Opp med. deg, jeg trenger hjelp! Et par høye dunk da noen små isflak slår mot skroget understreker alvoret. Peder har klærne på, men ligger og sover under to ulltepper og en dyne, så jeg må rope noen ganger før han våkner. Han er utslitt, men også jeg lengter etter noen timers sammenhengende søvn. Men isen tetter seg til og snart blir det mørkt. Vi må jobbe. Det blåser en svak vind, men jeg ser veggen av is som sperrer sundet vi må igjennom, og slipper genuaen og storseilet I dekk, før jeg går tilbake til roret og begynner å svinge mellom isklumpene og flakene. - Slå på islyset, roper jeg idet Peder er på vei opp. Samtidig starter jeg motoren, det gjør det enklere å ta seg gjennom isen, for da kan vi re gulere farten mye raskere.

Peder er desorientert når han kommer ut: - Hvor er vi nå? spør han forvirret. Jeg forklarer at vi er på vei inn mot Bluff Island, og høres neppe særlig optimistisk ut, for vi er i en liten knipe. Det er ingen havn i nærheten som vil gi skikkelig ly for isen, så vi kan se langt etter søvn. Bløfføya er det eneste stedet det muligens kan være litt beskyttelse. Peder tar med seg båtshaken, går fram på fordekket, og setter seg på den lille plattformen vi har laget helt forut. Jeg trenger å dirigeres derfra når vi manøvrerer i tett is. Han viser åpningene ved å peke og riste på armene i det ordløse systemet vi bruker, og jeg leser ham og styrer: svakt babord - rett fram - styrbord - hardt styrbord - rett fram motor i fri. Vi snirkler oss gjennom isbeltet, det er ikke altfor vanskelig. Av og til går vi hardt på større flak, men vi har fått god trening nå og vet hva båten tåler. Dessuten av laster Peder treffene med båtshaken. Etter hvert blir det bekmørkt, for månen slipper ikke gjennom skyene og den lette snøen som drysser. Men lyset fra den lille lanternen vi har montert på baugen reflekteres fra isen, det føles som om vi flyr i svart luft gjennom hvite skyer, bortsett fra at disse skyene er hardere. Etter en halvtime er vi gjennom isbeltet, og finner Bløfføya like etterpå. Den bærer sitt navn med rette. Men sundet på innsiden gir litt beskyttelse, og vi har intet alternativ til å ta natta der. Det blåser svakt over øya, og en stram lukt driver over vannet. Jeg kjenner den lukta godt nå, det må være en pelsselkoloni like ved, og når vi kommer nærmere, hører vi brølene også. Vi slipper en lett dregg på grunt vann rett ved dem, for her må vi våke uansett, og en rask forflytning er viktigere enn godt feste. Vi har sovet like lite begge to, så vi slår kron og mynt om den første vakta. To minutter senere kryper jeg ned i soveposen nesten fullt påkledd og trekker en dyne og et ullteppe over meg. Det tok to sekunder å sovne.

Med unntak av den dagen vi fikk tau i propellen, hadde vi hatt en nydelig uke siden vi forlot Hovgaard Island. Et høytrykk hadde stoppet opp over den antarktiske halvøya, og vi fikk sol, passe vind og til og med varmegrader i fjellsidene. Det var alt hva vi hadde ønsket oss - det var totalt ekstatisk og vi følte oss som de heldigste skapninger på jorden. Antarktis ble et paradis. Vi fikk kle av oss kleskonkongene og klatre og menge oss med dyrene og være hele dagen på land, totalt alene I en drømmeverden. Men like raskt som godværet hadde kommet, forsvant det, og vi var tilbake i kulda.

