Foran meg dinglet en dryppende, fet og rå selspekkbit fra kniven til Aqualooq. Bare synet fikk magen min til å trekke seg sammen, og det kjentes som om den var. på vei ut for å protestere. Familien rundt bordet fulgte imidlertid mine bevegelser med argusøyne, så jeg tok imot den geleaktige klumpen uten å fortrekke en mine, mens jeg et øyeblikk lengtet tilbake til den lange og kjedelige seilasen vi hadde hatt over Davis stredet.

Seilasen over Davis stredet fra Canada til Grønland tok lengre tid, men ble også mindre dramatisk enn vi hadde fryktet. Lang, ettersom vinden uteble, og lite dramatisk, fordi isen også glimret med sitt fravær. Den eneste dramatikken besto av å lytte på en Volvo Penta som når som helst kunne gjøre sitt siste stempelslag - noe vi faktisk fant mye mer nervepirrende enn å seile i stiv kuling på kryssen. Underholdning hentet vi hos de mange sjøfugl og hvaler som trofast fulgte oss på veien. Spesielt morsom var den arktiske måken. I motsetning til sine norske fettere, er denne nemlig utrolig kresen, og vi mistenkte den også for å være lite sivilisert. Under stille dager, hvor vi lå og drev med slappe seil, samlet det seg alltid en flokk rundt båten, og de tittet tilsynelatende sultent opp på oss. I vår medfølenhet kastet vi ut smuler fra Johans nybakte brød, men den stolte baker ble meget lang i maska da ikke så mye som et vingeslag ble tatt for å sikre seg brødet før det sank. Poteter, bacon, røkelaks... - ingenting var godt nok til å få de hovne fuglene ut av likevekt. Ikke før en av oss mistet en papirbit i vannet. Da gikk det et elektrisk støt igjennom flokken, all verdighet var som blåst bort, og papiret forsvant under flaksende vinger og hissige nebb. Etter en kort men hektisk kamp kunne vi se en tydelig triuinferende måke fly av gårde med papiret hengende som en død fisk fra nebbet. Vi moret oss også med Grindehvalene, og lærte etter hvert at acid-jazz på full styrke var den musikken som fikk dem til å følge Sorgenfri lengst.

Med en meget overanstrengt motor var det først etter seks døgn ifra Manvers Run nord om Nain på labradorkysten at vi lørdag kveld ankom Grønlands hovedstad Nuuk, til lyden av en allerede startet « Dansemik». Lørdags-«dansemikken» på Grønland er nesten like beryktet som fredagskveldene på «Vieux port» på Madagaskar. Selv om «Kristinemut» er mye mer moderne enn «Vieux port», ante jeg noe av den samme atmosfæren, og det var derfor ingen tilfeldighet at vi alle endte opp i hvert vår grønlandske hjem søndag morgen.

Aqualooq må ha lest mine tanker, for et tørrfiskstykke blir sendt over, og jeg får demonstrert hvordan den egner seg til å suge opp alt fettet fra spekkbiten. Far i huset gliser til meg med sitt kulerunde ansikt, og pirker seg i tennene med den store eskimokniven. Han er, sammen med resten av det IKEA-møblerte ferdighuset et levende eksempel på hva tung dansk subsidiering samt kollisjon mellom to forskjellige kulturer kan føre til. Min magekontroll hadde imidlertid blitt overvurdert, og det blir hentet frem akevitt og Tuborg. Og så, mens jeg prøver å svelge min del av grønlandsk og dansk kultur, blir jeg sjøsyk for første gang på denne jordomseilingen.

Senere, da jeg veltet ombord i Sorgenfri, røpet Petter og Johans sjøsyke blikk og fettede munnviker at jeg ikke var alene om å ha opplevd en moderne grønlandsk frokost.

Etter som tiden gikk lærte vi oss allikevel å sette pris på det rå selspekket, men blandingen av tørrfisk og selspekk, øl og akevitt, samt etterdønningene av en «dansemik» brusende i kroppen, er allikevel noe kun en grønlandsk inuitt kan bære med verdighet.

I Nuuk delte vi havn med amerikanske Wayne. Soloseilere er tøffe folk, og Wayne var intet unntak. Med oljete, kraftige hender tok han imot fortøyningslinene våre fra en 30-fots kutter som så ut som om den hadde hatt et meget ublidt møte med isen.

Wayne hadde seilt direkte fra Nova Scotia til Nuuk, og utenfor Newfoundland var ulykken ute. - Jeg var over 100 mil fra kysten, og hadde ikke sett is på flere timer. Selv en soloseiler trenger søvn, så Wayne hadde tatt seg et par timer på øyet. - Boom! Wayne gestikulerer så drinken skvulper der vi sitter rundt hans glødende varmeovn i «Blue Northern». - Jeg skled rett fram i køya og traff skottet med et brak. Da jeg kom opp på dekk sto «Blue Northern» med baugen inne i et kjempestort isfjell - noe slikt som Gibraltarklippen! Drinken hans skvulper ut mer av den dyrebare romen, og han slår hodet i taklampen da han viser oss hvordan masten svaiet ettersom baugspydet brakk, og forstaget røyk. Selv Wayne måtte innrømme at han hadde vært livredd, men som altmuligmann klarte han å få rigget til provisoriske forstag, slik at han kunne fortsette til Nuuk. Dette er Waynes andre seilas til Grønland og det er han som gir oss kart over Upernavik, noe som ga oss den endelige motivasjonen til å seile så langt nord som til 73 grader. Det er alltid rundt hans varmeovn vi samles når det blir for kaldt i Sorgenfri, og det er han som gang på gang søler rom når han gjenforteller historien om da han seilte rett inn i isfjellet utenfor Newfoundland.