Puerto La Cruz, 06.12.05

Gyda ligger og napper i ankerkjettingen utenfor byen Porlamar paa Margarita. Fra vaar ferd i Orinoco-deltaet er det kun et par doegns seilas hit hvis passaten ikke svikter.

Det gjorde den ikke. Dette er kjent omraade saa jeg loeper risikoen aa gjenta meg selv. Vi er midt oppi det latinske igjen og det krever omstilling. Omstilling av ens egne forventninger til hvorledes et vanlig samfunn idag boer fungere og hvorledes man som fremmed blir mottatt og sett paa.

Vi teller 101 baater til ankers i bukten og vi ser flagg fra Canada, USA, Frankrike, Tyskland, Holland, England, Australia, Sverige og en gammel Colin Archer fra Norge. Vi ser ingen flagg fra vertslandet Venezuela, enn si andre land i Syd og Mellom-Amerika. Latinerne har aldri hatt sans for skraa og ubekvem ferdsel. Til gjengjeld er det noen faa som har sett mulighet for inntekt fra disse gale "gringos" som gud har vaert saa snill med og gitt saa meget mer velstand enn dem. For i latinerens verden er velstand i form av penger noe man enten "har" eller "faar". Andre alternativer vil smake av ubekvemhet, som er det verste en latiner kan tenke seg.

Paa stranden ligger et skur med navnet "Marina Juan", Denne Juan hadde en gang en forretningside. Han paatok seg, mot betaling, oppgaven aa klarere baater. Hvordan han fikk det til skal ikke dveles ved her. Men saken er at klarering av baat og besetning er en slitsom, langtekkelig og enerverende oppgave for en yachtie som han med gjede vil betale for aa faa gjort av andre. Hvis da systemet tillater det. Og Juan har kontakter til de innerste kontorer. Pass, skipspapirer og klareringspapirer fra forrige havn tar han seg raskt av. For vaar del saa hadde vi litt daarlig samittighet naar det gjaldt det siste. Vaar ferd i Orinoco hadde vaert incognito. Altsaa uten innklarering, simpelthen fordi myndigheter ikke fantes. Hvordan forklare et tidsrom paa over tre uker fra Trinidad som skulle tatt to dager. "Mine stoerte problemer var dem det aldri ble noe av", sa Mark Twain. Og det kunne vi ogsaa si. Ingen vanskelige spoersmaal aa svare paa naar Juan tok saken.

Fire aar siden sist. Det er ingenting i sydamerika. Latineren forandres knapt av aarhundrer. Her er de samme hull i gatene, bare litt dypere og noen flere. De samme halvferdige motorveier og bygninger. Bare litt mer slitne. Det paa avstand flotte 30-etasjes hotellet paa stranden som stod ferdig for 15 aar siden, rakk aa holde et stort bryllup som aapningsseremoni. Saa ble det stengt. Hvorfor? Ingen kan svare. Naa er det blitt 4 aar eldre og armeringen begynner aa bli synlig. Bygningen er farlig. Fremdeles er det vakt for aa holde husokkupanter unna, men det er risikofylt. Bygningsdeler faller ned og ligger stroedd rundt.

Juans "marina" har vanskelig adkomst baade fra land og sjoeside. En 50 meters brygge har naa kun en fots dybde paa lavvann. Fra landsiden maa en krysse 70 meter i terreng. Ved regn stenger "veien" seg selv. Ialfall for biler. Og slik vil dette fortsette. Naer sagt inn i evigheten. Det er latinerens verden.

Vi faar besoek av en liten baat som leverer diesel. For 4 aar siden betalte jeg ca. en krone literen for dette stoffet som seilbaater er blitt saa avhengig av. I mellomtiden har verden gjennomlevet en oljekrise. Ikke her. Jeg fyller tusen liter og betaler 556 kronr. 20 liter bensin til paahengeren, ti kroner. Paradokset er at drikkevann maa kjoepes paa flasker til 3 kroner literen. Altsaa 6 ganger prisen for drivstoff! Med oesregn minst en time hver dag er dette noe man kan fundere over. Noen yachties loeser problemet med presenning og vannslange. Vi kjoerer vanndisiplin ombord og bruker saltvann til nesten allt utenom drikking. Det gaar forbausende bra hvis alle ombord er innstilt paa det. Paa denne maaten kan 3 mann strekke vannbeholdningen til 6-8 uker selv naar vi unner oss en ferskvannsdusj annenhver dag. Saa fyller vi drikkevann der vi kan faa det. Disse ting er noe aa merke seg med Venezuela og som stort sett gaar igjen over hele dette kontinentet: Manglende evne til aa ta vare paa og faa noe ut av de rike ressursene de har. I dette tilfelle olje og drikkevann.