Selv om klokken viser at det har gått to timer, har jeg vanskelig for å tro det når Peder vekker meg. Men jeg står opp med en gang for ikke noe er så irriterende som å vente i denne kulda, og jeg risikerer en kopp isvann i nakken. Jakke, votter og en kjempelue er alt jeg trenger å ta på før Peder hopper i bikka. Han forteller at forholdene er rolige, men at det finnes en sterk strøm som nå og da fører store iskosser med seg. Isfjellene når ikke fram til oss, for vi har bare fire meter vann under kjølen og de stikker mye dypere. Jeg går fram på fordekket for å se på isen. Den seiler i glitrende og spredte kolonner, men ingenting særlig stort hittil. Men hva er det som gnisser akterut? Der venter en overraskelse. En fullvoksen leopardsel ligger og gnager på vindroret! Hvor nysgjerrig går det egentlig an å bli? Jeg har fått et delt forhold til leopardselene; de gliser et ironisk, allvitende smil, men skinnet bedrar, og jeg blir nervøs av all tyggingen deres. Først var det fortøyningene. De holdt på å skremme livet av oss da de gnagde på dem under stormen ved Petermann Island. Nå er det altså vindroret, og et par småbiter er allerede gnagd av. Selen fjerner seg ikke da jeg lyser på den, bare ler som vanlig, og jeg må dytte den vekk med båtshaken før den gir seg. Det er godt at jolla ligger på dekk, for den er leopardselenes favoritt. Etter at vi så en leopardsel på pingvinjakt er vi ikke i tvil om dens ferdigheter. Samtidig brøler det fra land, og jeg kan se silhuetten av to pelsseler som slåss. Det er nok av underholdning også om natten, men det er ikke like lett å nyte det når vi er i en trengt posisjon. Månen gir et glimt gjennom skyene, og jeg ser at brefallet i sjøen fra fastlandet bak oss er en halv mil i bredden. Plutselig drønner det voldsomt gjennom lufta, og jeg skimter vannsøyler som står til værs der inne. Selv pelsselene glemmer å brøle, og jeg blir stående fjetret og betrakte skuespillet. Det er den antarktiske iskappen som kalver, og lyden er øredøvende i over ett minutt. Jeg vet at nå stuper det enorme isfjell ut i vannet der inne. Det går et minutt , og pelsselene begynner så vidt å slåss igjen, før bølgene når ut til oss. Båten gynger vanvittig når de skyller forbi oss, og jeg lurer på hvor store de er i forhold til dybden. Det ville ikke være særlig morsomt å treffe grunnen i bunnen av en bølgedal. Jeg titter ned og ser at Peder fortsatt sover selv om han ble kastet en gang rundt. Pelsselene som ligger og hviler får seg litt av en overraskelse når bølgene slår inn over land, og det blir et øredøvende spetakkel når ungene våkner ute i vannet. Men seler er seler, dessuten fikk de vasket den illeluktende soveplassen sin.

Det er bikkjekaldt, og for å holde varmen skyver jeg med båtshaken bort all den isen som driver mot oss. Et par adeliepingviner dukker fram og tilbake under båten. - Hysj, leoparden er løs, hvisker jeg til dem før jeg slår i vannet så de fyker skremt av gårde. Rett etterpå hører jeg rare lyder fra vindroret igjen, og der er leopardselen tilbake. Sorgenfri trenger vindroret mer enn han, så jeg dytter ham vekk igjen. Nå er han ikke blid lenger, og hveser med den brede tanngarden. Han svømmer bort og kravler seg opp på et lite isfjell. Det er lite is i en periode, så jeg får tid til å lage meg en kopp kaffe, men det hjelper ikke mye på verken trettheten eller kulde. Men å dytte is og høre på breene som kalver og selene og pingvinene og fortape seg i drømmer har sin egen sjarm. Vi får tidsnok sove uansett.

Etter to timer vekker jeg Peder. Han ser ut som et lik når han kommer ut. To timer er egentlig for korte vakter, i hvert fall for den som sover, men det er såpass kaldt at vi ikke kan jobbe ute for lenge i strekk. Det er riktignok like kaldt inne, men når man ligger i fosterstilling under alt sengetøyet får man opp varmen - jeg er i hvert fall varm når jeg blir ristet opp to timer senere.

