Piriapolis, Uruguay, 08.10.04

Saa er en ny seilsesong igang. Jeg begynner faktisk paa det femte halvaaret med dette livet, helt uten aa bli lei av det. Snarere tvert om. Naa er ikke akkurat seilingen begynt enda, men jeg er tilbake i Uruguay og til min "Gyda" som rager hoeyt og bra paa land slik jeg forlot den i mars. Og naa begynner strevet med aa huske. Hvor har man allt ting? For ikke aa snakke om hvordan det fungerer. Det er de tusen ting man maa beherske ombord og som som jeg paa et vis har behersket foer, men som naa synes fjernt. Det kommer vel snikende innpaa efterhvert.

Juan heter en blid mann som sitter i vakten ved havnen. Han er der omtrent bestandig. Han har en naturgitt forutsetning for aa sitte akkurat der for hans fremtreden og plutselige utbrudd kan skremme noen hver. Med korte, ujevne mellomrom, faar han en rykning i kroppen og avgir naermest et broel som hoeres ut som KIIIIIIP. Jeg tror hans lidelse maa vaere "sanktveisdans". Men i et land der alle maa gjoere noe fore aa leve, der har han funnet sin naturlige tilpassede oppgave saa og si. Som en Frankenstein vakler han ut av vaktboden sin for aa loefte bommen naar jeg kommer syklende. Smiler, hola Ivan,
kiiiiiph, smiler igjen.

Paa 1930-tallet bygget en mann ved navn Piria det som den gang var et av verdens stoerste og flotteste hoteller paa dette stedet. Byen som vokste rundt "Hotel Argentino" ble da til Piriapolis. Det var altsaa vesentlig argentinske gjester fordi Argentina den gang var et meget rikt land. Det ligger megen fordums glans i dette hotellet som er verd et besoek, men som naa helt har mistet sitt marked. Men den brede hvite stranden er den samme. Den har sesong kun i desember og januar. Utenom dette er det naermest en spoekelsesby.

En viktig oppgave har vaert aa faa Gyda klargjort i bunnen og paafoert bunnmaling. Malingen maatte komme fra Norge da bunnstoff for aluminium ikke kan skaffes her. Mitt 20 liters spann kom fort frem til tollstasjonen i Montevideo og ble der en byraakratisk oenskedroem. Det ble stadig spekulert ut nye dokumenter som maatte fremskaffes. Et av gangen. Har man vaert borte fra "systemet" en tid kan det virke frustrerende. Ja bent frem haarreisende. Efter en tid ser man at slik skal det vaere her nede. Det hadde jo ikke vaert sydamerika uten dette. Er man foerst fortapt i dette kontinentet saa blir slike ting kun som riper i overflaten. Bunnstoffet er naa frigitt og snart faerdig paafoert og byraakratene har faatt sitt. Allt er atsasa som det skal vaere og boer vaere efter den logikk som hersker her syd for Rio Grande. Efter 10 dager er Norge allerede et fjernt land.