Historiene og drømmene om livet under vann var en av de viktigste årsakene til at jeg ville ut og reise - og reise med båt. Innbakt lå Robinson Crusoe - ideen om å kunne fange all maten selv og leve uavhengig, eller tjene meg rik på perledykking for den saks skyld. Det var allikevel dårlig med systematisk dykking det første året. Med unntak av noen dager på Kapp Verde og Fernando de Noronha, og noen høyst ufrivillige arbeidsdykk i Antarktis og Patagonia, hadde dykkefeberen ligget i dvale. Helt til vi kom til Stillehavet. Vi hadde jo dykket i Norge og lignende steder, men det var før vi visste hva dykking og Stillehavet egentlig var - ikke en tilfeldig hobby, men selve livet og fellesnevneren for året i Stillehavet.

Vi hadde dykkerflasker ombord, men ikke kompressor, så vi måtte spare den dyrebare luften til nødssituasjoner eller absolutt påkrevd undervannsarbeid. Det var for så vidt ingen ulempe, for det gjorde at vi kastet oss på fridykking, og det er også slik polyneserne dykker. De eneste gangene polyneserne brukte flasker var under arbeid på perlefarmene. På avsides steder er det enkleste best, og da vi lærte å beherske teknikkene og fikk treningen som må til for å dykke dypt bare utstyrt med svømmeføtter, snorkel og dykkermaske, kunne vi gli nedover minutter etter at dagens økt skulle ta til. På dagtid på stillehavsatollene skjer det vanligvis mer under enn over vann. Det er mat og underholdning og spenning og action. Jo mer vi lærte, jo mer ville vi favne.

Undervannslandskapet på gode korallsteder er som et himmelrike, eller kanskje rettere sagt et undersjøisk paradis. Det er liv overalt, i gudene vet hvilke farger, selv om de større matfiskene er mer sjeldne.

Fisketypene finnes i utallige variasjoner. Papegøyefisken ligner sin navnebror på land, og er vanligvis grønn. Enhjørningsfisken lever opp til sitt navn. Kirurgfisken har skarpe kniver på hver side av halen - som vi må passe oss for. Grouperne og snapperne ligner litt på abbor men holder seg vanligvis inne i huler. De er et yndet bytte. Grouperen er den beste grillfisken. Trompetfisken kan etter eget ønske doble sin egen lengde ved å strekke ut trompeten. Jackfisken er det nærmeste man kommer en norsk pilkefisk. Den er sølvgrå, rask og sterk, og vanskelig å harpunere. I tillegg er det murener og skilpadder og rokker. Det er sjelden det går en uke uten at vi møter dem alle. Det er alltid hai på korallrevene og I lagunene. De er omtrent like uinteressert i oss som vi etter hvert ble i dem. Men hvis vi drev harpunfiske og det ble sprelling og blod i vannet, kunne de begynne å sirkle rundt oss. De er allikevel greiere enn sitt rykte.

Så fort vi var over nybegynnervanskene, med rask trykkutligning og dybdeskrekk, begynte de virkelige utfordringene. Som oftest har vi med harpun, og det er fiskingen som holder motivasjonen oppe i uke etter uke. Er fisken lur må du være lurere. Harpundykking er en kunst i seg selv, samtidig med at haiene blir mer nærgående og du må begynne å passe deg. Men du trenger ikke sulte eller kjede deg når du har lært deg dette spillet.

Ved siden av matauken, er dykkingen en glimrende måte å få nye venner på. Polyneserne er de beste dykkerne selv om de ikke lenger leter etter perler på lagunebunnen. Men de fisker og, det er de som lærer oss kunsten, og ofte blir vi med dem eller de med oss og vi dykker sammen. Og så griller vi, på stranden eller et annet sted, og spiller gitar og prater og dermed ruller ballen. Det første vi gjør når vi kommer til en ny øy er å dykke, for da møter vi folk, og får og viser respekt.

