Trinidad, 3. mars 05

Det er soendag morgen i Fortaleza. Det er dagen mitt liv som soloseiler skal begynne. Det kribler i hver krok av kroppen som fra foer er helt moer fra kveldens og nattens konsertopplevelse med Venessa da Mata.

Brazils for tiden mest populaere sangerinne. Hvis Guinness Rekordbok har en verdensrekord for rytme, saa vaere de hermed tipset. Brazil har faktisk en 2-3 ting som ingen i verden slaar dem paa. Dette er en av dem.

Jeg har storet opp Gyda saa det omtrent skulle holde bra for 3 mann i 3 maaneder, og tenker i det stille at jeg i verste fall skal kunne overleve lenge paa en oede oey. De siste farveller er gjort unna og e-mailadresser utvekslet. Trinidad ligger 1750 mil mot vest. Med en gang begynner turens kanskje vanskeligste fase for en soloseiler, nemlig aa komme seg fra kai uten skader. Det blaaser frisk bris fra nordoest. Den gode altmuligmannen "Dede" er igjen paa plass. Mot aa faa mine siste "Reals", som jeg ikke lenger har bruk for, tar han en jolle paa slep og hjelper meg ut i havnebasenget. Der staar han til rors noen runder mens jeg gaar gjennom min sjekkliste for langtur. Farvel "Dede", jeg er sikker paa at han er den siste brazilianer jeg vil se paa lenge. Men skjebenen er lunefull.

Ved hjelp av motor og autopilot gaar jeg en halvtime senere opp i vinden og faar satt fulle seil. Kursen settes. Det blir en "broad reach", vind omtrent tvers, og styrken varierende mellom 12 og 20 knop. Gyda loeper med denne settingen gjennom vannet med mellom 6 og 9 knop, men jeg ser av og til ogsaa 10 tallet. Jeg surrer hovedroret og sewtter samtidig vindroret som skal bli min faste og trygge rormann de neste 10-12 doegn. Efter dlitt finjustering gaar det som en lek.

Jeg befinner meg naa ikke saa langt unna det farvann hvor den kjente seileren Sir Peter Blake, ble skutt og drept av pirater for noen aar siden. Denne hendelsen, samt flere andre pirathistorier, har opptatt meg sterkt fordi det reiser saa mange spoersmaal til den fri yachtsmann. Spoersmaal han er noedt til aa ta stilling til, hvis ikke kan hans frie tilvaerelse faa en braa slutt.

@0 mil av land er det fremdeles bare 30 meter dypt. Brazil har store grundtvannsomraader rundet det meste av kysten og derfor ogsaa en haerskare fiskere. Men idag har jeg ikke sett noen. Kanskje fordi det er soendag. Dessuten liker de seg best ute om natten hvor de kan vaere til en sann plage for andre sjoefarende. Men heldigvis holder de seg godt innenfor 200 meters dybdelinje. Og det er akkurat utenfor den jeg har tenkt meg, for aa faa mest nytte av stroemforholdene. Jeg er der snart, ca. 30 mil fra land.

Det som naa skjer, skjer uhyre fort. Jeg loggfoerte hendelsen paa engelsk saa raskt som det var praktisk mulig, hvilket vil si dagen efter. Beretningen er derfor med noen unntak ordrett fra loggen:

" Den 20 februar 2005 seilte jeg alene min S/Y "Gyda" fra Fortaleza, Brazil, for Trinidad. Ca 30 mil av kysten, pos. 3gr., 01,3min S. br. og 38gr., 45,7min W. lengde. Klokken var ca. 1815 lokal tid og det var begynt aa moerkne. Da oppdager jeg plutselig en liten lanterneloes fiskebaat som kommer opp mot min babord baug. 4-5 mann er ute paa dekk. Jeg har vindror tilkoblet og hovedroret er derfor surret og min fart er ca. 7 knop. Jeg er paa styrbords halser med vinden omtrent tvers. Folkene begynner aa rope og vifte med armene. Jeg roper og gjoer tegn tilbake at de maa vike unna. Det gjoer de ikke, og det virker som de forbereder aa borde "Gyda." 5-10 m. foer sammenstoet har jeg faatt loesnet hovedroret og faar kastet baaten mot babord slik at jeg treffer med baugen godt foran deres midtskips. Braket er formidabelt og flisene fyker. Det blir saa store tumulter at ingen faar bordet meg. En mann har faatt bundet noe rundt min aktre rekkewire som gudskjelov ryker av presset. Heldigvis er Gyda ogsaa i bra sig og med vindpress i seilene i tillegg, fortsetter seilasen helt av seg selv saa og si.

Paa ca. 20 meters hold avfyres et skudd som suser rett forbi oeret mitt. Jeg tar dekning. Et nytt skudd treffer akterspeilet og rekylen hviner via 8 mm spesialaluminium. Enda et skudd treffer pushpitten og gjoer heller ingen skade. Piratene begynner forfoelgelsen. Gyda har naa et forsprang paa nesten 100 m. og jeg klarer aa faa startet begge motorene for aa oeke farten. Jeg gaar paa autopilot for selv aa holde dekning mot mer ildgivning. Det farer hele tiden gjennom hodet paa meg at baaten deres maa vaere saa skadet at den tar inn vann. Mye vann, og at det skal bli min redning. Ingen andre tanker enn dette faar overtak og som ved et mirakel stanser forfoelgelsen braatt. Jeg ser det i kikkerten. Det er naa nesten helt moerkt og de bruker sin siste amunisjon paa aa skyte paa maafaa i min retning. 10-15 minutter senere lyser en enslig roed noedrakett opp nattehimmelen. Jeg fortsetter hele natten med totalt moerklagt baat."

Utpaa morgensiden er jeg fremdeles ganske "shaky", men pulsen er tilbake i vanlig rytme. Normal tankevirksomhet kan begynne. Det foerste er aa sjekke Gyda for skader. Baugen er spesielt sterkt konstruert og den har ikke den minste bulk engang fra sammenstoetet. En syrefasty bolt som holder ankeret paa plass er blitt boeyet. Akterspeilet har faatt et lite soekk fra kulen som traff. Det skal faa bli staaende! Baaten er ellers skadefri. Jeg priser baatkonstruktoeren, verkstedet og vaart valg av materiale, platetykkelser og motorkraft.

Seilasen videre til Trinidad gaar som en roeyk og er unna paa 10 doegn. Jeg krysser mitt gamle kjoelvann og har dermed seilt rundt hele sydamerika, inklusive Galapagos og Paaskeoeya. Paa 5 sesonger er over 30.000 nautiske mil tilbakelagt, men stundens alvor legger likevel en dempende haand paa stemningen til en soloseiler. Igjen og igjen viser det seg altsaa at havet i seg selv ikke er "farlig", men noe man bare maa laere aa innrette seg efter. Den menneskelige faktor. Der ligger faren.

Jeg ringer "Dede" i Fortaleza og spoer om det hart vaert i nyhetene om noen redningsaksjon paa havet siden jeg dro. Ingen ting. Han stiller ingen spoersmaal. Tenker vel bare sitt. Jeg tenker ogsaa mitt, men den mest paatrengende tanken er om dette skal faa oedelegge mitt frie liv som yachtsmann ?

Aldri i verden!