Etter at spanjolen «San Pablo» hadde oppdaget den lille atollen Ducie, fikk den en annen merkelig øy i sikte omtrent 200 nautiske mil lenger mot vest. Øya bærer i dag navnet Henderson, men ettersom vi hadde pannekaker til frokost den morgenen vi oppdaget den, omdøpte vi den til Pannekakeøya. At øya er 30 meter høy og flat som gjett hva, gjorde navnevalget enda enklere.

Som Ducie er øya bygd opp av koraller, men den har ingen lagune, og er altså ingen atoll. Dette er den andre av i alt fire Pitcairn-øyer. Ducie er den østligste, og Pitcairn og Oeno de to vestlige. Oeno er en liten atoll som Ducie, mens Pitcairn er en høy vulkanøy. Alle fire øyene har vært under britisk styre siden 1898, men før det var Pitcairn befolket av de berømte «Bounty»- mytteristene fra 1790.

Selv om Henderson i likhet med Ducie er ubebodd, ligger den såpass nær Pitcairn at befolkningen drar hit for å sanke en bestemt tresort til treskjæring. Før var det kopra de kom etter, men i dag er det mer penger i å selge utskjæringer til cruise-skip enn å selge kokoskjøtt. Vår informasjon om Picairn var dessverre litt foreldet, så i et forsøk på å gi de «stakkars» Pitcairn-«mytterisne» en hjelpende hånd, var Sorgenfris cocpit nok en gang fullastet. Ikke med hummer som fra Robinson Crusoe-øya, men med kosnøtter fra Henderson til Pitcairn. Vår last ble imidlertid diskret lempet overbord ved Pitcairn, da vi oppdaget at det å bringe kokosnøtter dit i dag, er som å ta med seg Ringnes til oktoberfesten i München.

På Pitcairn ble vi møtt med en vennlighet vi kjente igjen fra Falklandsøyene. Befolkningen stammer direkte fra de engelske myteristene og polyneserne som seilte hit i 1790 med «Bounty». Og når det gjelder gjestfrihet er engelskmenn noe for seg selv, enten de er i sitt hjemland, i Antarktis eller ved ekvator. De har også mye teknisk utstyr, og er alltid villige til å gi en hjelpende hånd. Og vår Volvo Penta trengte virkelig hjelp! Vi hadde klart å lokalisere feilen, som lå i sylinderlokket, men Sorgenfris egen lokalisasjon var ikke like grei. Det blåste nordavind, slik at bølgene sto himmelhøye inn i Bounty Bay hvor Adamstown lå gjemt bak palmene oppe over klippene. Vi måtte ankre opp på baksiden av øya. På Påskeøya var det blitt mudret ut en liten småbåthavn som var stor nok for kjølbåter som Sorgenfri kunne ligge trygt med en line forut og akter, og slapp på den måten å tenke på den den uken vi var der. På Pitcairn derimot må en fremdeles ankre opp i dypt vann utenfor den steile kysten, uten noen form beskyttelse mot havdønningene.

Allerede i Valparaiso hadde vår Yamaha påhengsmotor takket for seg. For et par dager siden hadde også den nyinnkjøpte to-hesteren fra Johnson tatt kvelden. Vi lå derfor på «gal» side av Pitcairn, med bare årer og seil til hjelp. Sylinderlokket ble demont og lempet i jolla, og Thomas og jeg dro i land med det. Via VHF-radioen hadde vi alt snakket med mekanikeren på Pitcairn, som ba oss ta med sylinderlokket til verkstedet hans. Det tok oss tre kvarter å padle gummijolla mot vinden til et av de to landingstedene på Pitcairn. Nøye beregning måtte til for å manøvrere jolla inn til klippene mellom to bølger. Med jolla langt opp på land og godt fortøyd, måtte vi så bære med oss sylinderlokket over fjellet og ned til Adamstown på andre siden, hvor Brian sto og ventet på oss. Hakket i sylinderlokket ble elegant reparert med stålplast, og deretter bar det den samme veien tilbake for å rekke fram til Sorgenfri før det ble mørkt. Mens jeg slet som verst I solsteken opp de bratte fjellsidene på Pitcairn med et 20 kilos sylinderlokk i sekken, funderte jeg mye på hvordan noe så tungt kunne gå i stykker så lett.

I motsetning til Ducie og Henderson, er Pitcairn meget fruktbar, og appelsintrærog bananplantene sto i full blomst. Vi hadde snakket om at det måtte være morsomt og eksotisk å gå på banan- og appelsinlang, men på Pitcairn var det slett ikke mulig. - Ta så mye dere vil! Brian slo ut med hendene og mente klart og tydelig fra hele øya, der vi traff ham på stien. - Vi har mer enn nok, sa han, før han elegant trakk opp salonggeværet fra bagasjerommet på trehjulsterrengsykkelen og skjøt ned et par brød frukter til oss. Mye kan sies om menneskene på Pitcairn, men de gjør ikke ting mer anstrengende enn nødvendig. På de fleste øyene vi senere besøkte i Stillehavet, klatret mennene opp i palmene eller brødfrukttrærne for å hente fruktene, men det var kanskje bare fordi de ikke hadde geværer? New Zealand subsidierer Pitcairn godt. De har også gode inntekter på treskjæring og frimerkesalg, og har derfor råd til slikt som å kjøre motorsykler istedenfor å gå, og skyte ned brødfrukten med gevær. For besøkende kan det imidlertid være vanskelig å akseptere dette, og at de legendariske mytteristene ikke bor i huler eller stråhytter.

Allikevel, da innbyggerne på Pitcairn fikk tilbud av en amerikansk millionær om å få bygd flyplass der, mot at han fikk Henderson som sin private øy, avslo de tvert.