Portobelo/Itajai, Brasil, 11.11.04

Mitt mannskap er forlenghst dratt hjem og jeg ligger alene, trygt oppankret, i min helt private lagune paa stoerrelse med Bunnefjorden.

Skulle gjerne delt den med noen flere yachties, men Brazil er stort, og med hundre, ja kanskje tusen slike droemmesteder for oppankring. Naar saa seiling er en helt utenkelig aktivitet for lokalbefolkningen saa blir man fort ensom paa disse perlene. (Noen vil si heldigvis)

Portobelo er en liten by ved denne lagunen og skal i sin tid vaere anlagt av tyske innvandrere. Yachting- guiden sier at bebyggelsen er tyskinspirert, men det kan jeg ikke vaere enig i. Den er som det meste av nyere bebyggelse i sydamerika. Helt uten stilart. Et billigst og enklest mulig bygg til aa funksjonere akkurat for det som det skal. Det er egentlig underlig at disse varme og vakkre menneskene ikke har en mer attraktiv og oeyenvennlig arkitektur idag. De faa pene husene man kan se er alle over 100 aar gamle.

Portobelo er bare en av flere byer nordover denne kysten som er anlagt paa en spesiell maate. Jeg sier anlagt, for dette er ikke byer som har faatt utvikle seg (litt tilfeldig) fra smaa tettsteder slik som normalt i Europa. Her er det bestemt politisk at en by skal bygges og det ser ut til aa vaere gjort paa foelgende maate: Man har anlagt en vei parallelt med stranden i en avstand paa et par hundre meter. Veien kan vaere allt opp til 10 km. lang. Saa har man bygget hus av forskjellig stoerrelse inn mot denne veien og i dybde paa kun en 3 til 4 husrekker. Strendene er fri, men vanskelig aa komme til fordi det overalt er stengt med gjerder. Slik er byene blitt lange tarmer med maksimalt behov for transport (bil) og lite fotgjengervennlige. De som sverger til sykkel har heller ikke hatt noen heldig lobby. Men bussene kommer og gaar uten holdeplasser eller faste tidspunkt. Jeg er selv temmelig godt berget med en kombinasjon av jolle og terrengsykkel.

Det er mange som heter Gunther, Heintz, Lisa og Regine, men proev deg ikke paa tysk. Det slaar til bare en sjelden gang og da i begrenset omfang, nedarvet fra en fjern olderfar fra Dresden. De som kan noen ord er desto gladere for aa vise det og meget stolte over sin herkomst. Engelsk er helt ukjent, og for en som har begynt aa beherske spansk paa et vis er det ogsaa lite aa hente. Altsaa blir kroppssproget viktig og det er en sprogform som brazilianerne behersker bedre enn de fleste. Det er tross allt sambaens og bossanovaens hjemland.

Her ute paa ankringsplassen hoerer jeg i det fjerne brazilianerne drive med en av sine yndlings-
beskjeftigelser: Bilkjoering, paa en slik maate som er til mest mulig skade og paakjenning for bilen. Det vil si at gass og brems stort sett bare kjenner to posisjoner. Humper og hull er ogsaa noe de elsker aa plage bilene sine med. Og i (altfor) stor fart. Saa ser da ogsaa mye av bilparken ut derefter. Og uoffisiell statistikk sier at hele 60.000 mennesker omkommer i trafikken hvert aar. (Til sammenligning mistet USA
49.000 i hele vietnamkrigen) Den gamle VW-boblen maa vaere uhyre sterk. Det er mange 50 og 60-talls "bobler"i fullt bruk enda. Ogsaa transporteren, "grovbroedet", gaar det mange av, helt fra tiden foer den fikk skyvedoer. Jeg tror jeg i sin tid har hatt et medansvar for frakten av mange av disse folkevognene fra Tyskland foer Brazil begynte egen produksjon. Da fraktet vi dem den andre veien. Allt har sin tid.

Men menneskene er de samme. Den stoerste forskjellen fra den gang og naa maa vaere inflasjonen. Jeg opplevde at den var 2% pr dag. (Ble man sittende for lenge til bords saa steg restaurantregningen). Naa er inflasjonen ca. 10% i aaret og valutaen har skiftet navn 5 ganger. Det er da ogsaa typisk sydamerikansk aa tro at valutaens navn er medskyldig i dens verdifall. Enn si landets oekonomiske problemer. Idag heter valutaen Real. Det uttales slik at man ikke kan identifisere det foer efter lang trening. Det kommer fra dypet. Litt paa samme maate som de uttaler landet: Brazzioooouuul.

President Charles de Gaulle sa en gang at "Brazil ikke er et serioest land". Nei, heldigvis. Sett med vaart overfladiske blikk gjoer landet allt det kan for aa unngaa vekst og velstand. Men man faar det bestemte inntrykk at det hersker tilfredshet her. Folk er vennlige, glade, intense og varme. Og for oss yachties saa teller jo dette mer enn noe annet. Vi er slik sett garantert en billig og meget god tilvaerelse. Paa et unntak naer! Byraakratiet. Kommer man seilende hit paa egen kjoel har man 3 (minst) instanser aa forholde seg til. Immigrasjon, tollvesen, havnemyndighet og/eller marine. Man blir utvetydig advart om hvilken skjaersild som venter en dersom ikke de riktige prosedyrer blir gjennomfoert. Likevel saa gjoer de samme nobliteter det maksimalt vanskelig aa tilnaerme seg dem. Det gaar paa (mangelfulle) aapningstider, spisepauser, feriedager, rette mann syk, rette mann i moete. Riktig rekkefoelge paa besoekene. Kontorenes geografiske plassering i forhold til hverandre. Sprog, og selvsagt skjemaer kun paa portugisisk.

Fra min ankringsplass i Portobelo hadde jeg soerget for et vanntett forhold til immigrasjon og tollvesen. Men noe havnekontor fantes ikke her. Jeg faar et tips av en 3. generasjons nordmann om at jeg maa forflytte meg til naermeste by med havnekontor, ellers saa er jeg ulovlig i landet, og med de kalamiteter som dette kan medfoere. Jeg seiler saa de 20 milene nordover til Itajai og finner et bra sted i den store elven der. Oppsoeker havnekontoret kl. 1400. Stengt fra 1330. Oppsoeker havnekontoret dagen efter. Feriedag. Neste dag, efter lang venting, ved havnekontorets skranke igjen. Ca 10 personer diskuterer heftig en halv times tid mine papirer. Jeg blir gjort oppmerksom paa at jeg foerst maa til immigrasjon og tollvesen. Jeg viser til at dette allerede er ordnet. Ny diskusjon. Aa nei. Den gaar ikke! Det skal vaere gjort i samme by. Ny runde. Efter nye 3 dagers rundgang til forskjellige kontorer er alle papirene iorden og jeg har faatt mange nye venner (og noen faa uvenner).

Brazi et serioest land? Jeg skal ta den diskusjonen naar jeg om en 4 maaneders tid har gjort denne kysten unna.