28.02.2006

USA har paa mange maater seg selv aa takke for den offisielle fiendskap med Cuba. Boston Fruit Company, senere United Fruit Company, UFC, med hovedsete i Nipebukten paa nordoestkysten var blitt en stat i staten og sendte enorme overskudd ut av landet.

Rundt dette selskapet oppsto en klan av amerikanere og hoeytstaaende cubanere, hvorav Fidels far, kone og senere advokat Fidel Castro selv, var en del. Han levde foroevrig paa pengestoette fra faren og svigerfaren helt til deres doed rett foer revolusjonen.

Selskapet drev rene utbyttingen av cubansk arbeidskraft som den gang, som idag, var verdens billigste. De oppfoerte seg som foeydalherrer med egne privilegier og var uten kontakt med vanlige cubanere. Dette urettferdige miljoe paavirket efterhvert Castro til handling og efter revolusjonen var farens gods, Hasienda, og forretning det foerste som ble nasjonalisert. Faren hadde vaert utvandret fra Spania som barn, var self made, og en meget velstaaende mann. Naa er all eiendom og bebyggelse i tilknytning til godset og UFC , som straks ble overtatt av revolusjonens folk, rasert av manglende vedlikehold. Cuba skulle gaa fra vondt til verre.

Trine har naa kommet ombord til meg sammen med sin legefetter Einar, og han har vaert her en uke og saa reist igjen. Vi er alene paa ankringsplassen og 5 charterbaater ligger tomme ved marinaen innenfor og venter antageligvis paa tyske turister. Andre baater er det ikke og vi foeler en viss eksklusivitetved at det til enhver tid befinner seg 6 til 10 personer som passer paa bare oss. Soeppelposer og ryggsekker blir nitidig gaatt gjennom ved hver tur iland og ditto ombord igjen. Vi undres hva de ser efter, men Einar mener at de ikke ser efter noe som helst, men rett og slett har ordre om aa se. Og da ser de.

Vaart naeromraade oser av fordums glans. Her er noen strandhus eller strandslott som ligger som perler paa en snor rundt odden som marinaen ogsaa ligger paa. Ved naermere oeyesyn ser man at et visst vedlikehold har vaert forsoekt, men det gaar ikke lenger enn til at husene ikke bent frem raser sammen. Forvitringen paagaar for fullt. Knuste vinduer, fliser og ornamenter er ikke erstattet.

Inn mot sentrum av byen gaar en 2 km. rett vei. Her faar man hestetransport med karjol eller kjerre. Disse transportmdler har tatt seg kraftig opp i det siste som foelge av tidligere omtalt spontan ide fra hoeyeste hold. Okse og hest er av samme grunn paa ny et satsningsomraade for trekkraft i jordbruket. Det gaar sykkeldrosjer og 30 aar gamle gule Moskwitch overalt som kappes omn aa ta oss med selv om de ikke har lov. De krever derfor et risikotillegg som faar oss, for en tid, til aa sykkle eller gaa. Men markedet fungerer saa tjenesten fallbys derfor igjen. Men gringos har altsaa aa bruke hvite drosjer. Som nesten ikke finnes.

En langt grovere diskriminering blir vi klar over naar vi kommer inn til sentrum. Cubanerne elsker iskrem, men det er ikke lett aa faa kjoept. Utenfor et av byens faa iskremutsalg staar alltid lange koeer hvor folk kan vente i timevis. Men det pussige er at innenfor doeren er det lite folk og mange ledige bord. Naar vi passerer her moetes vi av en innkaster som lurer paa om vi ikke vil inn og spise is. Jeg peker paa den lange koeen, men faar beskjed om at den skal vi ikke bry oss om. Han sier det med en mine hvor han like godt kunne sagt at den slags folk faar finne seg i aa vente. Og hvem er saa disse. Jo det er de 85 prosent av befolkningen som bare har Cubas gamle valuta. De 15 prosentene som har tilgang paa den nye pesoen er bedre stilt. De har enten familie, eller jobber selv med noe tilknyttet turisme. For 100 euro faar man naa ca. 107 nye Peso og en iskremkule koster en ny peso, altsaa ca 8 kroner. Venter man mange timer nok i koeen utenfor til kafeen er nesten tom , slippes en liten pulje inn. De er da blitt saa sugne paa iskrem at de gjerne bestiller 10 kuler paa en gang, men slipper da med aa betale gamle peso, som blir ca 25 oere pr kule.

I oktober 2004 innfoerte Castro den nye pesoen som paa et vis har bragt det forhatte foeydalsystemet tilbake. For nye peso faar man varer som gamle ikke kan kjoepe. Kun paa statlige frukt, groennsak og broedutsalg er man sikkret aa bruke gamle peso. I matbutikken, som har et vareutvalg som en daarlig norsk bensinstasjon ikke ville vaert bekjent av, kan man bare bruke nye peso. Her betaler de omtalte 85 prosent av befolkningen 10 kroner for en liter melk med en maanedsloenn paa 140 kroner. Annen melk finnes ikke bortsett fra til smaabarn. Cubanerne lider, men de lider med style. Dog er det verste at ungdommen helt mangler fremtidshaap og bare gar en tanke i hodet. Aa flykte.