Her slår straks nøysomme planter seg ned, og kokospalmen er en slik. Jo mer sand og mindre næring, jo mer ser kokospalmen ut til å trives. Disse småøyene langs revet blir naturlig nok ikke særlig høye. På Palmerston-atollen som vi besøkte senere, var det høyeste punktet på den ene øya fem meter over havflaten. Dette er høyt i forhold til andre atoller I Stillehavet, og punktet ble følgelig kalt «The Mountain». Under orkaner søker hele øyas befolkning opp på dette «fjellet», for å unngå å bli skylt på havet når bølgene slår over øya. De som ikke er så heldige å disponere en slik «høy» topp på sin øy, får problemer i orkanvær. Gutta vi traff på Mopelia, fortalte at bølgene fra den siste store orkanen tok med seg nesten alle husene. Alle grisene og hønsene led drukningsdøden, og det var bare flaks at ikke menneskeliv gikk tapt. En av dem fortalte om da en kjempebølge rev ham løs fra palmen han hadde klynget seg til, og transporterte ham over hele lagunen til en liten øy på den andre siden, hvor han så vidt klarte å klamre seg fast. Ducie er muligens den laveste av alle atollene, men så er det bare tusenvis av sjøfugl som bor der, og kommer det en orkan kan de bare lette på vingene. Kokospalmen glimret med sitt fravær her på Stillehavets østligste atoll. Hvorfor vet jeg ikke, men det er nok grunnen til at det aldri har bodd mennesker her.

Da vi seilte opp til revet ved Ducie, var det bare to timer til det ble mørkt. Vi kunne knapt vente med å kjenne korallsanden mellom tærne, og trakk lodd om hvem som skulle bli den uheldige og ligge bi med Sorgenfri mens de andre to svømte inn til paradiset. Denne gangen trakk Thomas den korteste fyrstikken og Johan og jeg kunne trekke på oss svømmeføtter, dykkermaske og snorkel, og svømme de 300 meterne til land for å oppleve den blå lagune. Ducie har ingen pass inn til lagunen dypt nok for en kjølbåt, og ankringsmulighetene på utsiden er også dårlige. Vår Volvo Penta hadde også sagt takk for seg på Juan Fernandez, derfor var det alltid en av oss som måtte passe Sorgenfri med fulle seil under vårt døgn på Ducie.

Disse to første timene ved Ducie holdt det på å gå riktig ille. På vei ut til Sorgenfri igjen, holdt vi på å bli innhentet av mørkets frambrudd 200 meter fra land. Vi var ikke særlig høye i hatten da vi måtte trå vannet sammen i tussmørket. Duciekunne vi ikke se lenger, og Thomas skjønte vel ikke stundens alvor, der han lot Sorgenfri drive lenger og lenger unna. Vi hadde tidligere stiftet bekjentskap med den hvittippede lagunehaien. Den blir nok ikke lengre enn 1 1/2 meter, men hai er11ai. Enda mer hai blir det når alt man vet om den er hentet fra TV skjermen og «Haisommer», og det er så mørkt I vannet at en ikke ser sine egne svømmeføtter. Men rett før tropenatten kastet sitt mørke pledd over oss, kom Thomas endelig til fornuft og seilte oss i møte.

Selv om Johan og jeg hadde boltret oss i to timer i den blå lagune, var vi på langt nær mette, og vi la Sorgenfri bi utenfor Ducie i påvente av dagslys. Thomas hadde siste-vakt, og holdt på å få kaffen i vrangstrupen da han stakk hodet opp av luken tidlig på dagen, og ikke fikk se annet enn horisont til alle kanter. Forklaringen var meget logisk og forskrekkelsen avtok da vi begynte å bruke våre ringe tildelte hjerner til annet enn romantiske sydhavsdrømmerier. Ducie, som mangler kokospalmer, og attpåtil er en av de laveste atollene i Stillehavet, er selvfølgelig vanskelig å få øye på fra et lavt dekk. Ifølge våre avdriftsberegninger skulle vi kun være et par mil unna - men i hvilken retning? På min nattevakt der jeg satt og drømte meg bort i cockpiten, hadde jeg klart og tydelig kunnet merke den sterke tropelukta som drev med passatvinden fra Ducie. Jeg hadde øvet kontroll på mitt paradis selv om jeg ikke så det, og jeg foreslo for de andre at det måtte være forsøket verdt å prøve samme teknikk nå. Vi tok et par slag fram og tilbake mens vi alle satt på dekk og været som blodhunder. Johan mente å ha lest at det også var slik de gamle polyneserne fant fram til sine øyer før i tiden, og utrolig nok tok det ikke lang tid før pollen og blomsterstøv rev oss i neseborene. En rask tur opp i masta bekreftet peilingen. Den menneskelige nese hadde utkonkurrert den menneskeligskapte satellittnavigatoren, som opplyste om håpløse fem timer til neste fix.

