Som sjømann og seiler gjennom mange år, er jeg levende opptatt av at ordrer og meldinger skal være utvetydige, forståelige og logiske. Når jeg tenker tilbake, er jeg ikke sikker på at jeg alltid har oppnådd det.
Som den gangen da en av medseilerne hoppet på land for å sette fast en baugfortøyning før vi driftet ned på de andre båtene. Jeg ble etter hvert utålmodig og begynte å frykte at det ville ta for lang tid og ropte på land med mitt nord-norske ordvalg at « NU MÅ DU FOR HELVETE sette fast fortøyningen før det er for sent!». Da ble det til min store forbauselse full stopp i forsøket med å feste tauet, hvorpå jeg ble informert om at vedkommende ikke likte å bli snakket til på den måten. Jeg måtte bakke båten ut og ta en runde til, før båten ble knust.
En annen episode skjedde da matrosen på en båt jeg seilte på i utenriksfart, hadde fått beskjed fra «gnisten» om å skru løs de 4 sikringsboltene i bunnfestet på radiostasjonens 14m høye hovedantenne. Hovedantennen skulle sveives ned for ettersyn og service mens skipet da lå under land. For å gjøre en ekstra god jobb, skrudde matrosen løs alle 8 bolter (fire sikringsbolter i tillegg til de 4 festeboltene). Da han var ferdig og satte sveiven i skrubolten for å senke antennen, kom hele masten ned med et brak, falt over rekka, gikk rett i sjøen og forsvant. Han forstod nok ikke hva som hadde skjedd og hans eneste kommentar var «Den ligger der…» og pekte i sjøen over rekka. Resten ble en jobb for dykkere og servicefolk.
Og så var det den gangen temaet handlet om å styre opp for strømsetting. « Du må styre opp for strømsettingen slik at vi ikke blir satt ned på grunnen, styr 020», gjentagelse forsterket med» NÅ», deretter da det var gått en liten periode: « Styr 030 grader», til min forbauselse kom det da fra rormannen «NÅ må du begynne å bestemme deg, hva skal jeg styre ?»
Andre ganger er det spennende, ja, kanskje for spennende, som når rormannen hører hva du sier, og bekrefter det, men allikevel ønsker å styre sine egne kurser. Dette kom ikke til utrykk før vi holdt på å gå på feil side av en stake hvor vi hadde blitt hengende «high and dry» og avsluttet seilturen mye tidligere enn planlagt.
Eller da jeg en sommer seilte som vikar på Hurtigruta, og overvar at losen gav ordre om 20° babord ror og rormann gav 20 ° styrbord ror, nå ble dette umiddelbart oppfattet av losen og kontraror ble umiddelbart gitt. Rormann hadde da følgende kommentar til losen: « Ble du redd nu?». Ja, det ble nok både losen og jeg for det var relativt trangt der vi seilte.

Eller en dag på seilbåten, da mannskapet på dekk ikke hadde vært tilstrekkelig oppmerksomme da mesanen skulle tas inn. Da den kilte seg inne i masten, kom spørsmålet: -«Hva skal vi gjøre med dette ?» -«Da må den som har rotet det til, gå opp i masten og skvære det opp», en ordre som etter mitt syn skulle gi lite slingringsmonn for misforståelse, men den gang ei.
-«MENER DU MEG?», repliserte vedkommende.
Eller den mer uskyldige misforståelsen på en overfart til Danmark da en entusiastisk «fisker» ombord, som ikke likte å ta fisken løs fra kroken, ivrig ropte
-«Fort deg, fort deg, ta den løs og hiv den ut!» Jeg hjalp til så raskt jeg kunne, tok fisken løs og kastet den ut. Vedkommende ble helt fortvilet, dette var den første fisken hun noen gang hadde fått, hun hadde ment at det var KROKEN jeg skulle kaste ut. Det tok fire dager før hun kom helt til hektene, og nå har hun lært seg å ordne med fisken selv.

Det å kommunisere klart og utvetydig er ikke lett. Når det er viktige ting, MÅ man forsikre seg om at det man mener å utrykke, blir forstått og at den man ber om noe, er i stand til å utføre det man ber om. Det er en tid for alt, og en situasjonsbetinget kommunikasjonsform er noe man lærer etter som man får erfaring.

Med vennlig hilsen

Sailing The Good Life