Det var en vakker dag i Karibien. Pelikanen Pedro koste seg sammen med kompisene med å stupe etter småfisk. Det var lett å se hvor fisken var, de hoppet og spratt nemlig etter mindre fisker i stim. Først freste de små stimfiskene opp av vannet nesten som et teppe i samla flokk der
de ble jaget av større fisk, så spratt det større fisk rundt for å ta
dem og da var det bare for Pedro og kompisene å stupe ned der de hang i
lufta på utkikk etter mat.

Da han samlet vingene og stupte ned i vannet med nebbet åpent, kjente han belgen bli full av vann og fisk idet han møtte vannskorpa med et saftig plask, og foldet vingene litt ut for å bremse farten. Det funket hver gang. Fornøyd fløt han på vannet mens han padlet med de digre
svømmeføttene sine, løftet hodet med tung pose og lot vannet fosse ut av
nebbet uten at fisken klarte å komme seg ut. Da det bare var fisken
igjen i posen kunne han kjenne at den sprellet der inne. Han løftet
hodet og fisken gled ned til en sulten mage. Men lite visste Pedro at
dette skulle bli en dag ulik alle andre dager. Noen andre enn ham var
nemlig på jakt i dag.

En modig mann med blek rumpe svevde i vannskorpa. Den hule pustelyden fra snorkelen hans (den som stakk opp av vannet) hørtes godt når han hentet luft som han trengte for å leve. Med dykkermaske på seg trengte han ikke engang å løfte hodet over vann for å se hvor Pedro var.

Pedro begynte å føle seg utilpass der han lå og duppet. Han hadde ant fred og ingen fare denne morgenen, på tross av at det hadde dukket opp en diger seilebåt der han hadde tenkt å fiske. Men seilebåter var det jo over alt her. Innpåslitne snorklere var det mindre av. Han gløttet over
skulderen og så snorkelen komme nærmere.

Nærmere og nærmere gled den solbrune kroppen med den hvite rumpa
duppende i vannskorpa. Vannet var så salt at han fløt godt. Ikke trengte
han svømmeføtter heller, han brukte både hender og føtter der han rolig
gled framover i vannet, på vei mot Pedro.

Måkene brydde seg ikke om fyren, de var kjappere til bens – eller rettere sagt til vingene. Men Pedro hadde noen kilo mer å drasse på, han var jo større og våtere… og dessuten var han ganske full i magen etter all fisken han hadde svelget i seg, noe han nesten angret på nå da han
gløttet over skulderen og så den orange tuppen på snorkelen gli enda
nærmere.

Pedro padlet som en helt med svømmeføttene sine. Han kjente godt til den
strenge naturloven. Stort spiser lite, lite blir spist av stort. Og her
var det noe stort som var på vei i hans retning. Da fyren med den lange
snorkelen og hvite rumpa kikket foran seg under vannskorpa, kunne han
tydelig se svømmeføttene til Pedro der de padlet avgårde for å gjøre
avstanden større mellom ham og den skumle fyren med rumpa.

Fortere og fortere gikk føttene til Pedro. Nærmere og nærmere kom
snorkelen, Pedro hørte pustelydene fra plastdingsen og syntes at fyren
hørtes ut som en handicappet delfin med talefeil. Til slutt var
avstanden så liten at Pedro feiget ut. Nå fikk det sannelig være nok!

Han slo ut de digre vingene sine og gjorde noen reale byks framover,
fikk løftet den mette, tunge kroppen opp av vannet og gjorde avstanden
mellom seg og den snorklende rumpa større og tryggere. Da Pedro landet
på vannet igjen et langt stykke unna fyren, så han til sin lettelse at
snorkelen snudde og satte kursen mot seilebåten igjen. Freden i Paradis
var opprettet, så fikk han heller være hyggelig og håpe at fiskene ikke
gjorde jøde av snorkelfyren før han rakk tilbake til båten igjen.

Skitt fiske, Pedro