Brasil, 02.11.2004

Ting blir aldri slik man forestilte seg dem. Eller kanskje hadde haapet? Dette er en sannhet som er spesielt gyldig for langturseilas. Vi la ut fra Piriapolis i azurblaa boelgeskvulp, et lysegroent syn paa livet og med det deilige Brazil lokkende i det fjerne. Det skulle ta akkurat 2 doegn aa bryte denne stemningen fullstendig ned.

Jeg har tidligere skrevet om den den besynderlige tjenesten som ydes som heter vaermelding. "Ta vaermeldingen fra en nordmann og du tar gleden med det samme." Vaar vaermelding var ikke gunstig for en rask overfart. Beskjeden motvind. Det vi fikk var isteden en sydvestlig kuling med 30 knop og mer. Med sloer og 180 mil utseilt foerste doegn ble dette Gydas nest lengste doegnseilas noensinde. Dette var jo bra, men hva har man saa denne vaermeldingen for og utstyret for aa ta den imot ? Vinden legger seg efterhvert, dreier, for til sist aa doe helt ut. Vi starter motoren. Med ren og glatt bunn gaar vi lett 7-8 knop paa oekonomifart. Herbert har hatt med seg et maveonde fra Tyskland og er helt slaatt ut. Vi skal efterhvert alle 4 faa lide under dette. Vaermeldingen sier naa bris mellom nordvest og syd. Vi er allerede godt oppovir Brazilkysten. Nesten paa 30 grader syd. Da setter det plutselig inn med en nordoestlig sterk kulihng som gir oss et sant helvete i over 2 doegn.

Vi (jeg) gjoer den feil aa tro at det lar seg gjoere aa vinne hoeyde mot 6 meter fraadende sjoe og sterk kuling. Forsaavodt lar det seg gjoere paa et vis, men mannskapet sliter seg da helt ut. Jeg gjoer nok en feil. Forsoeker aa legge bi for aa hvile, men faar ikke til avstemmingen mellom seil og ror skikkelig saa vi driver med over 3 knop. Vi vaakner efter 6 timer. Fortsatt 40 knop i kastene fra nordoest. Gyda er som en tiger i bur. Vi bestemmer oss for aa seile romt mot land for aa vinne tid og litt hoeyde. Kaffe og vann er allt vi faar i oss. Med ca. 5 kvadratmeter genua som eneste duk ute setter baaten igang som et uthvilt hundespann og gjoer villig vekk 11 knop. Christian saa 14 en gang under sin rortoern. Vi betrakter sjoeene som naa er rett tvers og tenker paa det vi har lest om "knockdowns" og det som verre er. Men Gyda leker katt og mus selv med de verste "breakers". Merkelig sjelden fylles cockpiten med det groenne hav, men naar det kommer saa er vi forsvarlig fasthuket og alle luker er tette. Naar havet ikke faar has paa oss saa gaar det isteden loes paa storseilet som er surret paa bommen. Til slutt gir forre seising tapt og da kan det fort bli en farlig situasjon. Selv Christen Withs raasterke seil vil ikke taale de vannmassene. Bernhard, som er den sterkeste og beste seileren av oss, flyr paa dekk og faar med sin smidighet og store krefter surret seilet ned. Klarer vi dette et doegn til?

Vi har 12 timer til naermeste noedhavn. Rio Grande. Ergerlig aa ta et slikt tilbakeskritt, men valget er enstemmig. Vi faller av og surfer avgaarde. Gyda er retningsstabil og god aa styre med sine 2 ror. Jeg gaar til koeys og vaakner av motordur, vindstille og svaer doenning. Noen faa timer unna vaar noedhavn setter det saa igang med en sydvestlig sterk kuling med over 40 knop i kastene. Ingen sjanse Rio Grande. Portobelo er igjen blitt vaart maal der forut i det fjerne. Med en vaermelding som sier vinder paa under 15 knop sloereer vi avgaarde paa styrker mellom 30 og 40 og haaper at den staar. Naa vil vi til land. Den holder. Under dekk har de utallige skipslydene faatt et roligere, mer vennlig preg. Vi fosser mot maalet med fornyet optimisme. En tredje gang skal ikke uvaeret faa lurt oss.

En grytidlig morgen aapner Portobelos store hvite lagune seg. Rundt neset gir rossene oss det siste broelet til farvel. Farvel ogsaa albatrosser, vaart trofaste foelge. Saa blir det stille. Varmt. Vi har faktisk klart det. Vaar planlagte rute paa 600 nautiske mil var blitt til en utseilt distanse paa 950!

Det foerste Bernhard sier er at han er glad for aa ha opplevet dette. Han har laert saa meget av det. Vi andre nikker tause, slitne og vaate. Folk flest vil nok heller si at dette er gal manns verk. Helt meningsloes utfordring av skjebnen. Landkrabbenes tenkning og uforstand er vi godt kjent med.

Vi er en gjeng her som vet bedre!