Peder:
Selv om jeg padlet alt det jeg maktet, gikk det uendelig tregt framover. Kanskje ikke så rart, for flåten var stor, og jeg var bare ni år. Isoporen som holdt flåten flytende hadde dessuten ligget på sjøen i over et år og blitt tykt begrodd med blåskjell. Marius Foss satt på den andre siden og padlet minst like desperat som meg. I kjølvannet nærmet det seg nemlig en fiendtlig flåte ikke så stor og flott som vår, men nettopp derfor klarte de fire ombord med Johan Petersen og Terje Karlsen i spissen å holde større fart. Selv med fulle seil innså Marius og jeg at vi til slutt ville bli innhentet. Dukene og lommetørklene som skulle gjøre nytten som seil kom sørgelig til kort.

Hver eneste sommer på barneskolen holdt Marius og jeg på med flåtene våre. En og annen drift over Hestesund på Nesbru ble det også, men aller best trivdes vi med byggingen, planleggingen - og drømmen om at vi skulle dra på en ekte jordomseiling når vi ble voksne.

- Det er umulig å finne en ordentlig padlestilling! Marius ropte oppgitt, og jeg kjente at min egen fortvilelse og redsel steg I takt med padletakene. Nå fikk vi igjen for at flåten var konstruert for å se stor og flott ut, og ikke for å holde høy fart. Det var ikke noe rart at guttene i flåten bak oss var i krigshumør. Ombord hos oss lå nemlig alle spydene deres, som de møysommelig hadde spikket ut i Eva-skogen. De hadde nok bare en mistanke om at det var vi som var synderne, men den nye akterplattformen på flåten vår var også mistenkelig lik den de var blitt frastjålet i forrige uke.

Marius og jeg forberedte oss til kamp. Vi benyttet et våpen som vi visste Johan og Terje ville kalle oss for feiginger for i lang tid etterpå, et våpen som var langt mer effektivt enn spydene vi hadde rappet; iskaldt vårvann. Etter å ha ligget og voktet på hverandre i over en time av frykt for å bli våte, lengtet seks sultne guttemager hjem til middag hos mor. Marius og jeg grov ned spydskatten på den lille øya midt i sundet før vi lusket hjem den dagen, og der ligger den antagelig nedgravd den dag i dag.

Etter flåtealderen ble det joller, og Marius fortsatte med større regattabåter. Drømmen om jordomseiling holdt seg i enda noen år før han slo seg på skipsmeglerlinjen og karrierejaget. Jeg ble alene med min stadig voksende drøm om å seile jorden rundt.

I ungdomsskolen og gymnaset, hvor det å drive med kriging og flåtebygging ble betraktet som noe barnslig, ble jeg bedre kjent med mine gamle fiender. Det tok ikke lang tid før Johan og jeg hadde lagt gamle feider bak oss og inngått en vennskapelig jordomseilingsed.

Johan:
Jeg slapp ut fra Marinen høsten 1989, og begynte å studere rett etterpå. Peder gikk på samme universitet, og vi møttes ofte og diskuterte jordomseilingen. Jeg var på full fart inn i studiekappløpet og en strukturert tilværelse, og var redd for å vente lenger. Peder var enig. Det var nå eller aldri. Vi bestemte oss for å dra neste sommer.

Tanken om å dra på jordomseiling var langt fra ny. Jeg har alltid vært tiltrukket av det eksotiske. Etter hvert begynte jeg å skjønne hva som krevdes. Jeg forsto at her måtte jeg ofre noe også; det var ikke bare enkelt å reise fra alt og alle her hjemme, og dessuten trengte man et minimum av penger. Men jeg ville lære verden å kjenne, og helst fort, for jeg trodde det snart ville være for sent og at misjonærene snart hadde gjort europeere av oss alle.

Bestemmelsen ble forsterket av at jeg følte at jeg stagnerte her hjemme, at jeg hadde mistet gnisten og drev målløst omkring. I gymnastiden ble jeg med Christian Radich til Amerika, og selv om ikke alt var bra der, bekreftet turen at jeg likte utfordringene reiselivet førte med seg. Samtidig fylte det opp tanken og ga meg den gnisten jeg lengtet etter. Etter denne turen gikk det langt bedre hjemme, men jeg visste at jeg måtte ut igjen for å oppleve mer, utvide horisontene, leve annerledes...

Jeg var vokst opp med gamle seilskøyter, og hadde vært med på turer rundt omkring i Europa. Med jevnaldrende seilte jeg åpne småbåter langs kysten på Østlandet. I en båt var det ingenting som stengte horisontene; når vi var utenfor Færder kunne vi fortsatt videre hvor som helst i det lille flyttbare hjemmet. Med vinden som framkomstmiddel og dyktig manøvrering kunne en båt ta deg til steder du aldri kunne nå på annet vis. Jeg følte at seiling var den siste ekte måten å reise på, der man kjente forandringene på kroppen og ikke trengte noen hjelp eller var avhengig av andre. Skulle jeg reise langt og lenge måtte det bli med båt.