Efter en uke paa Margarita letter vi anker en tidlig morgen. Vi vil gjerne ha med oss den flotte skjaergaarden frem til Puerto La Cruz som naa er blitt nasjonalpark. Et utall av bukter og bra ankringsplasser er spredd rundt omkring. Vi synes det er merkelig at vi faar nyde den luksus aa ha allt dette for oss selv. Ikke en annen baat og vi foeler oss som cruise-pioneerer. Nyder stillheten, ensomheten og den varme, kullsorte tropenatten, bare med Venus som klar lyskilde. Som en liten maane.

Fremme i Puerto La Cruz faar vi forklaringen paa det totale fra vaer av andre baater. Iloepet av ti dager er to oppankrede baater angrepet av ranere. En Kanadisk catamaran ble en natt angrepet av 3 banditter med skytevaapen. De fikk stjaalet eller oedelagt det meste av verdi ombord, men de beholdt livet. En amerikaner og hans kone ble angrepet paa lignende maate, men han skjoet fra seg og bandittene roemte. Feige som de alltid er. Alle forsoek paa aa faa hendelsen omtalt i presse og radio/TV blir forhindret av myndighetene som er redde for effekten av slik omtale. Hva gjoer de saa? Innfoerer en avgift for aa ankre og oppholde seg i skjaergaardsparken! Men dette vil fort bli kjent i hele seilmiljoeet saa taperne blir alle som har sitt levebroed fra cruisevirksomheten. Anslagsvis 10.000 personer.

I det hele tatt er det en tragisk utvikling det vakkre Venezuela er inne i for tiden. De har faatt en president, Hugo Chavez, som foerer en politikk veldig lik den Juan Peron gjorde i Argentina efter krigen. Peron klarte som kjent aa kjoere Argentina (den gang verdens nest rikeste land) bankerott iloepet av 9 aar. Chavez gaar til valg igjen i disse dager uten motkandidat. Slagordet "Forandringen fortsetter" lyser mot oss overalt og det har han saktens rett i. Venezuela forandres stadig til det verre. Paa marinaen er det naa vann i springen bare halve doegnet. Kun et knoettlite vaskeri skal betjene nesten 200 baater og vasken tar tre dager. Over halvparten av forretningslokalene som skulle brukes til seileres forskjellige behov staar tomme. En halv dag gaar med til aa faa kjoepr en flybillett til Caraccas. Rundt paa gatene driver friske og arbeidsfoere mennesker uten maal og mening. Folk ser seg ikke tjent med aa gjoere noe verdiskapende. Pengene kommer visst likevel med Chavz, men selvsagt i altfor sakte tempo.

Mens Peron delte ut statens oppsparte midler til "de skjorteloese", gjoer Chavez det samme med oljepengene til "de fattige", en gruppe som lett kan defineres til 95% av befolkningen. Dette kan jo paa overflaten virke rett og rimelig. Hvis man da ikke tar hensyn til den menneskelige faktor, og da saerlig den spesielle latinske. Latinerne har en evig droem om velstand uten arbeid og innsats. Det blir omtrent som aa gaa inn i en barnehave og be de barna rekke opp haanden som er imot at det skal vaere gratis is til alle. Chavez har altsaa, som Peron, alle odds med segi trygghet for egen makt, men landet hans blir den store taperen.

I denne situasjon er jeg selvsagt betenkt over aa legge "Gyda" igjen her i tre uker mens jeg er hjemme til jul. Vil marinaen fortsatt vaere der naar jeg kommer tilbake? Jeg faar troeste meg med latinerens medfoedte hat til forandringer og den uendelige taalmodighet i sin venting paa bedre tider.

Og med dette vil jeg oenske mine gamle og nye venner, seilere og landkrabber en riktig god og fredelig Jul.