Det ble verken Parasailing eller leie av bil på oss.  Isteden satte vi kursen mot Isola Ventotene.  Den riktige retningen på vinden varte bare
til vi var vel ute av havna. Så skiftet det til den vanlige vestnordvest, det
vil si – rett i nasen på oss.  Vinden ble
ganske frisk etter hvert – så frisk at da vi kom til Ventotene, fant vi det
mest formålstjenlig å legge oss på svai litt sør for havnene, det var to små og
trange havner der (bare sjekk på Google Earth) Etter hvert dreide vinden og
gjorde det ukomfortabelt å ligge like under land og på 4m dyp og vi
flyttet  oss derfor lenger  ut der en del andre båter lå på svai.   Dette
hadde den ønskede effekt – men ikke for lenge. Vinden økte på til oppimot 18
knop dra mer østluig retni ng og etter å ha ligget og hoppet fra bølgetopp til
bølgetopp, fikk Martha Seline og jeg nok. 
Sammen fikk vi opp ankeret uten noen dramatikk og satte kursen mot Isola
Ponza – den siste øya før overfarten av det Tyrrheniske hav til Sardinia.  Siden vinden nå var på vår side, ble genoaen
rullet ut og  jerngenoaen permitert for
natta – sikkert til stor glede for de som sov.

Ved soloppgang ankom vi Isola Ponza og jeg så fort på
mastene på seilbåter både i havn og på svai, at de hadde hatt en kanskje mer
uforfortabel  natt enn den vi flyktet fra.  Så var det å se seg om etter ei alternativ
havn/uthavn på le side av øya. 
Alternativet var å gå direkte til Sardinia.  Men det 
var ei bukt på “like rundt hjørnet”, dvs. SV på øya som så verdt ut å
sjekke først.  Bukta viste seg å være fin
den, men så mange båter som var ankret opp der har jeg aldri sett i en uthavn
før – minst 100 stykk etter en summarisk telling.  Men som sagt, bukta var fin den med varmt og
klart vann og vi spiste, badet og solte oss til godt utpå ettermiddagen.  Da satte vi kursen mot Sicilia som lå ca 150
NM unna.  På denne overfarten hadde vi
flott vær og ved å legge om kursen noen grader, klarte vi å få storseilet til å
dra en knopp det også.  Øystein og jeg
skiftet på å ha rorvakt da autopiloten sto for styringen som vanlig.  Månen hadde tatt fri mesteparten av natten og
det gjorde at stjernehimmelen fikk komme til sin rett.  Bare så synd at vi glemte stjernekartet denne
gangen også siden våre kunnskaper snart ble uttømt…   

Nattseilas høres kanskje litt skummelt ut, men er en flott
og spennende opplevelse.   Siden autopiloten tar seg av styringen (noe
den normalt gjør med full konsentrasjon og uten å bli trett, tørst eller sulten),
består vakten i å holde utkikk (og et lite øye med piloten).  Ekstra spennende ble det da vi oppdaget lys
foran oss, deriblant et som så ut som et blinkende juletre. Men vi kom oss
velberget gjennom uten å havne i nettet eller hva det nå var slags fiskeredskap
som var utplassert.  I dette tilfellet  villedet radaren mer enn den hjalp til det at
den stadig viste ekko som så forsvant, men vi antok at det var bøyer og blåser
som duppet i vannflaten. Så i så måte var det jo lærerikt.  Ellers så er elektronikken ombord hjelpsom
også ved at den holder rorvakten våken ved å gå i alarm i tide og utide.

Neste dag sto først sola opp og siden dukket resten av “kvinnskapet
” opp i tur og orden.  Høydepunktene på
turen var nok, i tilfeldig rekkefølge de tre havskilpaddene vi passerte, et par
delfinobservasjoner samt bading midt ute på Tyrheniske hav på 7-800meters dyp
og 25 -26 ˚C.  Et desidert høydepunkt var Randis nybakte
rundstykker.

Nå ligger vi i Porto Ottiolu og Randis lasagne er nesten  klar. 
Martha Seline har fått Facebook-abstinens, så vi skal se om vi ikke
klarer å gjøre noe med det i løpet av kvelden. 
Det har hun gjort seg vel fortjent til!  Ellers så regner vi med å bruke noen dager på Sardinia, men det får vi komme tiulbake til siden.