Isla Margarita, Venezuela, 18.nov.05

Foer jeg forlater Trinidad/Tobago for godt vil jeg peke paa en lite omtalt pussighet paa disse, og ogsaa andre tidligere britiske slaveoeyer i disse himmelstroek: Sproget.

Slavene ble nok laert opp i engelsk, men idag er det ikke uten videre klart at dette er sproget deres. Ialfall ikke naaar de snakker seg imellom. Er de flere samlet virker det kun som skrik og annet utbrudd av lyder. Som et norsk barneselskap. Men paa radio og TV er det et helt vanlig engelsk, noe de tydeligvis forstaar. Gaar man haardt innpaa dem, f.eks. i forbindelse med en avtale, kan man faa dem til aa uttrykke seg paa perfekt engelsk. Blir det senere noen uenighet rundt avtalen slaar de straks paa sitt slaveengelsk og ballen legges doed. Den mest utholdende vinner.

Men Espen og Trygve Martin er vel ombord og Gyda skal utrustes for 2-3 uker i oede omraade. Selvfoelgelig skjer dette oppi en rekke av helligdager hvor allt er stengt. Trinidad elsker aa holde stengt. Det er en av deres hovedbeskjeftigelser. Er det likevel en dag innimellom som det skal arbeides saa har de et favorittskilt som henges opp i vinduet hvor det staar "back in five minutes". Et slikt skilt henger lett en halv dag. Men med sterkt paagangsmot og stor innsats er vi seilingsklare en eftermiddag med gunstig vind. Bare en dieselbunkring gjenstaar. Stengt selvfoelgelig! Deres siste milde maate aa plage den hvite mann paa. Men vi lurte dem der for Gyda har egentlig diesel nok og i Venezuela koster den bare litt over en krone literen.

Vi seilte over Pariabukta (drittbukta) med god boer og sikksakk mellom oljeplattformer. Det ser ut som om hver plattform har sin egen "vaktbikkje" i form av en lettbaat uten lanternefoering. Men kommer vi for naer, tenner den en lyskaster som den paa uvennlig vis lyser oss opp med. Jeg hadde lyst til aa gjoere gjengjeld paa like lite sjoemannsmessig maate, men lot det vaere.

Orinocofloden, verdens femte stoerste elv, gaar gjennom det meste av Venezuela og har sitt utloep i det nordoestre hjoernet. Gjennom millioner av aar har det dannet seg et delta ved utloepet paa stoerrelse med et lite Danmark. Her gaar hundrevis av stoerre og tusenvis av minder elveloep i sikksakk og med ur-regnskog og mangrove imellom. Her er et vrimlende fugle- og dyreliv. Her biter fisken og her er en flora som overgaar allt vi tidligere har sett. I sterkt forminsket utgave finner vi enkelte av dem i norske blomsterpotter hjemme. Omraadet er heldigvis ikke "aapnet" for seilere, og dette gjoer det selvsagt spesielt attraktivt for akkurat oss.

Det finnes ikke paalitelige karter, og naar vi valgte Manamo-innloepet saa var det fordi vi moette en oesterriks seiler som hadde gaatt opp der i august siom foerste seilbaat iaar. Han hadde endel opplysninger vi trengte og som vi fant tilstrekkelig til aa tra sjansen. Og den sjansen er vi glad for at vi tok for vi fikk en opplevelse som vi aldri skal komme til aa glemme. Det foerste som moeter oss er en liten armada av stokkbaater med Warau-indianere. De fleste barn. De er overhode ikke innpaaslitne, bare blide og nysgjerrige. Vi representerer et meget sjeldent syn for dem. De faar noen fiskekroker med sene som de deler seg imellom. Men det stoerste underet gjoer polaroidkameraet mitt. Jeg vinker frem en pike paa 12-13 aar som holder tett paa en liten bylt med en soester inni. Hun balanserer elegant fremover i den ranke kanoen. De andre stimler sammen rundt henne som smaa toemmerfloetere paa hver sin stokk. Bildet tas og spretter ut av apparatet. Hun faar det og betrakter det med mirakel i blikket mens det langsomt fremkalles i hendene hennes. Hele flaaten padler saa mot landsbyen for aa vise frem dette merkverdige som den fremmede baaten hadde med seg.

