Cienfuegos, Cuba, 7. feb 2006

De 370 nautiske milene fra Jamaica til Cuba ble gjort unna paa 46 timer. Det v.s. en gjennomsnitt paa 8 knop, men det var allt annet enn en lett seilas.

En uopphoerlig variasjon av vindretning og styrke soerget for det og gjorde strekket til et endeloest slit. Hvor var den stabile passaten. Har drivhuseffektenoedelagt den ogsaa. Ikke foer var to rev satt i storseilet for aa takle 35 knops vind saa dabber den til 12. Ut igjen og setter foerste rev. Vi har sloer, men faar store gearinger pga den grove sjoeen. Skikkelig ubehagelig, og saa kommer natten med ny vindoekning. 2. rev burde vaert satt igfjen , men jeg toer ikke gaa paa dekk i moerket.. Genuaen rulles helt inn og vi staar naa med kutter og et rev i storseilet. Seilfoeringen vrir oss stadig mot styrbord og maa kompenseres med roret haardt babord. Vindroret klarer ikke presset lenger og knekker tvers av.. Kompasset har plutselig faatt en uforklarlig luftboble i seg som gjoer det vanskelig aa lese. Vi styrer efter vinden mens havsproeyten velter over oss. Jeg tror gjeg har sagt til meg selv hundre ganger foer at naar vi ikke har daarlig tid saa gaa alltid med to rev om natten. Vi fikk betale prisen denne gang ogsaa, liksom jeg i det stille vet at det vil skje igjen og igjen.

Totalt utslitte gjoer vi noe som er helt ulovlig paa Cuba. Vi ankrer opp bak en passende oey for aa soeke hvile noen timer foer offisiell ankomst. Men systemet hadde nok ikke fanget oss opp og de svarte heller ikke paa anrop.

Cienfuegos ligger i en lukket lagune paa stoerrelse med Oslofjorden innenfor Droebak. Innloepet er trangt, saa fjorden er forurenset ifoelge folk vi spoer. Ren ifoelge myndighetspersoner. Siden Cuba totalt mangler moderne renseanlegg saa gjoer vi opp vaar egen mening om den saken med stoette fra visse dufter som av og til kommer sigende. Skjoent fisken spretter livlig rundt baaten saa blir det nok ingen bading.

En velkomstkommitee av ialt 14 personer av begge kjoenn, halvparten i battledress, staar klare paa land. Alle med sitt eget lille kontrollfelt som i stikkords form er, narkotika, helsetoll, kjoett, annet landbruk, havnemyndighet, immigrasjon, turisme, innenriksdepartement. Gyda faar lide noen timers tid under tramping med sorte stoevler inntil Hallvard den luringen faar kommet paa tomanns haand med han som ser ut som sjefen. En flaske med beste Jamaica Rom skifter eier, kontrollen dabber av og folkene rusler iland. Allt er naa egentlig iorden bortsett fra at hver av en av disse instanser krever sin betaling av oss, noe vi ikke er istand til enda. Vi er kommet i enslags hoena og egget situasjon. Jeg maa trylle frem de dypeste og mest bortgjemte spanskkunnskaper for aa forklare urimeligheten i at vi skal foreta betaling i en valute det er forbudt aa ha med seg inn i landet, samtidig som immigrasjonen ikke lar oss faa lov aa forlate baaten for aa faa vekslet. Det er en fastlaast og kjedelig situasjon som tilslutt loeses ved at den kvinnelige immigrasjonsoffiseren antyder aa ha vaare visum klare muligens dagen efter, hvorpaa de andre myndighetspersoner forsvinner i natten med hver sin utfylte kvittering i vesken.

Vi vet at de vil vaere tilbake imorgen tidlig og vi vet at det er vi selv soim maa loese floken. Under neste morgens kaffekopp ser jeg vaar viktige kvinne paa land og faar henne lokkewt ombord. Jeg har gjort klart neglelakk, tannboerste og tannpaste i en plastpose. Jeg ber henne skaff oss stempelet raskt slik at vi kan faa gjort opp med hennes kolleger som snart vil vaere her.. Som om dette myndighetsansvar laa paa henne alene trekker hun stempelet ut av vesken. Saken er loest.

De foelgende dager og uker er jeg glad for aa ha opplevd, men det blir nesten som en fjern droem. Er det virkelig mulig i 2006 aa finne et saa totalt underkuet folk, uten de mest selvfoerlgelige livsnoedvendigheter, midt i vaar vestlige velstand. Jeg har foelelsen av aa befinne meg i et historisk oeyeblikk. Noe er noedt til aa skje snart. I min ferske cubabok beskrives landet naa som et totalt anarki med et sosialistisk lokk. Et 50 aarig sosialt eksperiment som har gaatt fullstendig galt.. Sannheten i dette slaar imot en. Jeg skal forsoeke aa formidle en broekdel i neste brev hvis jeg klarer det og hvis jeg kommer paa nett, men det blir vanskelig. Vil man tro meg.