Hvis denne vinden står noen dager til, så er vi hjemme, roper Peder før han dyvåt hopper gjennom luka der jeg nettopp har kommet opp. Sorgenfri surfer lynraskt gjennom bølgene, og det er en av de få gangene vi må styre for hånd - vindroret «femte» har ellers gjort jobben i bortimot 60 000 n.m. Med liten storm i baken og en stor genua oppe trenger han allikevel hjelp. Vi vil ikke la dette lavtrykket gå fra oss, og beholder en stor genua heist. Selv om vi har dekket mange hav er dette et seilemoment som aldri blir kjedelig: Å surfe i medvind i for stor fart i storm, der alt bruser og bobler og bølgene bryterover hekken og ethvert feilgrep er ødeleggende. Men det krever ikke lenger dyp konsenkasjon å holde hen ne på rett kjøl I fem meter bølger; Sorgenfris oppførsel ligger nå i blodet.

Peder hadde for første gang på lenge sagt «hjem» om Norge. Hjem. Hva er nå det? De siste årene har begrepet først og fremst betydd Sorgenfri, hvor hun nå har vært. Det første året vi var ute sammenlignet vi steder og vaner og normer med Norge. Da var Norge «hjemme». Etter den tid refererte vi og mer til steder og mennesker vi hadde møtt på veien, for det var langt mer nærværende og interessant. Hjemlengsel til Norge hadde vi dermed heller ikke, selv om det naturligvis var mennesker der vi savnet.

Vår seilas har blitt en del utvidet både tidsmessig og distansemessig i forhold til hva vi opprinnelig planla før vi dro, men ikke desto mindre har kursen alltid vært hjemover. Passatvindene har blåst oss stadig vestover, og frykten for kommende orkansesonger har drevet oss sakte, men sikkert mot Norge igjen. Av og til har vi diskutert å seile tilbake til steder vi har besøkt tidligere, og gi en god dag i både jordomseilingen og en eventuell hjemkomst. Men det har blitt med tanken, og seilasen fortsatte. Det ble allikevel en avstikker til Grønland. Kanskje for å drøye hjemkomsten enda mer, eller kanskje fordi vi lengtet tilbake til isseilas, og hadde glemt alle de nervepirrende seilasera i Antarktis. Mest sannsynlig var det nok en blanding av begge faktorer.

Uansett, da vi forlot verdens største øy var vi for alvor på vei mot Norge. Og at det på mange måter fremdeles var hjemme, forsto vi da. Vi gledet oss og snakket om velkomstfesten og historier og venner fra langt tilbake.

For fire år siden var vi på vei sydover, fulle av forhåpninger og litt naive forestillinger om hva som ville møte oss. Vi hadde slitt oss fram mot kulingene med en båt vi ikke kjente og som ikke var forberedt for, havseilas. Kontrasten er slående - det blåser mer nå, men vi er avslappet og har det bra. En liten storm er verken en sensasjon eller et problem lenger. For fire årsiden var alt kaos og vi søkte nærmest nødhavn allerede ved Sandefjord. Nå setter Peder på «Hitchhike rs Guide to the Galaxy» på stereoen og setter en høyttaler opp i luka. Det er nok en gang «The best Bang since the big one».