Det var en deilig tid, alt gikk perfekt, og jeg digget Chile. Vi hadde lært oss skikkelig spansk etter hvert, og etter trekvart år i snø og uten byer, elsket vi å drive rundt og snakke med folk. Vi lå nesten tre måneder i byen Valdivia, og likte aller best studentmiljøet på universitetet. Studentene var i en ny frigjøringsvår. Diktatoren Pinochet var gått av etter 17 år som president, og de strenge politiske og moralske forbudene under ham ble forkastet. Jernhånden var borte. Og selv om mange chilenere var «Pinocheistas» og forsvarte den katolske mora lismen, koblet med lov og orden og konservatisme, var studentene sjeleglade. Det var konserter og debatter, diskusjoner og fester og glimrende venner og venninner. Det lokale bandet het «Seksualdemokratene» - kort sagt følte vi oss som hjemme. Bortsett fra reparasjonsarbeidet etter havariet og den harde seilasen nordover, hadde vi ferie. Sorgenfri var perfekt plassert i elven som ran gjennom byen. Vi hadde masse tid før godsesongen begynte i Stillehavet, og vi nøt det.

I midten av desember seilte Terje og jeg til Valparaiso lenger nord. Vi busset til Santiago og feiret julaften hos venner der. Toffan og Peder ble igjen litt lenger i Valdivia, og kom bussende etter. Alt var bra, jeg elsket verden, vi var konger på haugen og surfet på en bølge som bare varte og varte.

Men bølgen brøyt, brutalt og uten varsel. Terje falt ned mens han klatret, og fra å være motor og så til de grader i live, svevde han plutselig mellom liv og død. Han ble liggende på et sykehus i Vina del Mar, nabobyen til Valparaiso. Jeg håper vi aldri mer får grunn. til å føle den desperasjonen, meningsløsheten og håpløsheten som vi følte den gangen. Hele vår verden ble med ett snudd om. Kontaktbehovet føltes akutt både fysisk og mentalt. Hadde jeg vært alene, vet jeg ikke om jeg ville klart påkjenningene. Vi bodde nærmest på sykehuset. Terjes foreldre kom fra Norge. Det var for jævlig å møtes slik. Men etter en uke var situasjonen stabil. Etter tre trodde vi det ville gå bra. Vi leide en leilighet ved siden av sykehuset mens vi la Sorgenfri i en liten by lenger nord. Der bodde vi sammen med kjærestene våre. Etter cirka en måned gynte Peder og Toffan og Karlsens og jeg å slappe av. Terje åpnet øynene og reagerte når vi snakket ham. Etter to måneder var han frisk nok til å bli fløyet til Norge. Det var fælt å vinke ham og foreldrene av gårde, men nå visste vi at det ville gå bra.

Det var med blandete følelser vi forlot Chile. Vi hadde vært der et års tid, og det hadde gitt oss det beste og det verste. Det var blitt som et annet hjem. Og Terje var ikke med.