Tehono fra Makemoatollen i Tuamotu legger den finishen på dykkerteknikken som vi har manglet; han lærer oss å bruke nok bly til at vi blir negative i vannet. Da kan vi synke ned mot fisken uten å bevege oss, slik at vi ikke skremmer den. Han viser oss hvordan man studerer fiskens bevegelser fra overflaten, før han synker ned og gjemmer seg bak korallformasjoner inntil den store papegøyefisken svømmer forbi. Rå papegøyefisk blir favoritten for våre ganer, men de store går dypt. Da følger vi etter. Først var fem meter mye, så ble ti meter enkelt, og etter et halvt års tid var 25 meter rutine. Men grensen for å fiske forble på under 20 meter, for det krever tid og krefter å lure seg inn på en fisk, skyte den og få den med seg opp. Og vi ville ikke presse oss for hardt eller hyperventilere for mye, kombinasjonen kan føre til plutselig besvimelse - «black out».

Den beste dykkingen er vanligvis i revpasset på atollene der tidevannet renner ut og inn. Den voldsomme og stadige utskiftingen av vannet er helsekost for korallen som vokser seg stor og vakker, og fisken kommer for å beite på den eller på det utgående lagunevannet. Men det er også mest hai der, og strømmen kan være sterk, så passdykking er actiondykking, og det driver vi bare med på gode dager.

Vava'u på Tonga egnet seg ikke så godt for dykking, men vi fant et pass der som var førsteklasses, og der var vi et par timer hver dag. Som vanlig fulgte jeg sidene i passet der strømmen var svakest, før jeg slapp meg ut og ble trukket med utover og nedover uten å bevege meg. Korallene var stort sett store søyler, og jeg måtte styre utenom dem mens strømmen gikk i to-tre knop. Et par snappere vimset på siden, men de var litt for små, så jeg drev forbi. Ingen annen fisk av anstendig størrelse dukket opp. Jeg bestemte jeg meg for å gå opp når jeg nådde dit burnen stupte nedover - fra ti meter til tusener Da dukket en skygge opp forut. Den var stor nok til å være en liten hai, men det var ikke det - det var en grouper, den største jeg hadde sett. Og den hadde ikke sett meg. Jeg drev inn på skuddhold, som er halvannt meter med en kraftig fisk og en god harpun. En så stor fisk er råsterk, jeg visste jeg burde treffe så godt med harpunspydet at den døde umiddelbart. Følgelig siktet jeg midt på hodet. Men i det samme jeg skjøt skvatt den framover, og spydet gikk i gjellene. Fortsatt et bra treff, men ikke dødelig. Og under vann var grouperen den sterkeste Den svømte rett ned, mens det var såvidt jeg klarte å bremse. På femten meter prøver den å komme inn i en hule, og klarer den det har jeg mistet den, og kanskje harpunen også for da kommer haien. Men jeg klarte å gi et hardt rykk til siden, så den bommet på inngangen. Da var den så sliten at jeg var sterkere, og kunne dra den med oppover, noe som kjerites som en evighet. Endelig brøt jeg vannflaten, rev av meg snorkelen og snappet i meg luft. Men grouperen var altfor tung til at jeg kunne holde den over vannet slik at ikke lyden og lukten nådde haiene. Jeg ropte til dem som satt i jolla femti meter unna, og de kjørte over til meg og lurte på hvorfor i all verden jeg gaula sånn. Inntil de så fisken. Supergrouper'n kalte vi den. Den kvelden ble det grillet på Tonga. Om ikke undervannsfloraen var så mangfoldig på Tonga, var det likevel mye som skjedde under vann. Midt i Vava'u ligger Mariner's Cove, en undervannshule. Den enkleste inngangen ligger fem meter under vann. Dykker du inn, kan du stiget opp, og du bryter vannflaten inne i fjellet. Det eneste lyset kommer inn samme veie som deg selv. Men det er stor plass derinne og når øynene har vent seg til tussmørket. kan du klatre opp i klippeveggene og stupe.

Vi seilte ut til Mariner's Cove flere ganger, sammen med bl.a den norske skøyta «Liv». Da vi var på vei derfra siste gangen kom plutselig tre knølhvaler svømmende. Peder hoppet rett i vannet da de svømte forbi. Han rasket med seg kameraet, men bildene ble ikke så gode - for hvalene passerte for nære. Siden av den ene fylte ut hele fokuset. Det var mor og far og en liten unge.

