Det er ikke fritt for at denne gamle søndagsskolesangen
dukker opp fra tid til annen når vi befinner oss midt ute på blåmyra.  At havet er stort og båten er liten, er helt greit.  Det blir som å spise
en elefant; en spiser bit for bit. 
Bølgene derimot er en helt annen sak. 
For det første; hvordan vurderer en bølgehøyden?  Er det en 2m eller 4m bølge?  En sitter i en liten sak som går opp og ned i
et todimensjonalt bilde uten noe fast referansepunkt til hjelp og vet bare at den
bølgen var stor for båten satte baugen ned og rett in i den og etter alt å
dømme er den mye høyere enn båten. Men så skjer det igjen, båter hever seg og
liksom rister av seg hele greia og bare fortsetter – noen ganger med baugen og
forskipet i løse lufta.  Da blir det et
mageplask som får en til å krympe seg i sympati med skuta, for landingen er som
på knallhardt fjell.  Det smeller i
skroget og skrangler i riggen og alt innholdet i skapene med egenvekt større
enn popcorn gjør et hopp. 

En annen egenskap ved bølgene er at i motsetning til
distanser, så kan de ikke deles opp i biter men må tas som de kommer.  Slik sett er seiling en god metafor for
livet.  Vi ønsker silkeseilas mot
solnedgangen eller neste havn, men er fint nødt til å ta det som kommer og
forsøke å gjøre det beste ut av det. 
Bølgene synes også å ha en egen ondskapsfull glede av å snike seg innpå
en og så  - når en er minst forberedt –
kaster de seg over en og hvis de skulle være så heldige å finne veien ned
halsen eller nakken, er det ekstra stas.

Vi er nå i Cascai i Portugal etter forrige stopp i
Lagos.  Været var ikke så helt verst da
vi la ut fra Lagos tirsdag kveld, men vi visste at så snart vi rundet pynten
ville det bli motvind og bølgene mot oss. 
Og det stemte.  Det vi ikke visste,
var at da vi skulle krysse bukta før Cascai, så økte vinden og sjøen på.  Vindhastigheten like utenfor Cascai lå jamt
rundt 40 knop og jeg registrerte vind på over 43 knop ved flere
anledninger.  Jeg vet ikke hva max. Vindhastighet
kom opp i, men det skulle ikke undre meg om den var noe høyere.  Men båten klarte seg fint og kjempet seg fram
mot havna – meter for meter – og omsider nådde vi oppunder land. Her melder det
seg en ny utfordring i tillegg til den kraftige vinden og det er
lysforurensningen fra byen.  Den visker
ut alle detaljer på strandsonen og legger den i et ugjennomtrengelig mørke. Ute
på sjøen er kartplotter og radar til uvurderlig hjelp, her er den en
forutsetning for i det hele tatt å kunne finne fram og for å kunne skaffe seg
et overblikk over geografien foran seg.   Etter å ha sirklet noen ganger rundt i bukta
og diskutert hav vi skulle gjøre, bestemte vi oss for å gå inn og ev. legge oss
utenpå en båt dersom det ikke var ledig brygge til oss.  Da var det at en lysende skikkelse(nattevakten
i havna i refleksdrakt) dukket fram og gestikulerte til oss at vi skulle komme
innover.  Smalt var det og vinden blåste
med uforminsket styrke ut fra kaien og vi visste at her hadde vi kun en sjanse
til å gjøre dette riktig… Full fart på motoren inn parallelt med bryggen og så
full fart akterover for å stoppe mens tamper ble slengt inn til den en manns
store velkomstkomiteen på kaien.  I det første
kastet tok vinden taukveilen og returnerte den til båten etter ca 1,5 m i lufta,
men vi hadde to kveiler til klar og disse fikk vi i land og fikk sugd oss fast
noen meter utenfor brygga.  Vi dro som
noen helter for å hale båten inntil bryggen med vinden fremdeles friskt mot
oss.  Plutselig signaliserte hjelperen at
vi skulle slappe av og forsvant.  Like
etter dukket han opp med en RIB med en kraftig påhengsmotor og resolutt satte
han baugen mot skroget og pent og pyntelig halte vi skuta inn og fikk sikret
med fortøyninger og fendret opp.  Da var
klokka ca 0300.

Etter en debrifing og dusj, var det ubeskrivelig godt å
krype inn i soveposen og legge seg til å sove. 

Så nå ligger vi her og venter på at forholdene skal bedre
seg og prøver å gjøre det beste utav det. 
I går brukte vi dagen til å sove frampå, flytte båten innover i havna og
gjøre forefallende arbeid.  I dag skal vi
være turister i Lisboa og drar inn med tog like etter frokosten.  Pga været har sabotert logistikken, blir vi
nødt til å finne ut hvordan Rolf Arne skal komme seg hjem og hvorfra.  En annen utfordring er at vi blir redusert
til to stykker når han må dra og fram til nestemann mønstrer på.