Cienfuegos, 11. feb 2006

Jeg sitter litt vemodig i cockpiten alene mens solen gaar ned over fjorden utenfor Cienfuegos. Hallvard fra Fevik som paa disse ukene er blitt min gode venn og forbundsfelle i mangt og meget er gaatt fra borde.

Hallvard var paa Cuba som ung sjoemann rett foer Castro overtok og han fikk et lite skuffelsens sjokk da han oppdaget at det var lite igjen av Evert Taubes og Ernest Hemingways spesielle hjertebarn.

Jeg har jo okke slike minner aa se tilbake paa selv, men jeg var her for 5 aar siden, i den helt oestre delen, som paastaas aa vaere Cubas groenneste, men ogsaa fattigste. Det vi saa denne gang i Cienfuegos og Havana var verrre, men saa fikk vi naa en helt annen mulighet til aa bli kjent med cubanere privat. Landet er paa full fart nedover, det er synd paa dem, og bare et stadig mer rigid og synlig militaerdiktatur kan forhindre masseflut av de 11 millioner som er igjen her av ialt ca 16.

Men la meg begynne med det jeg ser fra cockpiten denne kvelden. I vest gjoer en roedmende sol seg klar til aa gaa under horisonten. I nord ruver elverkets hoeye pipe. Der inne maa et team ha en paagaaende kamp for aa faa et renseanlegg til aa virke. Sort roek velter for det meste opp, tas av vinden og blander seg med roek av samme farve fra byens biler. Saerlig lastebiler. Av og til faa teamet oeyensynlig kontroll. Da blir roeken graa og saa nesten borte et minutts tid, for derefter aa gaa over i sort igjen. Dette paagaar hele tiden. I syd ruver et kuppelformet fjell over horisonten som man maa bruke kikkert for aa se er skapt av mennesker. Ved siden av kuppelen staar 3 gigantiske boligblokker hvor kun den ene er ferdig. De to andre staar der som tomme gjennomsiktige skall med anslagsvis 200 leiligheter i hver. Det jeg ser er et halvferdig atomanlegg av type Tsjernobyl. I kjoelvannet av Sovjets fall stanset Russland hele prosjektet i 1996, og der blir det staaene. Vi faar tro til cubanernes hell.

Cuba styres naa efter innfallsmetoden av den snart 80 aarige Fidel Castro alene. Han samler gjaerne sine naermeste om kvelden og holder det gaaende til tidlig morgen. I dette forumet kan han faa en lys ide, og den maa da straks settes ut i livet. Her paa marinaen og i byen ellers kan vi se resultatet av en slik spontan ide. Forbud mot bruk av vanlige lyspaerer og bare tillatt brukt stroemsparende paerer. Her er derfor omtrent moerklagt. Slike lyspaerer er jo et kapitalistisk paafunn som Cuba har lite av.

Naar man skal beskrive det man ser og hoerer i dette landet saa loeper man risikoen aa fremstaa som udelt negativ. La meg derfor med en gang peke paa et par positive ting sett fra mitt staasted. Kriminalitet i form av vold og tyveri fra vanlige mennesker blir overhode ikke tolerert og belagt med haarde straffer. Likeledes virker det som om landet med jernhaand har klart aa holde narkotikaproblemet fra livet. Selv om advokat Staff et.co. selvsagt vil vaere uenig saa har vaart land virkelig noe aa laere her. Vi gaar trygt overalt paa Cuba. Natt og dag. Vi ser ikke tagging paa hus og bygninger og den tigging som foregaar er overhode ikke aggressiv. Fremvekst av organisert kriminalitet paa siden av systemet ville vaert utenkelig paa Cuba.

Noe man merker med en gang er at her er velsignet fritt for reklame. Denne paatrengende og fordummende utvekst som kapitalismen visstnok ikke kan klare seg uten. Her er ingen prangende og syklig forherligelse av anorektiske kvinner i bissarre positurer. Her viser man seg med stolthet slik man er fordi man har et ukonvensjonelt og naturlig forhold til egen og andres kropp.

Som forbruker av 96 prosent sprit til komfyren ombord har jeg sett flere apotek fra innsiden. Sykehus har jeg heldigvis kun sett utenfra. Ingen av delene saerlig imponerende, men det skal vaere latinamerikas beste og mest sosiale. Og mens vanlige kjoennssygdommer sies aa vaere helt utryddet er samfunnet beskyttet mot dem med HIV AIDS ved at de blir internert og adskilt fra omverdenen. Noen vil kalle dette hjerteraatt, men det er altsaa meget effektivt til aa stoppe spredning. Flickan i Havana er ren og hun er nesten like vakker som Taube synger om og hun vil leie seg ut for 150 kroner. Dette er et elskelig folk som burde fortjent en bedre skjebne enn de naa har. Og med dette ender de positive inntrykk fra dette merkverdige landet samtidig som min tilmaalte tid paa et av Cubas faa nettsteder er over. Nesten halve tiden er gaatt med til aa logge seg inn og for denne timen har jeg betalt en halv vanlig Cubansk maanedsloenn. Men jeg er snart tilbake med nye inntrykk fra landet med to pengesystemer og verdens laveste loenninger. Nordkorea muligens unntatt.