Etter nesten fire måneder på land var overgangen til sjølivet stor. Tunglastet som vi var etter provianteringen i Chile, stampet vi omtrent like ille som vår første uke i Nordsjøen. Vi ville ikke få sjansen til å proviantere før vi kom til Tahiti, og da til et prisnivå som ligger over det europeiske. Derfor hadde vi stuet inn et skipshandlerlass - som oppstablet på brygga fikk oss alle til å tvile. Men inn under dekk kom det, utrolig nok. Været fikk oss til å lure på om det bare var på fleip at Magellan døpte havet for Stillehavet. Båten lakk og våre sjøbein var ikke mye å skrive hjem om. Stemningen om bord var mildt sagt laber. Vi savnet Terje og tenkte på hva framtiden ville bringe. En og annen senorita hadde også etterlatt seg sterke bånd som det hadde vært sårt å kutte.

Vi tok oss sammen og kom inn i rytmen mens den sterke kulingen uavbrutt blåste midt imot. Foran oss lå Stillehavet, et havstrekk som dekker en tredjedel av hele kloden. Foran oss lå også Isla Mas a Tierra - Robinson Crusoes øy.

Det er omtrent 300 år siden Alexander Selkirk en stille og vakker solskinnsdag i 1704 ba om å bli satt i land på den største av de tre Juan Fernandez-øyene, Isla Mas a Tierra (Øya lengst mot land). Men i motsetning til den skotske styrmannen, som valgte å forlate sitt skip og sin engelske kaptein for å bli eneboer, ble vi møtt av 600 innbyggere. Det var litt rart å komme til stedet hvor opphavet til legenden faktisk bodde i fire år. Historien skrevet av Daniel Defoe om Alexander Selkirks liv på øya er obligatorisk guttelektyre verden over. En indiansk nordamerikaner led også samme skjebne på denne øya. Han ble gjenglemt da hans engelske skip ble overrasket av spanjolene, og han ble der i tre år før han ble reddet. I Defoes bok er han blitt til Fredag, uten at han og Selkirk noen gang møttes. Senere har øya vært skjulested for spanske patrioter, og under 1. verdenskrig ble «Dresden» skutt i senk i Bahia Cumberland, hvor vi slipper ankeret, godt beskyttet mot de dominerende sørlige vinder og dønninger. Det er altså mye spennende historie på denne lille chilenske øya som verken parabolantenner eller barn utstyrt med walkman greier å frarøve sjarmen. Juan Fernandez er, med sin unike fauna, også et av verdens tolv mest beskyttede aturvernsområder, og øygruppens isolerte beliggenhet gjør den til en turistfri perle. Transporten rundt på øya skjer med muldyr, og vi karer oss opp de smale, bratte fjellstiene til Selkirks utkikkspunkt på hvert vårt dyr. Derfra er det mulig å se havet på alle kanter. Hulen får også et besøk, men det ser ut som noen har vært der i mellomtiden - Selkirk røykte neppe Pall Mall med filter.

Vi sier adjø til våre nye bekjentskaper og bruker to døgn på de 90 milene ut til Isla Mas Afuera (Øya lengst ute), og begynner å forstå at det er noe i navnet Stillehavet allikevel. Femten av de i alt toogtyve innbyggerne på øya kommer ut for å møte oss i sine små, karakteristiske hummerbåter. De er livredde for at vi skal seile forbi. Det er to måneder siden sist de fikk besøk, og vi er den første seilbåt på fire år. Dette fordi øya har en elendig havn totalt ubeskyttet mot vind og hav. To ankere i rekke med 30 meters kjetting holder likevel så lenge det er relativt rolig. Gjestfriheten og vennligheten vi møter er uten sidestykke. Over en fotballkamp Norge-Mas Afuera og et grillet småkje blir vennskapsbåndene knyttet. Øygruppens hovednæring er hummerfiske, og det er på grunn av hummerne de har slått seg ned her ute. Vi får selvfølgelig være med ut I båtene deres. Først fiskes småfisk som brukes til agn for den chilenske torsken. Den biter så snart kroken når havflaten. Torsken blir brukt til agn i hummerteinene, som når vi drar dem opp er smekkfulle. Her er det bare å fråtse i delikatessene. Glemt er brød og majones; de nykokte hummerne går ned på høykant. Fiskerne humrer og lurer på om vi har noe syltetøy til brødet deres.

En morgen har det vært råd på øya. De har ikke fått forsyninger på over to måneder, og lagrene av fyrstikker, tørrfor og annen føde enn det havet gir, minker faretruende. Grunnen er at forsyningsbåten som normalt besøker øya, forliste I Valparaiso. Transport øyene imellom finnes ikke. Hummerbåtene er for små og utrygge til en slik seilas og ville dessuten gi lite igjen av forsyninger. I tillegg skulle de tre barna som har vært på sommerferie begynt på skolen for to uker siden. Vi skjønner tegningen og har ikke hjerte til å si nei til disse fantastiske menneskene her ute, selv om vi begynner å få dårlig tid. Peder og jeg drar av gårde med Sorgenfri, mens Johan blir igjen for å gå på geitejakt til proviantering. Ombord har vi tre skoleelever og to fiskere. Den ene husker godt «Presiosa» som var på disse kanter for femten år siden. Navnene Dag, Peter, Kjell og Ola har han i hodet sammen med ordet «skål». De er ikke akkurat bortskjemte med seilerbesøk her ute. I cockpiten har vi 50 levende hummer som skal selges for å få råd til innkjøpene. En hummer er verdt en chilensk minstelønn så det sier seg selv at de er relativt velstående her ute. I tillegg er det smått med fristelser og maten er det bare å dra opp av sjøen.

Tilbake på Robinson Crusoe-øya blir vi tatt imot som helter. Representanter for styret, politi og sjøforsvar tar fram sine dypeste bukk og takker for innsatsen på nærmeste og eneste bar for det vi har gjort for dette lille øysamfunnet. Middagsinvitasjonene står i kø og det er nesten så vi blir litt forlegne av alle lovordene.

Når vi setter kursen videre får vi prøvd oss som fraktskute i et Stillehav som lever opp til sitt navn. Vi var så tungt lastet at vannet sto inn vasken, mens fem mann delte to køyer. Johan hadde fått «napp» og det ble nok til både grillfest, en nyslaktet geit i riggen og en tørket under dekk. Vi fikk også to små kyllinger som avskjedspresang Deres skjebne skal jeg ikke komme inn på her, men det smakte noe vemodig. Herifra mot Påskeøya belaget vi oss på vårt hittil lengste havstrekk: 1600 mil i et stille hav.