Angra dos Reis, Brazil, 09.12.2004

Mitt nye "mannskap", Trine og Alvhild, kom ombord i Itajai som de skulle efter ca 30 vonde timer med forskjellige fly fra Norge. En slik "tilbringerseilas" er jo langt mer strevsom enn selve seilasen.

Jeg proever derfor aa faa alle som er avhengige av slike flyreiser for aa seile med meg til aa ta det som et noedvendig prosjekt. Og naar plagen edelig er over saa er jo beloenningen desto stoerre.

Og slik ble det. Fra vaar posisjon i elven hadde vi orkesterplass til betraktningen av livets og naeringskjedenes gang. En slik elv er litt av en livsnerve. Fiske- og slepebaater, smaa stoeyende barkasser og hjelpebaater kom og gikk. Til sist kjente jeg dem paa lyden. Manglende maskinelt vedlikehold hadde gitt hver og en av dem sin egen ulyd som var lett hoerbar. Handelsfartoeyer arbeidet med lossing og lasting doegnet rundt, syv dager i uken, noe som fortalte om et meget godt shippingmarked, som igjen skyldtes boomen i Kinas naeringsliv. Ting henger altsaa noeye sammen her i verden. Som foelge av sterk oekonomisk vekst paa den andre siden av kloden, hadde rufsete baatfolk her i elven, med baater som for lengst burde vaert opphugget, gyldne tider.

Rett innenfor oss er baatbygger Lars Kreuger, med sine 30 mann, iferd med aa ferdigstille 2 vakkre baater. En seilbaat i tre som sansynligvis vil seile i Oslofjorden neste sommer, og en halvaapen 30 fotds weekendcruiser. Best beskrevet som alle norske fjordterners mor. Lars tryller ogsaa frem de nydeligste kanoer i f.eks. laminert mahogny. Han var interessert i aa bygge en Oselver. Hadde tegninger. Halv pris av Norge. Jeg ble selvsagt mo i knaerne ved tanken paa en Oselver i teak, men Trine satt resolutt foten ned mot at det kom flere baater inn i familien.

Igjen er oppbruddets time kommet. Og igjen er det saa trist aa seile fra alle vaare nye venner. Det tropiske vennskapet blir intenst og varmt. Som klimaet selv. Og vi kolde nordboere blir efterhvert slik vi ogsaa her. Det merket vi saa tydelig baade paa vaaere nye "svenske" og "norske" venner som tilfeldighetene hadde gitt dette som hjemland. En liten kjoekkenhjelp kom frem under den siste middagen og leste en fornoenn som hun mente vi knne trenge foer den lange reisen.

Tidlig neste morgen la vi ivei. Alle baatbyggerne stod paa kaien og hjalp oss med de siste linene. Paa moloen ved elvemunningen stod Lars og vinket farvel. En patruljebaat fra marinen voktet innloepet saa godt at det syntes som den ville forhindre ioss i aa forlate Itajai, men vi lurte oss forbi. En nordlig bris kunne vi staa bra paa og med seil ble det stoedig, skraatt og behagelig ombord. Frokost ble tilberedt, men Alvhild fikk aldri gleden av den. Hun forandret ansiktsfarge og forsvant ned i koeya de neste 2 1/2 doegnene.

Den paafoelgende natten hadde vi en herlig seilas i maaneskinn. Med selvstyring paa laa Trine og jeg aa slumret i cockpiten og holdt vekselvis en slags utkikk hvert kvarter. Det var ikke skipstrafikk og radarvarsleren, vaar vekkerklokke om natten, holdt seg i ro. Det foerste doegnet gjorde vi unna 130 av de 320 nautiske milene til Isla Grande, saa vi tok det med ro naar vinden doedde ut og senere vekslet fra alle retninger saa vi fikk et svare strev med tilpasning av seil. Men under slike forhold gaar tiden fort.

