Da vi sto opp i dag morges, kunne vi tydelig kjenne at det varslede og lenge etterlengtede væromslaget var kommet.  Det var rett og slett varmt ute.   Klokken 1200 sjekket jeg ut av marinaen og den kjekke damen der anbefalte oss å ikke somle på veien, for det var meldt kraftig motvind rundt det første neset.  Det føles godt å komme utpå igjen, men Cascai og Lisboa var begge trivelige steder.

Den første dagen hadde vi nok med å flytte oss inn i marinaen, hvile og skikk på båten før vi tok oss en tur i Cascai.  Torsdagen ble dedikert turistaktiviteter i Lisboa mens alt det praktiske skulle utsettes til fredag, herunder montering av et 20kg Rocna-anker fra Gibraltar og montering av genoaen og sprayhooden som hadde fått noen nye sømmer og glidelåser hos en lokal seilmaker.

Vi startet dagen hos den lokale turistinformasjonen hvor ei  kvikk ung dame solgte oss hver sitt “Lisboa Card”  til 17 euro.  Dette kortet ga oss gratis adgang til alle off. transportmidler, rabatt på en rekke severdigheter og gratis adgang til andre steder de neste 24 timene (kan også kjøpes for lengre perioder).  Vi tok toget så langt som det gikk, ruslet ut og kjøpte en rabattert billett til en åpen dobbeltdekker, s.k. guidet tur. Såkalt fordi damen i høreluren spilte stort sett musikk og hadde bemerkelsesverdig lite å fortelle langs den blå ruten(den rød ruten rakk vi ikke denne gangen).  Turen gikk innom området der Expo 98 hadde blitt avholdt og damen kunne fortelle at opprinnelig lå det et oljeraffineri her som rett og slett hadde blitt flyttet for å gi plass til verdensutstillingen.  Kunne ikke annet enn å lure på om kimen til dagens katastrofale økonomi i Portugal, kanskje startet her?  Det er klart at alle de overdådige byggene og utendørsanleggene ikke har gjort saken bedre.  Antakelig er det noen arkitekter som har fått boltre seg fritt med tilhørende astronomiske honorarer.  I dag inneholder området bl.a. et akvarie og som sjøfarere følte vi at dette var en obligatorisk stopp som også kunne være interessant.  Selve akvariet var bygget rundt en diger tank med utallige observasjons plasser fordelt rundt og i minst tre etasjer.  I tillegg var det mindre akvarier rundt forbi og noen var forbundet til hovedtanken med en glassdekket kanal.  Disse var lagt til mørke ganger der bare selve kanalen var opplyst.  Effekten av dette var at kanalene så ut som om de var åpne og mange var skeptiske til å krysse dem i frykt for å trø ut i til fiskene eller havskilpaddene som svømte bedagelig rundt.

Hovedtanken var bygget slik at den mest mulig skulle gjenskape de ulike artenes naturlige habitat og således reflektere både de ulike hav og hvordan artene fordelte seg i havene.  Vi så både haier, rokker og annen fisk som ikke er vanlige på våre kanter.  Til og med lundefugl fantes her.  Fantastisk opplevelse og vel verdt et besøk. 

Ellers så er Lisboa en blanding av ny og gammel arkitektur med sirlige utsmykninger.  Kunne sikkert gått en dag og bare studert bygninger.  Noen av de gamle husene var dekket av fliser i ulike farger og mønster – det finnes et eget flisemuseum for de som vil fordype seg i det temaet.  Vi følte oss egentlig forpliktet til å besøke museumet over en gammel kollega av oss – Vasco Da Gama – men da det viste seg at Vasco Da Gama senteret var et stort handlesenter, droppet vi det og hoppet heller på en rød buss i stedet og fortsatte turen til vi kom til den zoologiske hagen.  Det eneste vi så der, var noen dorske krokodiller fra utsiden da det viste seg at hagen stengte like etter.  Det gjorde også de guidete turene og det ble derfor en underjordisk tur tilbake til kjente trakter. 

Her var det at Mikke fikk sin store trikkeopplevelse med nr. 28.  Innimellom de store stygge trikkene av plast og aluminium, dukket det opp en liten lekker sak i tre og stål og den bordet vi prompte.  Hvor turen gikk, var av underordnet betydning så lenge den beveget seg.  det gjorde den; den slet seg opp bratte bakker, gjennom smale og kronglete gater mens trikkeføreren klemtet med bjella når han syntes bilistene viste for lite respekt.  Han hadde tross alt ikke mulighet for å styre unna noe som helst.  Trikken var fra 1899 fikk vi vite men gjorde stadig nytte som transportmiddel.  Vi trikket rundt til sulten tok oss og vi måtte finne oss mat(middag nr 2 den dagen) før vi tok toget til bake til Cascai der det var iskaldt og vinden hylte i riggene til båtene i marinaen som om alle verdens furier hadde sluppet løs.  Midnatt var vi hjemme i båten igjen og skjønt enige om det hadde vært fin dag i Lisboa.  Neste dag var dedikert spesielle arbeidsoppgaver men utpå ettermiddagen fant Mikke og jeg på å dra tilbake til Lisboa for kanskje å finne en båtbutikk eller to og for å kjøre litt mer trikk mens Rolf Arne arbeidet med logistikkutfordringer i forbindelse med sin hjemreise.  Like før vi dro, fikk vi høre om tragedien i Oslo og det endte med at vi ble sittende i en trivelig italiensk restaurant der BBC sendte fortløpende fra Oslo.  Hendelsen gjorde et tydelig sterkt inntrykk på folk her nede også.  Vi ble sittende så lenge i restauranten at vi måtte ta til takke med trikk nr 15 ( som var identisk med nr 28, men kjørte en annen rute).  Plutselig var det natt og etter å ha ventet lenge på stasjonen på toget som aldri kom, fikk vi vite at alle togene nå kjørte inn mot sentrum av Lisboa og neste tog til Cascai gikk kl 0500. Da var det bare å finne seg en taxi eller starte å gå. Det ble taxi uten diskusjon.

Vel, nå motorseiler vi nordover mot La Coruna.  Det har vært en topp seilas så langt med bølger på skrå inn mot båten.  Grace beveger seg grasiøst gjennom sjøen, snor seg mellom bølgeryggene og neier av og til til en ekstra lang bølge før hun kneisende forsetter ferden i det hun liksom rister litt på hoftene.  Jeg har ligget i salongen og nytt bevegelsene gjennom vannet.  Assosiasjonene går til en søramerikansk senorita i en litt langsom samba eller er det salsa?  Yanmaren brummer tilfreds under cockpiten og storseilet er lettere revet i 15 20 knops vind og nå er det bare velstand med mat i magen og god framdrift.