Cabo Frio, 20. des. 2004

Fra vaar lange overfart til Bahia Ilha Grande, og efter en fortjent hvil med nydelse av tropevarmens herligheter, tok vi et kort 3 timers strekk til byen Paraty.

Denne byen er paa UNESCO´s liste over verneverdig verdensarv. Det kunne man forstaa. Hele byen var avsperret for motorisert trafikk og laa slik den gjorde da den ble bygget paa 1600-tallet. Nymalt og meget godt vedlikeholdt. Unik detaljrigdom i utsmykningene som gikk ned til de minste ting som doerhaandtak og ringeklokker. Allt med sin lille egenart som dog stod saa godt til naboen. Aa gaa i denne byen med sine trange rullestensgater gav en egen ro i sjelen. Hvorfor klarer man ikke skape slike menneskevennlige bomiljoeer lenger? Ikke minst i Norge hvor estetikken totalt er overkjoert av gigantomanien. Piraty maa ha faatt store midler fra FN for aa ha faatt dette til. Nabobyen, den stoerre Angra dos Reis, var anlagt paa samme tid, men ble temmelig rasert paa 50 og 60-tallet. Visstnok fordi de var redde for aa bli en "museumsby".

Piraty ble i sin tid anlagt av portugiserne for utskibning av gull og edelstener, samt som mottakshavn for slaver fra Afrika. Her ble de overlevende slavene (ca. 50 %) foret opp foer de ble skibet videre til Rio de Janeiro for salg til plantasjearbeid. Da slaveriet ble opphevet her (saa sent som 1888) var Piratys betydning ogsaa over. Byen var selvsagt en magnet paa pirater og ble derfor bygget slik at den var vanskelig aa innta. Gatene gaar i svake buer, og et uinntagelig fort med kanoner er strategisk plassert paa en hoeyde. Det var nok mer enn varselskudd som i sin tid droennet derfra. Det er synd at Unesco ikke samtidig gjorde noe med kloakkforholdene. Ved stranden og utover mot vaar ankringsplass kunne stanken vaere vond. Men slikt noe enser ikke en sydamerikaner. Det er som det skal vaere, og er ialfall ikke verd aa bruke penger paa. Jeg har sett det i by efter by av en viss stoerrelse. De skjoenneste badestrender og promenader kan skjemmes av kloakkstank som befolkningen ikke ser ut til aa bry seg om. Vi faarhoere at "det er vindretningen" som gjoer det. Forsoek bare ikke aa bryte ned den illusjonen.

Piraty er ellers proppfull av idylliske smaa butikker og restauranter. Disse er nesten tomme for folk selv med mye folki gatene. Dette kan man ogsaa forstaa fordi prisene paa varer og tjenester ligger omtrent paa det dobbelte av hva man kan finne noen hundre meter unna, utenfor selve gamlebyen. Her gikk handelen ivrig og servicen var god. Adam Smith hadde nok gjort seg sine refleksjoner.

Alvhild maatte ta fatt paa den lange turen hjem som begynte med nattbuss til Sao Paulo kl. 2330. Vi saa paa internett at Sydnorge hadde kuldeboelge og her stod vi i pluss 28. Vanskelig overgang og trist for oss aa vinke Alvhild farvel som vi hadde delt saa meget med disse ukene.

Neste morgen lettet vi anker for Angra dos Reis, den stoerste byen i denne bukten. Det var egentlig bare av byraakratiske grunner. Tollvesen og havnepoliti skulle ha sine fornyelser, noe de ogsaa fikk efter mye dikkedarer. De presiserte jo sterkt at det gjaldt sikkerheten. Jeg er temmelig sikker paa at den sikkerhet de egentlig snakket om var sin egen jobbsikkerhet. Ellers var Angra dos Reis intet blivende sted. Over en flott hvit strand og strandpromenade laa kloakkstanken. Vi provianterte og kom oss avgaarde.