Ca. 70 n.m. utenfor Santos saa vi en baat i det fjerne. Gjennom kikkerten saa det ut som en fiskebaat. Den forsvant efterhvert og vi slappet av. Efter ca. en halv time med lesning og daarlig utkikk dukket plutselig en lignende fiskerbaat opp paa 150 m avstand om styrbord baug. Den laa da stille. Jeg startet den ene motoren, noe som oekte farten til 7 knop. Vi passerte paa ca 50 m avstand. Det var en 4-5 mann ombord som alle stod stille og glodde paa oss og bare en av dem svarte paa vaare vink. Jeg likte ikke situasjonen. Da vi hadde lagt dem ca. 150 m bak oss begynte de aa foelge efter mens en mann stod i baugen og viftet veldig med hendene. Paa VHFen var det mye hoey portugisisk hyling som jeg antok maatte komme fra dem, men som ikke ga noen mening. De tok innpaa og var naa ca. 100 m bak oss. Jeg startet den andre motoren. Det var hoey puls ombord, og Trine gikk mye opp og ned for aa skape forvirring om hvor mange vi var. Vi var naa i en typisk situasjon for varselskudd (som jeg tidligere har beroert), men vi seiler altsaa uten vaapen. Med to maskiner og ren bunn gjorde vi naa 10 knops fart og dro heldigvis ifra. Gyda tok ogsaa sjoeene meget bedre enn vaar forfoelger som stampet og rullet faelt i den urolige sjoeen. Da de gav opp og snudde stoppet ogsaa hylingen paa VHFen.

Vi faar aldri vite om dette virkelig var pirater eller bare folk som var ute efter et eller annet legitimt. Bruker pirater VHFen paa kanal 16? Forfoelgelsen varte ca en halv time. En lang halv time for oss. Hadde jeg skrevet for meget om pirater slik at det gikk troll i ord? Vi kunne intet annet gjoere enn aa bruke den visdom som latinene har laert oss: Godta livets viderverdigheter som de kommer med litt mot og mye stil! Men det slaar meg at fiskere og andre sjoefarere som foretar besynderlige manoevre og tilnaermelser overfor en yacht, dog uten kriminelle forsett, burded forstaa hva de skaper av frustrasjoner ombord. Og at yachtsfolkene da alltid maa tenke "worst case" og foreta seg noe som paa en eller annen maate virker fiendtlig.

Natten fallt paa og seilene var igjen vaart eneste fremkomstmiddel i de lette vindene. For sikkerhets skyld var vi naa uten lanternefoering men holdt ekstra god utkikk og brukte radarvarsler. Den sjoesyke Alvhild var blitt saa oppskaket av hendelsen at sjoesyken helt forlot henne. Vi noed tropenatten og stjernehimmelen i fulle drag og hadde god tid fordi jeg ville ta landkjenning efter lysets frembrudd.

Utenfor innloepet til Bahia Ilha Grande ble det tett med lys fra fiskebaater, noe som alltid krever aarvaakenhet. Samtidig ble det et voldsomt opptrekk med lyn, vind og regn. Vi rakk saa vidt aa berge seilene foer det var over oss. Vinden var tidvis paa 50 knop og regnet kom i boetter og spann. Vi drev med 4 knop og friskerbaatene var soekk vekk. Heldigvis var vi bra fra land, men paa det verste kunne jeg knapt se baugen i lynglimtene. Jeg maatte stole paa at fiskerne hadde bedre kontroll paa oss enn vi paa dem og det ble igjen hoey puls ombord. Det hele var over i loepet av en time og baade "Gyda" og vi andre hadde faatt en ferskvannsdusj saa grundig at vi knapt noen gang hadde vaert renere.

For motor, og mens solen steg over horisonten, fant vi en herlig ankringsbukt for opptoerking og hvile. Mine "seilukyndige" damer hadde faatt seg en liten ilddaap som jeg nok gjerne hadde sett var mildere, men som tross strabasene hadde skjerpet apetitten paa dette livet. (Tror jeg da)