Jeg er på vei til å vekke Peder igjen når alt plutselig blir hvitt foran baugen. Det er en helt tett vegg av is som driver mot oss. Jeg blir redd, skriker høyt og hopper ned for å sparke i Peder før jeg starter motoren og løper på baugen. Jeg begynner å skyve på fortroppene, som hakker i siden når de skraper forbi Det blir fort slike mengder av store flak og klumper at de presser på begge sider. Et tredvemeter bredt stykke legger seg på baugen og presser med to knops strøm. Dreggen slipper taket og hopper langs bunnen. Vi blir skjøvet akterover. Peder kommer trampende opp i cockpiten, og jeg roper om hva som skjer og trekker opp dreggen. Peder bakker unna. Rett før månen forsvant hadde jeg fått øye på et lite, grunnstøtt isfjell, så jeg løper tilbake på baugen og dirigerer fram dit. Det står på samme stedet, og vi driver inn bak det. Der avtar strømmen, og isfjellet fungerer som en plog mot den mindre drivisen. Vi roper litt fram og tilbake for å koordinere operasjonen. Jeg hiver en stor taukveil bort til Peder, og tar med enden fram. Peder manøvrerer inntil isfjellet. Det er bredere enn det er høyt, så det er stabilt, og jeg klatrer opp på det. Månen gir nok lys til at jeg ser hvor jeg går. Jeg folder ut dreggen og legger den bak et hakk i skulpturen. - Jeg har feste! hojer jeg utover, og ser Sorgenfri legge seg nydelig til rette når Peder strammer opp trossa. Heldigvis blåser det lite, og vi ligger foreløpig perfekt.

Det er en trolsk stemning når det endelig begynner å lysne, og det blir faktisk sol. Vi ligger fortøyd til et fint lite isfjell, hele riggen er rimet ned og solen lyser glitrende gjennom det. Det har vært snaue ti minusgrader hele natten, og sjøen rundt oss er sørpe og tallerkenis. Det er klar beskjed om at sjøen kan fryse til når som helst. Det er 1. april, men vi tør ikke lure hverandre med annet enn en påjugd hval, for det er lovlig seint på den antarktiske sommeren. Dessuten er det mørkt over halve døgnet nå. Det er på tide å komme seg til varmere strøk.

Vi dro med en gang det ble lyst, men kom bare et par mil før tåka tilslørte alt. Mens vi hørte drønnene av store isfjell og så skyggene av dem, snudde og tråklet vi oss tilbake etter kompasset. Et annet problem var allikevel større; det kom mindre og mindre kjølevann til motoren, og den ble overopphetet. Idet vi kom inn bak Bløff igjen tørket vannet helt, og vi stoppet motoren, drev inn i sundet, og slapp dreggen.

Ingen av oss var mekanikere, men noen triks hadde vi da plukket opp, og i løpet av jordomseilingen ble vi fullbefarne mekanikere på våre egne motorer. Ved Bløfføya, mens isen dunket mot skroget, begynte vi å demontere. Kjølevannspumpen var det opplagte valget, men der var alt i orden. Dessverre ble pakningen ødelagt da vi åpnet den. Uten sikt, stor is og motor uten kjølevann snur vi og går tilbake til en usikker Vi hadde ingen ny, og jeg ble redd vi hadde reparert i stykker. Men vi hadde sjøkart, og vi tok et som vi ikke trengte lenger, og skar til ny pakning. Pumpen virket igjen, men problemet forble uløst. Vi diskuterte og prøvde å være logiske, og begynte å demontere kjølevannskanalene. I termostathuset fant vi feilen, det var tett av sot og avleiringer. Etter rengjøringen strømmet vannet som det skulle, og vi vasket oss lettet i det oppvarmede kjølevannet. Men arbeidet hadde tatt resten av dagen, og vi var fremdeles ved den store bløffen Bløff. I tillegg begynte det å blåse.