På Aitutaki i Cookøyene ville Otanga, en venn derfra, absolutt fange en murene. Ideen tiltalte oss også, for vi hadde hørt mye om hvor godt den smaker i jordovnen. Den gjemmer seg i inngangene til huler, og biter og holder fast i alt som måtte våge seg inn i åpningen. Den kloke dykkeren stikker derfor harpunskaftet, eller et trestykke inn i enhver hule før han eller hun selv følger etter. Allikevel skjer det ulykker, for murenen har stor kjeft, sylskarpe tenner, og er lynrask og sterk. Selv polyneserne fisker ikke etter murenen, med mindre de er mannsterke.

De dagene vi var ute med Otonga møtte vi ingen murener, hvilket var uflaks, for på Aitutaki hadde vi vanligvis større problemer med å unngå dem. Men da vi var ute neste gang, fant vi en svær en. Vel, Theo fra den lille stålbåten «Briket» var der, og han var heller ikke tapt bak en harpun. Otanga hadde forklart inngående om hvordan man skal jakte murener: - Ikke jakt alene, vær minimum tre harpuner. Den første går ned og skyter murenen i hodet, rett over øynene, og tar spenntak med beina mot fjellet. Trekk den ut av hulen med en gang. Nestemann må ligge klar og skyter gjennom hodet fra siden med en gang den er ute av hulen. Så kontrollerer dere murenen og holder den unna med harpunlinene. Tro endelig ikke at selv en liten murene dør eller gir opp med bare to harpuner gjennom hodet! Sistemann er i reserve når noe går galt.

Vi bestemte oss for murenestek til strandfesten om kvelden, og husket Otongas formaninger. Etter en lang fordelingsdiskusjon gikk Peder ned. Han siktet lenge, skjøt og traff, satte beina forskriftsmessig mot fjellet og trakk den ut. Det ristet i korallen av motstanden. Jeg hadde fulgt rett etter, siktet, skjøt og traff. Vi kontrollerte den mellom oss - og trodde at nå var det gjort. Men murenen var fortsatt ytterst levende og sterkere enn en kvelerslange! Den surret seg rundt spydene til de bøyde seg, kuttet lina til Peder med et glefs, slet seg løs fra mothaken på mitt spyd i rasende fart - og var løs!! Og lite blid. Den hengslet opp kjeften og sneiet Peder. Nå går det galt, tenkte jeg, og kjente hjertet slå i halsen. Da skjøt Theo - og traff. Men nå måtte han bakse helt alene. Peder og jeg hadde halvt panikk og harpunlinene var et eneste rot. Men Theo klarte det, vi fikk ordnet utstyret og skjøt beistet i hodet to ganger til. Murenen var seig og ga seg ikke før vi kappet hodet av den i jolla. Om kvelden fråtset vi, og mange andre, i mureneål, men vi fikk ikke lov å si noe til Theos kone.

Ofte kunne vi møte skilpadder under havoverflaten, store grønne skilpadder eller sallærskilpadder. De er artige skapninger og dessuten fredet, selv om vi stadig prøver å få skyss med de største av dem. På Chuuk tok en skilpadde Peder med på en svømmetur. Han holdt seg fast i panseret mens den rolig svømte bortover. Men den kunne holde pusten lenger enn Peder.

Først mot slutten av tiden i Stillehavet fant vi hva som sto for oss som den siste dykkerfantasien. Mellom Salomon og Chuuk seilte vi forbi Roncador-revet. Det er en atoll med pass og lagune, men det er ingen øy. På lawann er det så vidt et par steiner dukker opp over vann, samt vraket av en taiwansk fiskebåt. Vi tok Sorgenfri inn passet og ankret i lagunen, som ble en glimrende havn midt på havet. Mennesker kommer ikke til Roncador, det er flere hundre mil til nærmeste øy. Men livet under vann var ubeskrivelig fascinerende. Vi hadde vært noen dager på sjøen og var tom for fersk mat, men på Roncador fant vi alt vi trengte. I tillegg hadde vi nå skaffet oss undervannslykter. Natt som dag levde vi i en eventyrverden I vannet langs revet. Vi fråtset i fersk fisk, tørket mer til proviant, og levde godt på den lange seilasen nordover.

