Hello, where are you! En kvinnestemme fra cockpiten river meg ut av noen minutters søvn på min nattevakt. Et sekund er jeg i villrede; en kvinne her midt på havet?

Så vender hukommelsen tilbake, og jeg roper til vår haiker, Caroline, at alt er i orden. - Is this a storm? stotrer hun fram, litt forpjusket der hun en smule sjøsyk kryper ned leideren igjen.

Vi har tatt med irske Caroline fra den ene av Cook-øyene, Aitutaki, og over til Palmerston. Caroline hadde aldri vært i en seilbåt før, og følgelig fikk vi derfor vårt verste vær i Stillehavet hittil. Det blåste riktignok ikke storm, men sjøen var ruskete, og vinden dreide imot. Denne natten hadde hun våknet, og ettersom hun ikke så verken Johan eller meg, trodde hun vel at vi hadde hoppet på sjøen og overlatt henne til en grusom skjebne. For ille må det være å være ensom ombord I en båt, når en ikke kan skjelne mellom skjøte og rekkevaier. Aldri har jeg sett noen kysse stranden så lidenskapelig som hun gjorde da vi ankom Palmerston.

Welcome to Palmerston! Gutta som kommer ut i den åpne aluminiumsbåten når vi seiler opp til revkanten, roper over til oss på perfekt engelsk. Det blåser fremdeles mye, og selv om vi ligger i le av øya, er den så liten og lav, at den ikke gir mye ly for vinden. Gutta ser glade ut, og spør hvor lenge vi skal bli, så vi bestemmer oss for å gjøre et ankringsforsøk. Vi går helt opptil revet, og anker og kjetting finner raskt feste i korallbunnen. Koraller er som magneter for ankeret, men stort sett fester kjettingen seg først. Vi ligger for øyeblikker trygt, men i tilfelle en rask vinddreining slipper vi ut et anker akter også. - Paul Msters... Simon Marsters... John Marsters Gutta kommer ombord i Sorgenfri, og alle som en bukker og presenterer seg som Masters. Neida, de er ikke brødre, men alle har samme forfar.

Da kaptein Cook oppdaget øya i 1774 var den ubebodd, noe den forble inntil 1860, da engelske William Marsters slo seg ned der med sine tre koner fra Penrhyn i det nordlige Cook. Gamle Marsters var produkttiv som en hingst, og hans etter hvert 20 unger formerte seg fortere enn lemen. De i alt seks øyene rundt revet ble delt ut blandt avkommet, men selv dette ble for smått for Marsters-klanen. Mange familiefeider endte med en stor fraflytting til andre atoller - og også til New Zealand - så i dag bor det kun Marsters på den ene av koralløyene på Palmerston.

- Bli med i land, vi er midt oppe i en feiringen av Cook-øyenes nasjonaldag, så dere kom i rett tid. Guttene kan ikke styre sin begeistring for besøk, og det smitter også over på oss. De tar oss med i aluminiumsjolla, og i full fart bærer det gjennom det lille, trange passet. Dessverre er ikke passet stort nok til at Sorgenfri kan komme inn i den beskyttende lagunen. Hadde det vært det, ville på den annen side Palmerston ikke vært slik den er i dag, og vi ville ikke fått en slik entusiastisk mottagelse. Palmerston ligger neshn midt på «kokosmelkruta» fra Tahiti til Fiji, men nettopp på grunn av de dårlige anrkringsmulighetene er det nesten ingen av de mange seilbåter som årlig passerer, som gidder å stoppe der. De 53 Marsters er derfor ikke bortskjemte med besøk, og vi blir innlosjert hos familien til Simon. Hans mor hilser vennlig, men måler oss misbilligende fra topp til tå. Våre slitte shortser og T-skjorter passer tydeligvis ikke inn i høytiden, og hun beordrer Simon til å låne oss festklær. Simon er ikke høyere enn 1,50, men har samme livvidde som oss. At 60-talls slengbuksene hans rekker Johan til knærne, er en bagatell som åpenbart ikke er så viktig på Palmer ston. Bare du har finstasen på, og kokosnøttolje i håret, er festen åpen for alle. Caroline fikk låne bestemors kjole, og så gikk vi alle sammen barbeinte og i festhumør til øyas forsamlingshus. For oss som kom fra Fransk Polynesia, var det en stor forandring å kunne kommunisere med alle. - Er Norge en like stor øy som Palmerston? spurte noen av de unge etter at den første sjenertheten hadde gitt seg. - Mye, mye større, kunne jeg opplyse med munnen full av himmelsk mat. Kakene og andre søtsaker var det rift om langs det lange bordet, så ville vi ha dessert, måtte den inntas sammen med resten av måltidet. Fisk, tarorot, kavarot, papaya, banankake, kokoskake - alt ble slukt samtidig, og skylt ned med kaldt kokosvann.

Avslutningstalen for måltidet ble holdt av formannen, og alle stemte til slutt i med «God Save the Queen» så det ristet I palmebladene. Hulahula-dansen tok så over, og fortsatte utover natten inntil folk trakk seg stille tilbake til husene sine. Vi ble tildelt senger hos Simon, men Johan dro tilbake til Sorgenfri, for å passe på i tilfelle vinddreining.

- Hvem av dere er mekaniker? Palmerstons formann ser forventningsfullt på oss. Johan blir minst like perpleks som meg over det direkte spørsmålet, men ettersom mannen tydeligvis allerede har bestemt seg for at en av oss er mekaniker, peker vi på hverandre. Formannen virker fornøyd, og vinker oss begge etter seg. Som seiler blir en ofte betraktet som universalgeni blant beboerne på atollene, og Palmerston er intet unntak. Formannens generator har gått i filler, og vi lover å reparere den så godt vi kan. Feilen finner vi i topplokket, og etter noen timer klarer vi å få den i gang igjen. Stolt viser vi fram resultatet, og formannen blir overlykkelig. Han har fått bekreftet troen på våre trolldomskunster, og ettersom han nå har strøm igjen, blir vi presentert for en støvsuger og en vaskemaskin som heller ikke virker.

Omsider må vi forlate Palmerston, og avskjedsrunden er blitt lang i løpet av en uke. Belgiske Theo og Jeanine, som seiler med sin lille stålbåt «Briket», har også ankommet Palmerston. De seiler etter samme filosofi som oss; de er også villige til å ligge på en utrygg ankringsplass for å få de mest spennende opplevelsene og møte de vennligste menneskene. Vi har møtt dem lenger øst i Stillehavet, og vil meget sannsynlig møte dem igjen lenger vest. Det er derfor mye lettere å si farvel til Theo og Jeanine enn til Paul, Simon og John, som vi kanskje ikke vil se igjen. Dette alltid å måtte seile videre er et onde vi må lære oss å leve med under en slik seilas.

Theo med sine to meter på strømpelessten, er den siste vi ser noe til, der han tilsølt med motorolje fra topp til tå rager en halv meter over de andre på stranden. Han var blitt satt til den håpløse oppgaven med å få en middelaldersk og rusten traktor til å starte. Vi føler et snev av medfølelse, ettersom vi skrudde forventningene til seileres mekaniske og elektroniske innsikt skyhøyt da vi reparerte både aggregatet og vaskemaskinen.