28.02.2006

Det er ingen lett sak aa ha kontakt med omverdenen fra Cuba. Vi har i nesten 14 dager vaert avskaaret fra byens eneste, og Cubas nesten eneste, offentlige internett fordi man manglet kvitteringskort for noeyaktig 1 times bruk. Som er den tilmaalte tid man faar.

Hverken mer eller mindre og uten andre tegn enn punktum og komma. Dette reisebrev kommer derfor litt tett oppi det forrige, men det skal bli det siste herfra, og ellers saa skal familie og venner vite at Trine og jeg har det bra og jeg vil spesielt takke for mange hyggelige brev og kommentarer som jeg skal foroeke aa besvare personlig efterhvert.

Vi har naa vaert her saapass lenge at vi paa et vis lever med cubanerne og foeler et skjebnefellesskap med dem. Men vi har den fordel som de ikke har at vi kan trekke oss tilbake til vaar lille frihetens og luksusens oase, nemlig Gyda. Og dit har vi ikke lov aa ta vaare venner med. Vi har soekt, men faatt avslag. 3 aars fengsel er ikke ke uvanlig for en cubaner som blir oppdaget aa vaere ombord ulovlig i en utenlandsk baat. For forsoek paa kapring av baat for aa flykte er det doedsstraff og henrettelser forekommer, uten at dette synes aa sive ut til vestlige medier som en sak verdig publisitet. Cuba er i krig, men det er en krig i motbakke fordi en overveldende del av befolkningen enten bor hos fienden, eller stoetter, ja bent frem elsker fienden. Saa mens cubanerne lider med sin daglige dose av meningsloese slagord fra Che og Fidel kan USA egentlig bare sitte musestille og vente til eplet faller.

Men Cuba har ogsaa hatt en annen krig og den blir vi daglig minnet paa ved de mange lemlestede i rullestol. Disse ser man overalt og det virker som om de er overlatt til sin egen skjebne og til tigging. Castro sendte paa det meste 300.000 mann, alle rene negre, til Angola hvor han stoettet den ene av de krigfoerende partene, som dermed fikk etslags overtak og naa sitter med makten. Ialfall i hovedstaden. 2200 cubanere fallt og et hoeyt antall ble saaret og det er disse vi naa ser rulle rundt i gatene i et forsoek paa aa overleve. Det maa vaere bittert for Castro aa registrere at takken han fikk var at Angola naa er en av USAs fremste allierte i Afrika.

Vaar svenske arkitektvenn Olof ankom som planlagt og det var en enkel observasjon fordi hans hvite hode plutselig lyste opp en halv meter over alle andre paa den stappfulle busstasjonen. Olof kom rett fra skoeyter, ski og byplanlegging i Smaaland og fikk seg litt av et overgangssjokk. Men han var advart, saa vi faar vare uskyldige i den saken. Olof har, som Einar foer ham, det siste i elektronisk fotografering. De hundrevis av bilder som dette aapner for er noedvendige stoettepunkt for at vaare beretninger overhode skal bli trodd. Et godt motiv er en hestekjerre med passasjerer, stuet tett sammen pa to langsgaaende planker, idet den passerer en gigantplakat med et nytt viktig slagord fra Fidel. Folket er vaar store revolusjon.

En god forretningside boer vaere aa kjoepe opp det beste man kan finne av amerikanske biler fra 40 og 50 tallet. De er idag et viktig transportmiddel og mange eiere er stolte av, og holder dem relativt godt. Jeg har sett Studebaker 1948 gaa som drosje og Chevrolet 53 til 55 er rene folkevognen. De er faktisk i bedre stand enn 20 aar yngre Lada og Moskwitch. Naar teppet faller vil den som er paa pletten med kapital og f.eks. kjoeper opp strategisk eiendom kunne gjoere det bra. Cuba trenger absolutt allt og allt haandtverk ligger nede. Jeg har proevet aa finne en snekker med fresemaskin for aa gjoere om paa en skapdoer i pantryet. I en by med 250.000 mennesker har jeg ikke funnet en kompetent person til aa paata seg jobben.

Vi forsoeker aa se oss litt omkring i landet. Aa leie bil er faanyttes for her finnes overhode ikke veiskilt. Byen Trinidad ligger en times bussreise oest for Cienfuegos og aa se denne er et must. Den kom i 1988 paa FNs liste over verneverdig verdensarv og maa derved ha faatt store midler for aa holdes vedlike. Her bor folk midt i historien, uforandret som byen har ligget i 200 aar. Gatene er dekket med rullesten, lite vennlig for biler som de da heller ikke er laget for. Men Cubas bilpark av veteranbiler passer faktisk bra inn her. Den rike bebyggelsen er tuftet paa god spansk arkitektur krydret litt opp med indiansk. Det hele betalt med store fortjenester fra omliggende sukkerplantasjer, som tok slutt tidlig paa 1800 tallet da de ble utkonkurrert av Cienfuegos.

Hit seilte vi ogsaa sjoeveien fordi Trinidad ligger ved begynnelsen av Jardeina de la Reinna. Dronninghaven. Et krystallklart og uroert fiske od dykkeeldorado som strekker seg over et omraade stoerre enn Jamaica. Selv om det er strenge straffer, drar noen modige fiskere ut i smaabaater om natten. Fangsten blir til haardt tiltrengt valuta fra yachties.

Det naermer seg avseiling og jeg foeler at noe viktig kan skje naar som helst. Fredag var jeg vidne til store tumulter og tilloep til opptoeyer, utenfor gaarden der trygden utbetales. Det skulle vaert aapnet kl. 9 og kl. 11 var det fremdeles stengt med noen faa vettskremte funksjonaerer innenfor doerene og hundrevis av mennesker i amper stemning utenfor. Sparking og dunking. Idag var allt stille, men flere politi og militaere i gartene enn vanlig.

Vi forlater vaare venner cubanerne med stor sorg. Disse blide og langmodige folkene trenger mer enn noen andre i verden kraft og hjelp til aa riste aaket av.