Vitoria, 7. jan. 05.

Vi har ogsaa ombord i Gyda kommet oss inn i 2005 og lagt jule- og nyttaars- "feiring" bak oss. Med Trine ombord er allt blitt uvanlig rent og pent.

Og pyntet. En kokt skinke ble selvsagt til juleskinke. Men med mer eksotisk tilbehoer. Nyttaarsaften ble litt mer dramatisk enn oenskelig. Paa en anbefalt ankringsplass fikk vi akkurat den ene vindretningen som den ikke var laget for. Det gikk mot moerke og vi var begge slitne. Akkurat da var jeg veldig glad for at anker, ankerkjetting og avlastere er noe av det jeg har overdimensjonert ombord. Lot ankeret falle paa 10 meters dyp i sand, ca 200 m. fra land. Jeg ga 50 m. kjetting og krysset fingrene. Det var 20 knops paalandsvind og bra med sjoe. Normalt en lite attraktiv situasjon. Efter en time var det klart at vi laa fast og uten slitasjer. Ombord danset allt rundt omkring som ikke var stuet vekk. Inklusive oss selv. Saa vi stuet oss rett i koeyene vaare og gikk sovende inn i 2005. Og vaaknet til en droemmedag den 1. januar.

Vaare selvvalgte "problemer" blir smaa og trivielle denne julen naar vi hoerer paa BBC, vaar faste og eneste nyhetsleverandoer under seil. Flodboelgens herjinger rundt Indonesia og det indiske hav sier noe om naturkreftenes uinnskrenkede styrke naar de foerst slaar til, samt hvor tilfeldig det rammer. Paa en baat i rom sjoe er man heldigvis beskyttet mot slike flodboelger. Man flyter oppaa som en dupp. Jeg har sett "flodboelger" i form av doenning i havet utenfor sydchile. 150 m. mellom toppene og 10 - 15 m. hoeyde. De er laget av antarktiske stormer og slaar stadig mot land med forferdelige krefter, men i et folketomt omraade. Dessverre har mennesker andre steder i verden oedelagt mye av den beste beskyttelsen man har mot flodboelger, nemlig mangroven. Den er ryddet for aa gi plass til strender, hoteller etc.

Cabo Frio, det kolde kapp, heter saa fordi en undervannsstroem fra Falkland kommer opp akkurat der. Vi maalte 23 grader i vannet og 28 i luften og syntes egentlig det var bra. Det syntes nok ogsaa det mylder av barn og ungdom som boltret seg paa den hvite U-formede, og 8 km. lange stranden. At dette er et sommerferiested for brazilianere som har raad til det kunne man se paa prisene som laa 2-3 ganger tilsvarende Itajai og vesentlig over Rio.

Litt lenger nord kastet vi anker i Buzios. Foer 1964 var dette en sovende og idyllisk fiskelandsby. Men tilfeldighetenes irrganger er uransakelige. Akkurat det aaret var Birgitte Bardot sammen med en brazilianer og de la en ferietur hit. (Sikkert med papparazzier paa slep). Det foerte igjen til en voldsom fokusering paa stedet som raskt vokste til trendy ferieby av det hotte slaget. Noe som har fortsatt til denne dag. Heldigvis har man klart aa bevare noe av idyllen i utbyggingen som har bungalowpreg. BB har faatt sin statue i brose paa strandpromenaden og kinoen baerer selvsagt ogsaa hennes navn. Det foregaar en uendelig fest her gjennom desember, januar og februar. Da er det ogsaa Brazils dyreste by. Resten av aaret skal den vaere omtrent forlatt. Vi koste oss til ankers en liten uke med deilig badevann og paa passe jolleavstand til der ting foregikk.

Det var ikke nok ankringsplasser nordover saa det maatte bli mer nattseilas. Vi likte det daarlig for i denne delen av Brazil foregaar et selsomt fenomen. Fra aa ha havet omtrent for oss selv om dagen, spretter det plutselig opp hundretalls fiskebaater rundt en om natten. Hvor de kommer fra? Ikke vet vi. Det kan synes som de har ligget klare paa havbunnen og saa spretter opp med en gang det blir moerkt.
Like sikkert som de kommer er de alle plutselig vekk i graalysningen, og vi har igjen havet for oss selv. Disse fiskerne ser ut til aa mangle enhver form for folkeskikk paa sjoeen. For det foerste mangler enhver respekt for baat som viser seilfoering med lanternene. Dernest vet vi jo at mange opererer med umerkede eller daarlig merkede garn. Noen gaar i sirkel. Noen ligger og driver. Noen legger om kursen hele tiden og noen ser bent frem ut til aa ville renne oss i senk. Her gjelder den sterkestes rett. Kan dette vaere en grunn til at vi nesten ikke har sett utenlandske seilbaater i Brazil? Jeg vil sende inn et lovforslag om at allt fiske i Brazil skal foregaa paa dagtid!

Takket vaere Trines kattesyn og store evner som utkikk kom vi oss velberget gjennom labyrinten og ligger naa solid fortoeyd i Vitoria. En slags mini-Rio, men unevnt i reisehaandboeker. Herfra drar Trine om noen dager hjem, og jeg faar to toeffe karer ombord. Vi skal saa efterhvert faa gjort kystene nordover her.

For raskt aa tilfredsstille kravene til brazilianernes oppfatning av sikkerhet til sjoes, meldte jeg meg med en gang paa havnekontoret. Der slapp jeg ikke inn. Jeg bar ikke langbukser! Tilbake til Gyda og 31 grader i skyggen. Jeg er temmelig forbanna og Trine slenger for fleip efter meg: "Er du sikker paa at de godtar sandalene dine?" Ganske riktig. Igjen stanset i porten og et olmt blikk ned paa foettene mine. Da er det at en ung gast med vettet i behold rister paa hodet, tar av seg de blankpussede stoevlene sine og gir meg.

Han reddet dagen for restene av denne marinens omdoemme. (Og for meg)