28.10.2005

For aa faa lov til aa seile i Grenadinene maa vi foerst innklarere pa Grenada. Det er store boeter for ikke aa ha innklarert innen 24 timer og kommer man inn i kontortiden skal det skje med en gang. Helst omtrent foer baaten er klargjort.

Det er kraftig motstrid mellom denne tilsynelatende viktige registrerings-oppgaven og den nonchallanse og likegyldighet man blir moett med naar man proever aa oppfylle kravene. Forholdet er det samme overalt her og Grenada er intet unntak. Tvert om, den ene personen som representerte immigrasjon og tollvesten hadde klart aa ta opp i seg det verste fra begge. En ny hevn mot den hvite manns tidligere ugjerninger? Vi lurte paa om det var mulig aa klarere inn og ut samtidig slikat vi unngikk en omvei paa 12 timer ved avgang. Overhode ikke! Foroevrig er Grenada en vakker og groenn oey fra naturens haand. En kraftig orkan raserte det meste av bebyggelsen for 2 aar siden. De gamle
provisorier av bygninger er naa nesten helt erstattet med nye provisorier.

Paa vaar videre seilas nordover passerer vi en sjoefare som er meget sjelden, men ikke desto mindre skremmende. En undervanns aktiv vulkan. Plutselig kan den gi fra seg gasser som bobler opp. En baat som er over vil da miste oppdrift og i verste fall kunne bli slukt av havet. En slik tanke gjoer at vi holder ekstra god avstand og betrakter omraadet med kikkert.

Grenadinene er en stor slette som ligger paa ca 5-20 meters dyp og ispedd oeyer og rev. For den som har gullfisk som hobby maa det vaere rene droemmen aa snorkle omkring her og se alle naturens underlige paafunn i konstruksjon av fisk. Vi ankrer midt i et hestesko-rev og en lokal fisker er raskt paa pletten og tilbyr hummer. Vi bestiller en hver og for ca. 200 kroner kiloen tilbereder han den slik vi maatte oenske. Lokalt grillet eller kokt paa europeisk vis. Dette maaltidet stod paa ingen maate tilbake fror norsk hummer i smaken. Vi drar paa oppdagelsesferd med jolla mellom revene. Det er lagt ut markeringsboeyer. Vannet er saa klart at det er vanskelig aa vurdere dybden. Man kan kjoere seg helt fast.

Vi letter anker for Tobago, setter vindror og begynner en ny behagelig kryss som skal ta oss lukt til maal. Tror vi! Men havet gjoer som det selv vil og helst naar det passer daarligst. Etter noen timer reiser seg et kraftig opptrekk forut med lyn og torden. Det er en "squall". Det er ikke noe dekkende norsk ord for det fenomenet. "Tordenbyge" blir altfor svakt. Vi har selvsagt fulgt med paa rekken av orkaner som har herjet saa stygt lenger nord denne sesongen. Men vi har ingen slike meldinger for vaart omraade. Tanken er ikke ferdigtenkt foer vi gaar inn i det jeg vil kalle orkanens lillebror med vinder opp til 45 knop. Det blir et to timers ragnarokk med vinddreining paa 360 grader. Bare aa styre etter vinden og holde seg fast. Genuaen var nok for lite revet og fikk blafringsskader i underliket. Maa repareres. Man laerer aldri. Men saa har vinden blaast seg helt ut. Ikke et pust. Vi gaar for motor til Charlotteville nord paa Tobago mens det opproerte havet er blitt til tung doenning.

Vi hoerte senere at dette uvaere hadde skapt en 7 meters flodboelge som skyllet innover nordkysten av Trinidad. En liten "tsunami". Ingen mennesker ble drept, men lavtliggende omraader fikk skyllet bort bebyggelse, veier og biler. Fiskebaater havnet 400 meter inn paa land. Da vi 5 dager senere seilte inn paa havnen i Chaguaramas igjen var havet saa fullt av vrakgods at en mann maatte staa konstant paa baugen og signalisere.

Det sies at Tobago var oeya der Daniel Defoe kom paa ideen til fortellingen om Robinson Crusoe. Men selve hendelsen om en mann som blir forvist fra sitt skip og landsatt paa en oede oey skjedde utenfor Chile. Den Oya baere Robinson Crusoes navn idag. Ellers er Tobago en paradisisk oey fra naturens haand. Men utviklingen har gjort den todelt. Det er etablert en 8 -10 "resorts" med alle fasiliteter og aktiviteter og hvor man kan faa full forpleining i luksus for en 3-4000 kroner doegnet, Vi yachties betakker oss selvsagt for den slags. Utenom dette har oeya en lav standard og lite aa store opp en baat med.

Vi ligger til brygga i Chaguaramas igjen og mine tyske seilervenner har pakket og laget tellekant i "lintoeyskapet". Om noen dager kommer de trauste gutta som hjalp meg saa trygt rundt Kapp Horn og som naa gleder seg til varmere forhold. Vi skal utforske Venezuelas indre via Orinocofloden. Det er "hvit flekk paa kartet" saa det blir en stund til neste beretning.