Fall av, Toffan, fall av! Johan står på dekk og tviholder i rekka mens bølgene skyller innover ham. Første uke på jordomseiling og Nordsjøen er lite vennlig mot oss. Johan har akkurat reddet forseilet og skriker akterover. Tvilen griper fatt i meg: Er «fall av» rorkulten fra meg og opp mot vinden, eller er det motsatt? I kampens hete satser jeg på første alternativ, uten særlig hell. Johan forsvinner under vannmassene og seilet forsvinner utenfor rekka.

Det slo meg flere ganger i ettertid at Johans tålmodighet kjente ingen grenser i disse første ukene. Grått, vått og stormfullt, og med meg som mannskap; jeg, hvis fartstid begrenset seg til en treningstur til Drøbak en sommerkveld!

Det var aldri tvil om at Peder og Johan skulle ut, men hos meg var det en vag drøm som hadde sitt utspring i festprat på gymnaset - som ble til planer og som kulminerte i det konkrete spørsmål: - Blir du med? Min dominerende tanke gjennom en nokså søvnløs natt var: Men du kan jo ikke seile! En uttalelse som ble gjentatt til det kjedsommelige av alle jeg kjente etter at jeg hadde bestemt meg.

Etter noen skyllebøtter i Nordsjøen en septembernatt var jeg i hvert fall blitt døpt, og etter noen uker i ruskevær og en båt som lekket, følte jeg meg som en virkelig seiler.

Samme natt på vei inn i Den engelske kanal vekket jeg Johan etter en, for meg, meget mystisk affære. Fyret i le hadde ikke flyttet seg i det hete tatt enda jeg hadde seilt i 5-6 knop i flere timer. En noe trett Johan holdt denne natten verdens korteste forelesning om så vel tidevannets som nattesøvnens lover.

Når jeg nå tenker tilbake på disse seks ukene det tok oss å komme til Kanariøyene og en blå himmel, står de for meg som et lite helvete. En helt uferdig båt som ble reparert på i hver havn, høstvær i Nordsjøen og Biscayabukta, Terje i militæret og Peder på Blindern. Vi hadde med oss Are Sorkmo som gjorde en kjempejobb, men til syvende og sist var det bare Johan som var båtvant. Det rare er at på den tiden forekom det meg ikke så altfor ille. Visst var det vått, kaldt og ukomfortabelt, men likevel greit. Så hvorfor fortoner det seg så slitsomt nå i ettertid?

For det første var jeg så urutinert at jeg ikke visste hvordan ting skulle være. For det andre var vi jo på vei, en drøm var i ferd med å bli virkelighet og jeg var fullt bestemt på å fullføre den. For det tredje hadde jeg en klippefast tro på Johan. Han hadde jo seilt mye før og hadde utvilsomt masse erfaring og bare å være i nærheten av ham gjorde at jeg følte meg trygg. Senere fortalte han at han ved flere anledninger hadde følt ansvaret tynge og kjent seg rådvill og urutinert, men det skjulte han godt.

Manndomsprøven kom en kveld i Biscayabukta. Det var surt, kaldt, vått og mørkt, men vi seilte raskt sørover på en nordvestlig kuling med liten fokk og bånnrev i storseilet. Vakten min hadde vart en halvtimes tid da 28 sekundmeter raste ut av en sekk, ledsaget av en bølge jeg er sjeleglad jeg aldri fikk øye på. Sammen prøvde de å kue vår stolte dame og hennes rormann, som før han visste ordet av det hang etter sikkerhetslina i vann til livet. Sjøen gikk til midt på dekk og roret slapp taket ettersom det befant seg over vann. De «smarte» luftelukene inni cockpiten fungerte svært bra som vanninntak. Det var ikke nødvendig å si ifra at jeg trengte hjelp til seilskift, for nede fløt alt i 30 cm vann. Etter noen strevsomme timer fikk vi likevel ned seilene og tømte båten for sjøvann med sinkbøtta - lensepumpene funket ikke.

Det høres kanskje dumt ut når jeg sier at jeg ikke var redd, men faktum er at så lenge det sto på, følte jeg ikke redsel. Jeg var klar. Jeg husket hva som var hva på båten, og gjorde alt jeg fikk beskjed om riktig. Under den siste timen av vakten min. mens Sorgenfri surfet av gårde i det totale mørket over bølger så store som hus, og de andre sov søtt, meldte en del tanker og følelser seg. Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde brukt line eller om den hadde røket? Jeg kjente en angst for å skulle gjennomgå noe slikt enda en gang, men også en slags stolthet over å kunne mestre naturkreftene når de virkelig slo til.

Jeg lærte meg en ting den kvelden: Frykt aldri havet, men respekter det og lær det å kjenne. Senere har jeg brukt mange netter i fortrolig konversasjon med havet når utsikten til utrivelige situasjoner nærmet seg - og på den måten klart å holde frykten på avstand.