Etter fire år fra hånd til munn i et stort sett sorgfritt liv i vår lille, store verden, trodde vi av og til at vi hadde opplerd alt, at etter dette ville det bare bli dårligere gjentagelser. Men vi forsto at det er feil, hrer dag er ny. En nedtur en stund etter hjemkomsten var nærmest uunngåelig, men reising er tilpasningens kunst, og vi må regne med å inngå kompromisser ogsåher. Vi var også motiverte for å begynne med noe nytt. Reisen lærte oss endel om alt, nå er det på tide å gå i dybden. Vi mener at vi lærte mye om hva som er verdt å prioritere, ikke minst mennesker og tiden sammen med dem. Klarer vi å beholde noe av mentaliteten fra reisen er mye vunnet. Og verden ligger der fortsatt, «misjonserene» har ikke, og vil aldri klare, å gjøre europeere av alle. Og nå vet vi at det bare er å fortsette når man er utenfor fjorden, at hindringer som ser store ut fra land, forsvinner på havet.

Takk til alle dem som hver på sin måte gjorde reisen til det den ble.

Sorgenfri

Vi kjøpte Sorgenfri for 145 000 kr i august 1990. Johan og Peder eide 30 % av båten hver, Terje og Thomas 20%, ettersom de ikke skulle seile med hele veien. Vi brukte bortimot 20 000 kr på forskjellige typer utstyr i Norge og England før vi forlot Europa. Det mest verdifulle og nødvendige var vindroret «femte» som vi kjøpte brukt i Plymouth, England. Noe utstyr, som en redningsflåte, fikk vi låne.

I direktedistanser gjorde Sorgenfri ca. 50 000 n.m. fra 1990-1994. Logget ca. 60 000 n.m. Tilsammen var vi under seil I ca. 1 år.

Inntekter: Hovedsakelig tjent opp i Norge før avreise. Dessuten inntekter fra regelmessige artikler i seilbladet «Seilas» pluss endel enkeltoppdrag. Sporadisk chartervirksomhet ga også noen dollar, som var den mest brukbare valutaen. Det eneste unntaket var Madagaskar, der franske franc var høyest verdsatt.

Penger brukt underveis: Ca. 32 000 kr pr/pers pr/år. Dette inkluderer mat, båtutstyr, reparasjoner, slippsettinger, vin, seilduk osv. - dvs. ALT. Nøkkelen til å holde båtutgiftene nede var å reparere og produsere det meste selv, samt ikke kjøpe det «korrekte» utstyret eller delene på det gale stedet, men improvisere løsninger. Vi var nøysomme, men trengte sjelden å bånnspare, og gjorde det meste vi hadde lyst til. Og det vi mest ønsket å gjøre var sjelden det som kostet penger.

Forbruket varierte sterkt fra område til område og avhengig av om vi hadde penger eller ikke. I øde områder brukte vi naturligvis lite eller ingenting. I lange tider var vi i områder der penger har liten betydning, der vi heller byttet fiskeutstyr eller tobakk eller verktøy eller tjenester. Innen rimelighetens grenser hadde vi det morsommere jo mindre penger vi hadde eller brukte. Vi fikk bedre venner og ble mer respektert når vi ikke kunne eller ville «kjøpe oss fri» med sedler og mynter. Da måtte vi gjøre opp på andre måter, fra gjenstander til tjenester til sosiale bidrag eller å lage eller lære bort et eller annet nyttig. Det skaper personlige bånd. Store penger og rikdom kan være mer isolerende enn kontaktskapende, i hvert fall når man som oss hovedsakelig oppsøker ikke-vestlige steder.

Verken vi eller Sorgenfri var forsikret, med unntak av Terje som hadde personlig forsikring. Jordomseilingen med Sorgenfri var vårt prosjekt for egne penger. Men vi fikk hjelp av familiene i Norge til å skaffe deler eller utstyr som bare kunne skaffes der. At vi visste at det var noen som ville stille opp om det virkelig trengtes, var en enorm trygghet.