Haien sirkler alltid rundt oss hvis det er blod i vannet. I begynnelsen så vi på dem som en plage, men etter å ha dykket med, og iakttatt revhaiene en stund, fikk vi et annet syn. Haien er havets renoveringsmaskin. Lokaliseringsevnen ligger i lukt og bevegelser og haien angriper ikke normalt friske fisk eller mennesker. Hvis vi skadeskyter en fisk blir den umiddelbart spist av haiene, intet går til spille. Risikoen er når man har harpunert en fisk som blør og spreller, mens man drar den mot jolla. Kunsten er derfor å løfte fisken over vann mens man svømmer. Om haien likevel skulle få ferten av fisken, ville den normalt ikke angripe noe så stort som et menneske, som er like langt som den selv. I passet på Mopelia-atollen var det mye hai. Hver gang vi harpunerte en fisk strømmet 5-10 stykker til. Var vi raske hadde vi fisken i jolla før de skjønte trickset. Der ble den halvhjertet angrepet noen ganger, men de trakk seg da vi viftet med harpunene foran kjeften på dem. Allikevel gjorde vi klokt i å flytte oss til et annet sted.

Vanligst blant revhaiene er de sorte eller hvitfinnede som sjelden er mer enn to meter lage. Den noe større gråhaien er tøffere, og dukket den opp, avsluttet vi dykkingen. Det er også stor forskjell på haienes lynne fra øy til øy, og pass til pass, og de lokale dykkere vet alt om dette. Det viktigste er å lære å bedømme haiens oppførsel. Man kan se på svømmemønsteret og farten om den nærmer seg grensen for angrep. Man kan også bli overmodig, og tro at nå vet jeg alt om hai, innttil du plutselig blir angrepet. Jeg ble tatt på senga på Chagos.

Det var midt i lagunen og vi dykket på et koralllhode. Haien var tøff i passene på denne atollen, men roligere i lagunen. Jeg hadde sett en hvitfinnet hai litt tidligere, men på lang avstand, så jeg var sorgenfri da jeg svømte mot overflaten med en snapper jeg nettopp hadde harpunert. Av gammel vane speidet jeg rundt. I det samme jeg brøt overflaten og løftet fisken ut av vannet, kom en svartfinnet hai ut fra korallene foran meg. Den angrep uten varsel. Jeg rakk så viidt å sparke imot, og den beit i svømmefoten min. Plastikken smakte tydeligvis ikke, den slapp, men angrep på ny. Jeg hadde harpunskaftet ledig og slo den i hodet, men hver gang den ble slått til side, snudde den og angrep igjen. Og igjen og igjen. Heldigvis var den bare på halvannen meter, men hissigere enn et lemen. Det var bare så vidt jeg klarte å holde den unna; snorkelen var full av vann og jeg ble utslitt og vettskremt. Jeg torde ikke å gi den fisken, for da ville vannet bli fullt av blod, og tiltrekke flere haier. Jeg klarte ikke å rope til de andre som hvilte i jolla femti meter unna, for jeg var nødt til å holde øye med haien, ellers ville den fått en åpning. Men jeg kunne ikke klare dette stort lenger, og trodde jeg måtte kaste fisken og harpunen i håp om at den ville følge dem. Men like plutselig som den angrep, ga den opp, og svømte vekk. Jeg tømte snorkelen og fikk endelig nok luft, og jeg kunne kjenne pulsslagene gjennom tinningen. Så dro. jeg fisken av spydet, ladet harpunen og fikk panikken litt under kontroll før jeg svømte til jolla og kastet fisken oppi. - Hva i allverden var det du kava sånn for der borte, undret Petter- han virket ikke særlig interessert. Inntil de begge fikk se ansiktet mitt. Har du møtt draugen, eller hur? Jeg fortalte om haien, og det ble stillere. Hele episoden tok bare et par minutter, men de var lange. Det gikk noen dager før jeg våget meg på undervannsfisking igjen.

Men det var kun en episode etter mange hundre timer på jakt. Og opplevelsene i sjøen er verdt å slite for. Sjøen under overflaten er spiskammer og møtested og åsted for sitrende spenning såvel som total likevekt og ro. Og uansett: De farligste haiene finnes fremdeles på land.