Den natten var verre enn den første. Vi måtte flytte tre ganger gjennom natten med en kuling som ulte gjennom riggen. Strømmen førte isen mot vinden, så det var ikke tale om å sove. Men på formiddagen lettet plutselig tåka. Vi seilte nordover, men måtte gå lange omveier for å unngå den verste isen. I tussmørket brøytet vi oss inn mellom noen øyer ved Kapp Herschel. Det var blitt mørkt da vi fant et brukbart fortøyningssted og jeg gikk i jolla med taukveiler og lommelykt. På begge sider av sundet var det pelsselkolonier, selvsagt på de eneste stedene det var feste for tauene. Jeg var vettskremt for jeg måtte arbeide midt iblant dem, og likte meg dårlig - og pelsselene har farlig tenner. «Kom deg vekk, ikke vekk oss I vår egen koloni,» hørte jeg at de brølte. «Bare la meg feste dette tauet, det er alt jeg skal, hvisket jeg tilbake, mest for å berolige meg selv. Den ene linen måtte jeg legge rundt en kampestein, der en hissig selhann regjerte på toppen. Men de ble litt redde lommelykten, og vi hadde tidligere erfart at pelsselene ikke angrep så lenge vi ikke løp. De antarktiske ternene som var der ble imidlertid hypnotisert av lyset; De fløy rett mot det, og traff meg i kroppen. Det betød det total kaos, men etter en time var vi fortøyd.

Natten ble det rutinemessige kjøret med vakter og isskyving med båtshaken. Vakten måtte ofte ut med jolla for å frigjøre is fra linene. Om morgenen ble det så rolig at jeg kunne bake brød, og vi spiste to hele til frokost. Energibehovet var enormt, vi spiste oss «pansermette» tre ganger om dagen. Bakingen skapte dessuten varme i båten, noe som motiverte dobbelt. Vi bakte sjokoladekaker og eplekaker (med hermetiske eple fra en nedlagt base, 30 år gamle, men like fine) og spiste en hver dag etter middag. Til tross for kulda og den konstante aktiviteten begynte vi å bli feite. Det var dessuten artig å se hvor fort kroppen tilpasset seg, spesiell fingrene tålte mer og mer kulde.

Det var blitt fire døgn uten skikkelig søvn, og vi bad om at Mikkelsen Harbour på Trinity Island skulle gi oss en brukbar havn. Vi var nær ved besvimelse av søvnmangel. Så skuffelsen var nærmest fysisk da vi hadde slitt oss fram dit, og det viste seg at bukta var stor og ubeskyttet og uten et eneste hull der vi kunne snike Sorgenfri inn. Det var ikke mye is der, men vi måtte ankre ubeskyttet for vinden, og barometeret var fallende. Som andre steder var det her også fullt av pingviner og seler, og dessuten en ikke særlig gammel argentinsk base på land, så det var som vanlig moro å utforske området. Men på kvelden begynte det å blåse opp, og midt under middagen løsnet ankerene fra den vanskelige steinbunnen, og vi måtte gjøre hele den slitsomme operasjonen om igjen. Jeg fikk min verste neglesprett hittil. Jeg trodde fingrene skulle dette av, og at det aldri skulle ta slutt - jeg hadde lyst til og grine og sove. Men i vannet lå tre leopardseler og smilte sitt ironiske smil: «Det var det vi tenkte», lo de, og jeg så på dem og forbannet meg på at vi skulle klare dette, at vi fortsatt hadde reserver å hente fram. Men vi måtte skjære igjennom og komme oss til et sted der vi kunne være trygge, der vi kunne hvile og komme til oss selv igjen. Dette kjøret visste vi ikke om vi kunne klare særlig mye lenger.

Før natten var forbi var vi på vei, og krysset fram mot Deception Island, mens vinden stadig økte. Vi ventet for lenge med å ta jolla på dekk, og mistet begge årene da den ble fylt med vann i de store bølgene. Nå hadde vi ingenting igjen å skyve is med ettersom båtshaken hadde brukket den forrige natten. Men vi nådde endelig BUKTA vi hadde lett etter i fem dager, isfri, innelukket og ikke for stor. Vi trakk tre hundre meter med fortøyninger til enorme steiner på land. Det var ikke så lett uten årer til jolla, men det gikk og endelig var vi sikre. Det blåste opp til full storm, det ulte i riggen og Sorgenfri krenget, men vi sov - og sov - og sov. Vi var oppe et par ganger for å se at alt gikk bra, men kunne sove med god samvittighet, for vi lå i Antarktis' beste havn. Vi hadde klart det.