Midt på Labrador ligger Davis Inlet, som er den eneste indianerbosetningen på denne kysten. Inntil for 30 år siden var dette nomader, som tilbrakte sommeren med. fiske ved havet, men tok hunder og sleder på lange reiser til innlandet på jakt etter caribou (canadisk rein) om vinteren.

Men på 60-tallet bestemte regjeringen at naskapi-indianerne måtte bli bofaste. De skulle integreres i det moderne Canada, og barna måtte på skole. Regjeringen bygde hus i Davis Inlet. Men naskapiene mistet fotfestet i sitt tradisjonelle liv, og det var som vanlig spriten og etter hvert videoen som ble det viktigste bidraget fra vestlig kultur. Vold, selvmord og apati dominerte, naskapiene klarte ikke overgangen.

Alle canadiere hadde tilsynelatende en mening om naskapiene. En TV-dokumentar hadde vist de verste sidene ved stedet, der bildene av bensinkluter foran munnen på barna hadde svidd seg inn hos de fleste. Meningene varierte fra forferdelse og et ønske om å gjøre noe, til en følelse av forskjellsbehandling. Kystbefolkningen ellers på Labrador hadde harde tider under fiskeforbudet, og mange bosetninger ble fraflyttet. Samtidig fikk Davis Inlet massiv pengestøtte. Naskapienes problem var da heller ikke penger, men mangel på livsinnhold. For andre kan det se ut som et luksusproblem. Helge Ingstad skrev en gang om naskapiene at det kan være verre å hjelpe dem for mye, enn ikke å hjelpe i det hele tatt.

Hvite canadiere advarte oss sterkt mot å stoppe i Davis Inlet, pga. fiendtligheten og volden hos naskapiene. En stein ville sannsynligvis rulle gjennom dekket. Men det var jo litt greiere for oss, som ikke ble betraktet som årsaken til elendigheten, selv om også vi er hvite. Folk stimlet til brygga da vi kom, og isen brast da folk gjenkjente slektninger i en Ingstad-bok vi hadde med oss. Et av bildene var av en vakker ung jente som hugger ved. - Det var datteren til høvdingen, hun drakk seg I hjel i fior, var den lakoniske kommentaren. Dessuten nøt nordmannen Georg Henriksen tydeligvis stor respekt, spesielt hos de eldre, fordi han hadde levd med dem den gang de kjørte hundesleder til tundraen for å jakte. Vi ble liggende et par dager, hadde masse folk ombord, og fikk god kontakt.

På Grønland fungerte blandingen mellom det gamle og det nye langt bedre. Inuittene på Grønland var både mer tradisjonelle og likevel mer moderne på samme tid. Akademikeren på universitetet tok hundespannet med seg på jakt og dro på sledeferd i ferien. Språket og musikken og aktivitetene blomstret, og de små fiskekutterne var overalt. Småbyene var moderne og hovedstaden Nuuk ga et helt naturstridig inntrykk der blokkene og kjøpesentra sto rett på de kalde og forblåste svabergene. Midt oppi byene lenger nord lå hundene i hundrevis og ventet på vinteren, for grønlenderne anser hundesledene for å være både sikrere og morsommere en snøscootere. Også Grønland har store problemer med sosialt forfall og alkoholisme, men samfunnet som helhet fungerte. Riktignok er heller ikke Grønland et selvhjulpet samfunn, det er Danmark som betaler gildet. Men det er vel anvendte penger, og dessuten deres ansvar, for Danmark er den gamle koloniherren som brakte Europa til Grønland.

Spørsmålet om hva som er riktig oppførtYsel eller politikk overfor isolerte folk er ikke enkelt. Skal man introdusere vestens «goder», med fare for en total kulturkræsj? Skal man være formynder og forsøke å spare dem? For ikke å snakke om hva de selv vil, og har man rett til å innføre medisinske eller tekniske hjelpemidler, men forby sprit? Det er lett å bli en romantiserende utenforstående som forherliger det uberørte, uten tanke på hva folk egentlig ønsker selv, eller hva som kan gjøre livet bedre eller i hvert fall enklere. Og en snøscooter er enklere og raskere enn hundesleder, og en jolle med utenbordsmotor krever mindre arbeid enn en komplisert utliggerkano. For ikke å snakke om hvor grei en GPS-navigator hadde vært i forhold til å bruke tiår på å lære å navigere etter stjernene. Eller se på oss selv, til tross for at vi gjerne romantiserer fortiden, kaster vi oss villig vekk over teknologiske nyvinninger. Riktignok er en av grunnene til at vi reiser med en seilbåt nettopp at vi der behersker og bestemmer og reparerer det aller meste selv. Men også vi inngår kompromisser hele tiden, vi la sekstanten til side for navigasjonsmirakelet GPS. Og selv om vi naturlig nok fortsatt kan bruke sekstanten om aden svarte boksen» svikter, så merker jeg at jeg sløves når jeg ikke lenger har den daglige treningen av sanser og tanken på den før kompliserte navigasjonen. Er det slik at vi bare vil ha deres anaturlige og uavhengige» livsstil som et slags museum som vi er så heldige å få besøke, inntil vi vender tilbake til vårt eget teknifiserte liv? Burde vi gjemme bort GPS en i Mikronesia?

Det er umulig å svare, for alle folkeslag er innbyrdes forskjellig. Om en modernisering virker positivt avhenger like mye av folkene selv og hvordan de opptar nye redskaper eller ideer, som av den som bringer det med seg. Naskapiene i Canada har ikke fått mye bra ut av sivilisasjonen, på Grønland har danskene og inuittene klart overgangen bedre. På noen av navigatørøyene i Mikronesia styrer folk unna de moderne hjelpemidlene fordi de ikke passer inn, og folkene har ingen muligheter til å lage eller reparere selv. Europa har en lang historie med moderne teknologi, og teknologien er en del av kulturen. Det er foreløpig en forskjell. Hvis eller når den dagen kommer da ifalikerne slutter å bygge kanoer og seile dem over havet, eller grønlenderne forkaster hundesleden, vil mye av stoltheten og uavhengigheten forsvinne, og jeg tror de blir mindre lykkelige folk. Forandring er ikke nødvendigvis et onde, og også isolerte samfunn forandrer seg og tar opp nye impulser. Men folket det angår bør selv kunne bestemme, og vite konsekvensene. Midnattssol er ikke bare pent, det er også praktisk å kunne se isfjellene om natten.