Som niåringer hadde Terje og jeg bygd en flåte. Vi snekret og slet og stjal isopor på byggeplasser - den ble nesten seks meter lang. Plutselig en dag var den beste delen borte. Vi fant synderne i nabobukta. De gikk på samme skole, og etter mye krangling og mindre slåsskamper fikk vi 200 fotballkort som erstatning.

Så Peder og jeg hadde kjent hverandre lenge, men det var først på gymnaset at vi ble venner som hang sammen. Han hadde sansen for de samme tingene som meg, likte kick som snudde de vanlige forestillingene på hodet. Vi hogg hull i isen til vinterbading, skulket skolen for å hoppe fra Nesøyabrua, og kunne likesågodt drikke oss fulle på en skitur i skauen som i vennelag. Vi begynte å klatre sammen, og best av alt, han delte min drøm om å dra av gårde med båt. Det var nok av dem som tente på ideen når jeg snakket om den, og flere hadde allerede vært inne og ute av reiseplanene. Men her var det en som var virkelig villig til å satse. Vi ga hverandre ordet på at vi skulle reise etter gymnaset.

Halvannet år etter var vi fortsatt i Norge. Klarte vi ikke å bryte ut nå, klarte vi det aldri. Jeg var sammen med en jente, men vi var uavhengige av hverandre og hun forsto godt at jeg ville av gårde. Men vi trengte et konkret mål - og målet ble sommeren 1990.

Både Peder og jeg mente at vi burde være flere enn to. Men hvem? Thomas Hannestad gikk på kokkelinja. Riktignok var han en litt perifer bekjent, men vi festet mye sammen i russetiden og fant tonen. Når vi snakket om seilasen, sa Toffan: - Jeg kan ingenting om båter, men trenger dere en kokk, så si ifra. Nå sa vi ifra, og Toffan ble med. Hans lengste tur hittil hadde vært med danskefergen. Nå skulle han med på jordomseiling.

Terje Karlsen var barndomskamerat fra Asker. Han hadde flyttet til Sandefjord, men vi hadde beholdt kontakten. Terje var seiler og hadde vært inne i prosjektet mange ganger. Vi dro til Sandefjord. Nå måtte han velge. Noen dager senere sa han ja. Peder og jeg skulle seile hele veien, Terje og Toffan ca. halve hver.

Nå hadde vi både prosjekt og mannskap - men ingen båt. Vi kunne leid båten til Peders familie, en nydelig, liten Vagabond men skjønte at det ville frata oss noe av friheten. Hele den vinteren så vi på bruktbåter, men ingenting virket brukbart og passet til pengepungen samtidig. I mai tok jeg eksamen, og fikk meg jobb som bruskjører på Ringnes om dagen, i tillegg til kvelds- og nattevaktene på Dikemark sykehus. Sommeren 90 begynte prisene på bruktbåter, falle. Vi kom over en Hero 101 i avisen Den var 33 fot og kunne med godvilje huse fire gutter. Båten var litt preget av ikke å ha vært brukt, men virket sterk. Dessverre hadde vi smått med kroner. Noen uker senere dukket hun opp i avisene igjen... Denne gangen slo vi til og «Anne Li» ble vår. De var 1. august, og vi satte avreisedatoen til søndag seks uker senere.

Det sies at det betyr ulykke å døpe om en båt, men «Anne Li» var ikke noe navn for oss. Det vi trengte var det perfekte navnet som vi kunne elske og ha et forhold til og vi vred hjernene forgjeves i en måned. Da måtte vi bestemme oss, ellers fikk vi ikke skipspapirene fra Sjøfartsdirektoratet. Jeg satt og smakte på variasjoner av ordet «fri» på telefonen med Terje, da han sa: «Siste stopp Sorgenfri». - Hva? ropte jeg. - Det er en «Dum-Duma-sang, sa Terje og nynnet strofen. Den var som magi i munnen. Navnet minnet meg om et eller annet, og jeg slo opp i et leksikon. «Sorgenfri: Lysthus i Christiania på 1800-tallet». Jeg fylte ut papirene og rakk Sjøfartsdirektoratet rett før de stengte.

Terje og jeg var synlig nervøse da vi kom ned til slippen der de andre mekket på båten. Vi hadde ikke rukket å rådføre oss med Peder og Toffan. - Det ble Sorgenfri, sa jeg forsiktig. - Hva ble sorgenfritt? spurte Toffan desorientert, mens en dråpe bunnstoff rant nedover armen hans. - Båten, hun heter Sorgenfri. Toffan og Peder bråsnudde, men langsomt så vi at meningen gikk opp for dem. - Sorgenfri, ikke gærent, sa Peder halvhøyt, og Thomas dro hånden gjennom håret så det ble rødt. Det var et magisk og forpliktende navn.