De smaa Warau-indianerne er urfolket som har vaert og levet her i elvedeltaet paa samme maate i 10-12000 aar. De er helt tilpasset et liv paa og ved elven. De er i fullkommen balanse i naturen og med naturen. Faa kan annet enn sitt eget sprog. De er naa ekstremt utsatt for utslettelse p.g.a. oljevirksomhet. Det er faktisk saa enkelt som at den hoeye oljeprisen skaper et press for aa flytte oljerigger inn i deltaet. Naar dette skjer er Warau-indianerne som kultur blitt fortrengt for alltid og den vestlige tenkning har tatt en ny jafs i fremskrittets tjeneste.

Som de fleste slike elver er ogsaa Manamo brun i farven. Men den er ikke forurenset av mennesker. Brunheten kommer fra roetter og naturlig forraatnende vegetasjon. Elven er drikkevannskilde, vaskeplass, spiskammer og ferdselsaare. Og den livgivende regnskogen omkring er som sagt hjem for de mest eksotiske dyr og fugler. Roed Ibis opptrer i flokker paa flere hundre og er sterkt ioeyenfallende mot det intenst groenne. Regnskogen er dessuten kilden til mange medisiner mot sygdommer vi kjenner idag og nok ogsaa mot ennu ukjente sygdommer som det vil trengs medisiner mot. Aa oedelegge regnskog er derfor noe av det dummeste man kan foreta seg.

Ca. kvart over fem om morgenen, i den foerste graalysning, blir vi vekket av noe som paa avstand kan hoeres ut som en daarlig vedlikeholdt motorsag. Det er broelaper. Det begynner med brumming fra en enklelt. Saa stemmer hele flokken i efterhvert. Det er noe de gjerne vil si til hverander og det sier de alle paa en gang. Efter en halvtimes tid er samtalen over og dagen kan begynne. Broelapene er sky overfor mennesker, men man kan av og til se dem paa 70-100m.

Men presset mot elvedeltaet har altsaa begynt. Ca. 100 n.m. inn i en sideelv har to driftige palestinere bygget en "Camp". Hit fraktes spesielt interesserte turister med fly og hurtig-elvebaat og herfra arrangeres opplevelsesturer i jungelen med guide. Vi ankrer opp utenfor og blir med paa en slik tur. Paa en maate saa er jo ogsaa vi allerede en del av dette presset. Ved vaart blotte naervaer. Fra elvebredden et stykke unna er det lavet en sti i jungelen paa noen hundre meter. Det er en intens, stillestaaende og fuktig varme. Vi tilbys bambusskudd og termitter. Skogen staar saa tett at det er umulig aa forlate stien. Hundrevis av arter kjemper om plassen og vi kan nesten se at det gror. Oxygenproduksjonen gaar for fullt og luften er behagelig for lungene. Besoek i "genuin" indianerlandsby er med paa programmet. Vi blir bedt om ikke aa tilby dem alkohol eller soetsaker. Men disse ting laerer de seg nok til aa kjoepe selv for guiden betaler godt for en halvtimes besoek av europeiske glanere med to kameraer hver. En stokkbaat er under konstruksjon og de demonstrerer forbloeffende teknikk med primitive redskaper. Ellers tilbys forskjellig "husflid" , men siden de ikke har tallbegrep om penger har de laert seg de forskjellige farevene som pengesedlene er trykket i. En utskaaret fisk i balsa kostet "en roed". Efter en halvtime i elvebaat, og mens lyseroede ferskvannsdelfiner leker rundt baugen er vi tilbake i Campen og ombord i Gyda. Rundt baaten ligger naa en groennsakhave av vannhysainter. Disse loesner naturlig fra bredden og driver med stroemmen som sin maate aa formere seg paa. Dette var ikke noe problem saa lenge alle padlet i kano, men med store paahengsmotorer og stor fart blir det boelger som gjoer at hyasintene loesner og sprer seg i altfor stort tempo. Noe som igjen skaper problemer for trafikken paa elven. Men heldigvis er det stokkbaatene som mestrer dette problemet best. De smyger seg elegant gjennom aakeren. Nye propellere er en stor utgiftspost for dem som har gjort seg avhengig av motor.

Warau-indianerne paa elven lever altsaa ennu tilnaermet slik de gjorde i uminnelige tider tilbake. Vi saa ikke soeppel hos dem og de var tydeligvis heller ikke plaget av mygg. De levde i en total tilpasning med og i naturen. Noe aa tenke paa for oss som har valgt den motsatte ytterlighet. Og det var myggen som til sist drev oss ut av Orinoco-deltaet. Paa kvelden satte de igang et angrep som ingen norsk myggspray eller netting kunne motstaa. De var i en total overtallighet som vi bare maatte boeye oss for. Rike paa inntrykk og klisne av kloedempende salver satte vi kursen for sivilisasjonen igjen.