Jeg vil allikevel ikke kimse av det moderne navigasjonsutstyret. Man kan f.eks. ikke sitte på dekk og lukte seg fram til et lavt korallrev når en seiler med vinden aktenifra. Dette fikk den engelske skuta «Arkadia» smertelig erfare da den i 1881 seilte rett på korallrevet til nettopp Ducie, og gikk ned. Intet liv gikk tapt, men øya ble merket av på framtidens kart med større nøyaktighet enn Pedro Fernandez de Quiros hadde klart da han i 1606 oppdaget øya fra San Pablo. Selv på dagens Admirality kart er det en skriftlig advarsel om at øya er lav og farlig.

Langs nordkysten av øya har den britiske marine satt opp et monument til minne om «Arkadia». Dette monumentet, som er det eneste som vitner om at det har vært andre mennesker her før, peker ut mot vrakstedet, og det innbød naturlig nok til dykking. Etter mye leting fant vi da også «Arkadia», eller rettere sagt det som var igjen. En stor vinsj, et anker, og et og annet messingbeslag var det eneste havet ikke hadde klart å fortære. Allikevel var skattejaktfølelsen ubeskrivelg der jeg plasket rundt i det varme, krystallklare og uberørte havet.

Nei, nå er jeg lei av skattejakt, la oss jakte etter noe annet! Johan pratet gjennom snorkelen, men jeg hadde ingen problemer med å skjønne hva han sa og hva han siktet til. Helt siden vi dro fra Norge hadde vi hatt et stort ønske om å fiske hai, og uten at vi diskuterte det noe særlig på forhånd, hadde jeg tatt med meg det nå et år gamle og ubrukte haisnøret vi satte sammen på Kanariøyene. Den hvittippede lagunehaien finnes i store mengder rundt vrakstedet til «Arkadia», og etter noen timer sammen med dem, så det ut til at de trodde vi hadde en slags uskreven ikke-angrepspakt, og de lot oss I fred. I likhet med gode araberland syntes vi det var greit at motparten holdt sin del av pakten, men vi hadde ingen planer om å holde vår.

Bevæpnet med et langt hampetau, og Sorgenfris stormfokkvaier festet til haikroken, svømte vi spent bort til haienes hule. En liten blå og uskyldig lagunefisk ble skutt med harpun, og blødende hektet på kroken. All medfølelse var som blåst bort. Vi var begge forvandlet til blodtørstige jegere, som jaktet på sjømannens argeste fiende gjennom århundrer. For å unngå at haien stakk av med både vaier og dykker, ble enden av hampetauet festet til «Arkadias» 500 kilos anker. Etter mye mistenksom sirkling rund agnet, var det en nærsynt rugg på 1 1/2 meter som ikke kunne dy seg for denne lekkerbiskenen som kom som sendt fra himmelen. Han bet på, og for av gårde med agn, krok, og hampetau, inntil han måtte melde pass for ankeret. Johan og jeg holdt oss klokelig i havflaten ti meter ovenfor, mens vi betraktet haiens kamp med vaieren. Til slutt lot den vaier være vaier, og underkastet seg overmakten. Men da hadde den surret seg inn i så mange korallformasjoner, at den var umulig å dra opp. Jeg har alltid hatt en dragning mot adrenalinpumpende øvelser, men da jeg dykket ned til den lyslevende og meget irriterte haien, var adrenalinbankingen i årene nesten for heftig. Haien hang med kjeften i vaieren, som igjen var festet i et korallhode. Dersom jeg hadde forsøkt å få løs alle surringene med hendene, hadde jeg nok høyst sannsynlig raskt blitt en ufrivillig del av knuten. Planen var derfor at Johan skulle sitte i jolla med hampetauet og trekke til straks haien var løs. Selv om den ikke var så stor, var jeg ikke fristet å leke tannlege med den. Følgelig tok jeg tak i halen, og mens jeg snurret den løs, håpet jeg inderlig at den ville verdsette sin midlertidige frihet lenge nok til at Johan fikk trukket inn tauet - og jeg var kommet meg utenfor haikjeftens rekkevidde.

Vel tilbake i Sorgenfri var Thomas ikke helt sikker på hvor han var tryggest mot haiangrep; ombord eller i havet. Trossa med alt dykkerutstyret som han hjalp Johan og meg å hale ombord, skjulte nemlig en meget gretten, hvittippet lagunehai.

Vemodig tok vi samme kveld avskjed med Ducie, men selv om vi kanskje ikke ville finne like uberørte atoller igjen, hadde vi hundrevis av lignende tropeøyer i baugen. Vi hadde fått en forsmak på sydhavsparadiset, og vi var sultne på mer.

Visninger: 84

Kommenter

Du må være medlem av sorgenfri.com for å kunne legge til kommentarer!

Bli med sorgenfri.com

På sorgenfri.com møter du likesinnede som liker seiling og da spesielt langseilere som digger langseiling eller jordomseiling.

© 2024   Opprettet av Sorgenfri.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår