Buenos tardes, sa han da han uten videre kastet over linene og la den åpne fiskebåten langside med Sorgenfri. Med den største selvfølgelighet slang han ensekk med mariscos (kamskjell) i cockpiten, 0g spurte hvordan byssa virket. Litt perplekse viste jeg ham det. Peder, som holdt på å skifte olje, ristet benektende på hodet da jeg spurte om han hadde sett mannen før. Men vi hadde det ikke med å avvise noen, og oppklaringer kommer som oftest før eller senere. Denne åpenheten og naiviteten har vi måttet svi for noen ganger, men er oftest blitt belønnet for - man møter ikke bra mennesker hvis man mistenkeliggjør dem. Jeg viste fiskeren, som kalte seg Juan, ovnen, løkene og krydderet og de andre tingene han så fremmelig spurte etter.

Vi hadde ankommet Puerto Eden, den sist eneste bosetningen mellom Magellanstredet og Chiloe-traktene. Toffan og Terje hadde tatt jolla i land for å ordne med formalitetene på havnekontoret. Puerto Eden har mindre enn to hundre innbyggere, deriblant den siste Alacalufindianerne, men som i alle andre landsbyer på Chile-kysten er det også her strenge menn med sans for stempler og snirklete formularer. Det er et tidkrevende skjemavelde, så Toffan og Terje dro i land umiddelbart for å få det unna. Nå var det et par timer siden de hadde dratt, så Peder og jeg begynte å arbeide på motoren mens vi ventet. Inntil Juan dukket opp.

Etter en time disket Juan opp med en kjempedelikatesse: rå mariscos, ørlite marinert i Juans sitronkryddereddiksaus. Hyggelig nok, tenkte vi og langet innpå, fortsatt uten noen forklaring, for Juan holdt seg til trivielt småsnakk, og tok det som en selvfølge at alle visste hvem han var. Så vi slo oss ro med det, nøt maten og det å få snakke med noen igjen. Det var noen uker siden vi så folk.

Et par timer senere ankom papirekspedisjonen, og den kom ikke alene. Nokså høyrøstede var de alle sammen. Det var så vidt de kuunne holde seg oppreist og de hadde like brede glis som våte klær. Gjestene ramlet ombord. Det viste seg å være landsby doktoren med frue og noen andre prominente. Vi sendte dem ned i ly for regnet og og kulingen, mens Terje og Thomas fortalte. På vei inn mot marinerygga hadde de blitt vinket inn på stranden av en eldre kar, og ble uten forklaring dratt inn i et hus der de fikk karaffelen i strupen. Det er selvfølgelig umlig å si nei til gjestfrie folk, og festen tok til middelbart. Etter et par vinskinn og timer husket de imidlertid det egentlige formålet med turen. De prøvde å forklare verten, som allerede så tredobbelt, at de faktisk måtte over til kontoret for å forhandie med marinen. Verten lo: - Marinen, det er meg, havnekapteinen, det er også meg, og arbeide gjør vi manana - i morgen, sa han, før han krysset ynene og sloknet helt. Han indikerte med andre ord at Puerto Eden ikke var et særlig formelt sted, eller at det var noen vits i å ha hastverk.

Siden møtte de Juan som ville se på båten. Han dro med en gang, og så doktoren og halve landsbyen. Det var et halvt år siden sist det kom en båt gjennom Patagonia, slikt gjør man ikke vinterstid, og folk var selskapssyke. De inviterte noen ombord i jolla - som holdt på å synke - og vi fikk en «flying start» i Puerto Eden, der vi ble en stund. Juan fant seg generelt til rette, og vekket oss hver morgen med nyfanget sjømat på tallerkenen. Det var nasjonaldag i Chile, den firet man tre dager til ende i Puerto Eden. Den siste natten var det fest i «sports-klubben». I et ellers svært så klassebevisst Chile svingte den ølglade fiskeren seg i dansen med politimesterfruen, og Alacalufene var med på lik linje med alle andre. Det var overraskende og minneverdige dager i Midt Patagonias eneste bosetning.

Seilasen langs Patagonias vestkyst ble slitsom, men givende. Ombord kranglet vi og hadde det bra sammen. Vi var på flere fjelltopper enn vi hadde dager i medvind, og gjennomgikk et par stormer i uka. Men når det er slik, og man ikke venter annet, så er det greit. Vi lærte det meste om uvær og håndteringen av båten under alle situasjoner, og kunne brekke sammen i krampelatter over værfenomener vi ikke trodde var mulige. Som da willy-waw'en tok med seg tyve cm av vannoverflaten, eller da Toffan ble løftet høyt til værs på en spent trosse da vinden traff båten. Fortøyninger og den «perfekte bukta» var en besettelse. Vi diskuterte og prøvde oss fram og beregnet vinkler og belastninger og styrken til tau og ankre og kjettinger. De eneste menneskene vi traff på var fiskere som var like selskapssyke som oss, og som vi hjalp og fikk flere krabber av.

Strabasene gjorde at vi verdsatte de gode dagene desto mer. Det ble feststemning bare solen kom fram eller spinnakeren kunne brukes. Lenger nord møtte vi flere folk. Vi overnattet ved landsbyer, det ble langsomt varmere i luften og mindre vind. Det var godt å være der, men det var også godt å få det overstått. Når noen spør meg om jeg ville dratt tilbake, er svaret: Ja, men helst andre veien, dvs. med vinden. Vi var sjeleglade da vi omsider nådde fram til byen Valdivia, hvor vi kunne treffe jevnaldrende og dra av oss klærne.

Visninger: 76

Kommenter

Du må være medlem av sorgenfri.com for å kunne legge til kommentarer!

Bli med sorgenfri.com

På sorgenfri.com møter du likesinnede som liker seiling og da spesielt langseilere som digger langseiling eller jordomseiling.

© 2024   Opprettet av Sorgenfri.   Drives av

Skilt  |  Melde om et problem  |  Tjenestevilkår