Hero 10:. 33 fot lang, 10 fot bred og 6 fot dyp. Formen var laget på Hero-verftet på Storsand i Oslofjorden. Støpt, bygget og innredet av selvbyggeren Iver Iversen på Kavringen på Nesodden. Sjøsatt i 1979. Heroen er ekstremt godt og solid bygget. Sorgenfri var ikke ment å brøyte is eller slå i steiner på en strand, men tålte det også. Innredningen var derimot lite formålsmessig, og hun skiftet utseende mange ganger underveis.

Vesentlig utstyr:

Motor: 13 hk Volvo Penta (var i Sorgenfri ved kjøp): Kjørt tilsammen ca. 600 timer under hele seilasen. Høyt hatet, vanvittige reservedelspriser i tillegg til dårlig konstruksjon. Brøt sammen rundt regnet 40 ganger, til tross for godt stell og forsiktig bruk. Den motoren kjenner vi fra alle kanter. Den har seilbåtdrev og foldepropell, begge deler en dårlig ide for langseilbåter.

Joller: Gummibåt, Metzeler. Gummibåt er uovertruffen på sjøen og kan pakkes sammen i en liten båt, men er svært utsatt for skader i havner eller mot korall på atoller. Koster mye overalt, og trenger dessuten utenbordsmotor. Denne typen likte heller ikke tropesol. Ble lappet på i bortimot tre år, men er nå gardiner på Madagåskar. (Plymouth - Madagaskar)

Uthulet trestokk. (Etter hvert med utligger). Nøyaktig omvendte egenskaper av gummijolla. Dessuten interessant adkomstmåte til nye steder. Genial i tropene. (Salomon - Sør-Afrika) Norsk Pionerjolle. Sjarmløs og effektiv, tåler alt. (Madagaskar- St. Helena)

Yengada: Brasiliansk flåte. Tung og langsom, men nærmest gratis og bekymringsløs. (Natal - Amazonas)

Gummijolle, Nissan. Gummijolle med bra detaljer, dessuten i materialet hypalon. (Det beste?) (Canada - Norge.)

Ankere: Etter hvert hadde vi seks ankere ombord, de er båtens livline. 80% av tiden lå Sorgenfri for anker, brygger er en sjeldenhet. Det aller mest effektive er å bruke to ankere på samme kjetting, med dybdens avstand imellom (tandemankring).

- CQR, ca. 19 kg. Bra allroundanker. Hovedanker de to siste årene.

- Bruce x 2, 10 & 15 kg: Glimrende anker i nogenlunde myk bunn. Umulig å ødelegge. Har en svakhet: Om en stein fanges opp i «grabben», holder det ikke mer enn en stein av samme vekt. (Hendte oss ved havariet ved Kapp Horn.)

- Stokkanker, ca. 15 kg. Bra tradisjonelt allroundanker, men bør være tungt. Perfekt som ankeret nærmest båten ved tandemankring.

- Danfortanker, 12 kg. Vi hadde et piratanker, og kunne ikke stole på at det gravde seg ned.

- Paraplydregg, 15 kg. Verdt omtrent sin egen vekt i bly. Kan til nød brukes til jolla eller som vekt på ankerkjettingen.

Navigasjon: Stålsekstant (Tabeller: Nautisk almanakk, H.O 249 for sol og stjerner.)

Shipmate Transit Satnav. Funket hele veien men fikk sjelden fix etter hvert som systemet ble lagt ned som følge av GPS-revolusjonen.

GPS, Trimble Ensign, bærbar. GPS er et utrolig, nytt og rimelig system som har løst alle navigasjonsproblemer da den gir posisjonen kontinuerlig. Så lenge den virker. Denne gjorde det. Sekstanten, som har vært basis for navigasjon i et par hundre år er fremdeles nødvendig å ha ombord og beherske.

Elektrisitet: Ladac regulator og batterier. Bra. Batteriene lå to døgn under vann ved havariet, og var like fine etterpå. To solpaneler (svært driftssikkert) på tilsammen 4 ampere ga vanligvis mer enn nok til dagligbruken av lys, stereo og instrumenter. (Kassettspilleren gikk halve døgnet.) Et multimeter var vitalt i arbeidet for å holde det elektriske anlegget I orden.

Vindror: Sailomat. Servopendel-system, som etter vårt syn er det eneste fornuftige prinsippet blandt eksisterende vindror. Populært kalt «femte» etter Olav samt at han var vårt femte mannskap.

Radar: - «Hønn» av chilensk merke. Ekstremt solid, værbestandig og av grunnleggende materialer. Kunne i motsetning til normal elektronikk repareres. Svært driftssikkert.

Seil: Forskjellige merker. Holdt stort sett overraskende bra, sømmene går først. Fikk ett nytt seil underveis (storseil fra Sobstad, With Marine, som holdt sjeldent godt i over 40 000 n.m.)

Bunnstoff: Hempel selvpolerende. Bra.

Mat & drikke: Vi spiste og drakk hva som var vanlig og tilgjengelig på alle steder, og tok ikke andre hygieniske hensyn til mat og drikke enn lokalbefolkningen. På sjøen mye tørrmat, hermetikk og fisk. Varme drikker (kaffe/te) funket best mot tørsten i tropene. Kava, tuba, betelnøtt, ris- og bananvin m.m dukket opp på forskjellige steder, i tillegg til den allestedsnærværende kokosnøtten. Den beste og billigste romen er på Filippinene.

Medisiner: Vi ble aldri virkelig syke, og bortsett fra de obligatoriske og sporadiske rundene med diare var magen i orden. Malariapiller i spesielt utsatte strøk, men sjelden etter forskriftene - da måtte vi tygget piller konstant. Forskjellige typer antibiotika og penicillin, hovedsakelig til bruk mot hudinfeksjoner som var et vedvarende problem i tropene. Trengte allikevel sjelden å bruke dem, vanligvis knakk vi infeksjonene ved omsorgsfull vasking, desinfisering og amatørkirurgi. De forskjellige smertestillende pillene, hvorav kodein var det sterkeste, fikk vi ytterst sjelden bruk for.

Værmeldinger: Var sjelden til nytte utenom Europa, informasjonen var for generell. Vi ga som oftest opp å lytte på dem. Tropiske orkaner (sykloner, tyfoner osv.) er et unntak, ettersom de oppdages på satellittbilder. Vi holdt på å bli truffet I Mikronesia mens vi ikke hadde radio. Barometeret er fortsatt et svært nyttig hjelpemiddel, spesielt på høye breddegrader.

Nyheter: Sporadisk radiolytting, mest BBC og av og til sjømannssendingen. En av de fine tingene med å være ute var at det bare var de viktige nyhetene som rakk fram, agurkene forsvant.

Korrespondanse: Gjennom de allestedsnærværende norske konsulatene eller poste restante. Brev er høydepunkt, det var livseliksir å få livstegn og nyheter fra Norge og folk vi møtte underveis.

Dessuten: Utallig gjenstander, som treverk, stålvaiere, verktøy, harpuner, fiskeutstyr, skruer e.l. som vi byttet til og fra oss og reparerte med eller brukte til gud vet hva. Det var ting vi kom over på vrak eller øde øyer eller fikk av noen og som vi stort sett fikk bruk for, eller ga bort til noen som trengte det. «Wheeler-dealing» foregikk overalt. Det meste hadde verdimens vi var ute på steder der materialer er mangelvare, og kunsten er å kunne reparere selv. Å få en båt til å fungere i år etter år over verdenshavene er et evighetsprosjekt: Når det ene er fikset går det andre i stykker. Båten er viktig, men vi prioriterte det funksjonelle og var lite opptatt av det kosmetiske - personlighet har hun allikevel.