men det gikk utrolig seint for det var strøm og liten storm imot. Rekka lå konstant langt under vann, og forskipet ble begravd av latterlige mengder vann. Skrog og rigg ble filleristet og det ble verre etter hvert som vi nærmet oss Stillehavet. Vi så tvilende på hverandre, for vi likte ikke å gi båten så hard juling. Men Sorgenfri er sterk, selv om hun fortsatt hadde hullet i skroget, og ingen ville gi seg. Hvordan Toffan klarte å sove i forpiggen var en annen gåte. Svaret dukket opp av seg selv. Luka ble skjøvet på gløtt, ut sto en tobakksrøyksky, og Toffans stemme fulgte: - Jeg våkna med dekket som underlag og brødposen som pute, har dere tenkt å avmaste skuta? - To mil til, så er det gjort, ropte vi tilbake. Men to nautiske mil kan være langt. Langsomt slo vi oss framover. Det var berusende at vi i det hele tatt klarte å seile mot dette været.

Sjøen var et hvitt inferno, og det blåste enda mer. Av og til kom korte snøbyger, men vi kunne likevel se et par hundre meter. Etter fem timer hadde vi nesten klart det. Vi var slitne og kalde, men vi var i Cockburn, og kunne snart falle av.

Men vi hadde tapt. Vi kunne ikke nå fram til noen fortøyningsplass før det ble mørkt. Resignert måtte vi snu. Den strekningen vi hadde brukt hele dagen på, seilte vi nå tilbake på en halvtime. På vei inn i Brecknock-kanalen ramlet en willy-waw (en fallvind) ned foran oss, men vi rakk å slippe seilene i dekk og legge oss på dem sekundet før den traff oss. Den kjentes som en trykkbølge da den traff, og Sorgenfri krenget halvveis over. Vi fortøyde på det samme stedet. Poteter, løk og sennep til middag. Backgammon etterpå. Vi hadde en turnering i backgammon gående - vinneren skulle få en helaften og taperen måtte passe Sorgenfri. Den som ledet kunne ikke nekte å spille når han ble utfordret. Nå hadde vi spilt over to hundre runder hver på det samme brettspillet i løpet av en uke.

Det var ikke lett å sove den natten. Vi byttet på å holde vakt, for det blåste full storm, willy-wawer traff fra begge sider. Trossene var som fiolinstrenger, og båten krenget og slang på seg som om seilene var heist, og jeg måtte spenne opp leduken for å ikke å falle ut av køya.

Morgenen etter hadde det tilsynelatende roet seg litt, og Peder og Toffan gjorde et nytt forsøk. Men det ble med forsøket, for som Thomas sa: «Peder sto på baugen og stirret etter land, og jeg styrte og speidet etter Peder». Snøfall, vind og tåke er en råtten kombinasjon. Nå hadde vi ti fyrstikker igjen, og fikk ild ved å putte avispapir inn i den konstant brennende parafinlampen. Neste morgen forsøkte Terje og jeg, men det falt på sin egen urimelighet da stormen kom tilbake før vi var halvveis. Poteter, løk og majones til middag. Backgammon spilling. Nytt forsøk dagen etter, men inne i Caleta Brecknock gikk vi hardt på en ikke kartlagt grunne, og kom ikke av før vi kjølhalte Sorgenfri. Vi festet en line til land, koblet det sammen med et fall i masten, og vinsjet til hun krenget nok til at kjølen løftet seg løs. Poteter, løk og dressing til middag. Ti backgammonrunder.

Dagen etter prøvde vi ikke engang å reise. Det var den femte dagen med storm, men vi fant endelig den gode bukta som Charlie hadde beskrevet, og lå i hvert fall stille og beskyttet. Om kvelden gikk vi opp på det høyeste fjellet og så utover på Cockburn. Det var skumhvit sprøyt overalt. Han var så absolutt en drittsekk. Poteter osv. om kvelden, backgammon, toalettpapir til oppfyring fra lampen - og vi begynte å bli lei. Vi begynte å få et personlig hatforhold til kaptein Cockburn, den gamle, bitre piraten som ikke ville slippe oss forbi. Det er greit at det blåser mer enn noe annet sted i Patagonia, men er det for mye forlangt å be om fem mil? I godvær kunne vi gjort det på en time! Toffan tegnet bilder av Mister Cockburn, som led en grusom skjebne over primusen.

Først etter åtte dager og seks forsøk klarte vi å passere Cockburn. Fram til Punta Arenas gikk det da som ventet greit. På veien møtte vi fiskere som vi inviterte ombord på vin. De forærte oss centollaer, den patagonske kjempekrabben, som var genial mat i dager. Terje og jeg delte på seieren i turneringen. Vi hadde da spilt fire hundre spill hver. Jeg har aldri siden spilt backgammon.