Ilha Grande svarer til sitt navn med en stoerrelse paa ca. 200 kvadratkm. Den har en dominerende, beskyttende, plass ytterst i den store bukten som altsaa har faatt dens navn. Igjen slaar det meg at de foerste erobrere enten maa ha hatt hastverk eller svaert lite fantasi i navngivningen. Ja, kanskje var de ikke iland engang. Hadde de det vaert ville de hatt et stort fylde av navn aa oese fra. Her er over 100 oede strender med krystallklart vann aa velge mellom for ankring. Vaar guidebok, som var 14 aar gammel, fikk oss til aa ankre ved det eneste tettstedet, Abraao. En idyllisk bungalowby. Paa disse aarene saa har det nok skjedd noe for man kunne gange antall restauranter og butikker med 3. Men langturseilere var det ingen av andre enn oss. Ellers laa denne vidunderlige oeya med sin opprinnelige regnskog som den maa ha gjort i millioner av aar. Hibiscus, Bouganvilla og Flamboja store som traer. Julestjerner som stoerre busker. Innimellom dette skrikende papegoeyer og smaa kolibrier som staar stille i luften foran blomstene naar de suger sitt nektar. (Dynamic positioning er visst ingen ny oppfinnelse). Apekatter forsoeker aa skjule seg i traerne og sommerfugler konkurrerer i fargeprakt med floraen omkring. Oeya er ellers deilig fri for veier (og biler) og jungelstier er de eneste trafikkaarene. Dem er det forresten mange av og med forfriskende fosser og badekulper passe fordelt. Hadde man lyst og tid kunne man lett brukt en maaned paa aa utforske det hele. Det er jo blitt saa populaert i Skandinavia aa skaffe seg leilighet eller hus i Spania eller sydfrankrike. Med en 7 timers lenger reise er dette omraadet innen rekkevidde, med tre ganger sjarmen og fjerdeparten av prisene. Det er bare aa haape at ingen oppdager det, slik at det faar ligge ifred og ogsaa glede fremtidige generasjoner.

Vi bestemte oss for nattseilas de neste 50 nautiske milene til Rio de Janeiro. Vaermeldingen var heldigvis feil igjen saa den spaadde nordoestlige, vanlige, brisen kom rett fra syd. Det ble en fin tropenattsseilas inntil Trine vekket meg noen timer foer sundet inn mot Rio. "Eyvind vi staar helt stille". Det var da merkelig, her skulle det vaere over 50 meter. Med lommelykten saa vi grunnen til braastoppen. Et kilometerlangt umerket fiskegarn. Kjoelen og det ene roret var fast i garnet. Jeg torde ikke bruke motor for ikke ogsaa aa sette fast propelleren. Gode raad var dyre. En liten fiskerbaat med 5 mann kommer mot oss og blinker med lommelykt. Mye portugisisk skraal, men en mann ler veldig. Jeg er redd for aa faa dem for naer og holder fender klar. Det er vanskelige forhold med doenning. Det er tydelig at dette er noe de er vant med, for en mann hopper plutselig i sjoeen med dykkermaske. Der spreller han rundt i garnet sammen med fiskefangsten. De andre fiskerne sender ham flere doble loddstener med tau mellom. Garnet og mannen synker ned under oss og blir borte. Jeg er i det oeyeblikket baade meget glad, men ogsaa glad for at ikke jeg er akkurat den mannen. Heldigvis dukker han opp igjen et stykke borte, saa vi slipper aa skulle ha hans liv paa samvittigheten. Han maa vaere en akrobat, enutbryterkonge, som uten kniv klarte aa berge seg ut av garnet. I befippelsen faar jeg ikke start paa motoren, saa vi er iferd med aa drive inn i garnet igjen. Det blir 15 sekunder med bankende hjerte inntil jeg forstaar at jeg boer sette paa tenningen! Vi manoevrerer oss unna. I fiskerbaaten er det igjen en masse portugisisk hoeyroestethet hvorav det eneste klare ordet er "dollar". Vi skjoenner selvsagt ingenting, vinker, gir baann gass og gaar i en stor bue mot Rio.

Idet solen kommer opp av havet i oest ligger verdens vakkreste storby foran oss. I det oeyeblikket skjoenner vi hvorfor den er kallt akkurat det.

"Ikke mer nattseilas paa meg ", sier Trine.

Og med dette vil vi oenske dere venner hjemme og ute en RIKTIG GOD JUL.