Tierra del Fuego, Ildlandet, var siste stopp for folkeslagene som vandret over Beringstredet i nord og langsomt befolket det amerikanske kontinentet. Ca. 8000 år etter at de ankom Alaska, hadde indianerne nådd helt sør til Kapp Horn. De var et ekstremt hardført folkeslag, som levde uten klær i et område kaldere enn Norge. Charles Darwin, som var med kaptein Fitzroy på «Beagle», båten som kartla dette farvannet, antok dem for å være på et tidligere evolusjonsstadium. Det stemte selvfølgelig ikke, men det er forståelig at engelskmennene var forundret over disse indianerne, som nakne trakk seg unna det samme bålet som de påkledde engelskmennene hutrende samlet seg rundt.

Alacaluf- og Yaganindianerne var kanofolk. De bygde barkkanoer til transport, og dykket etter krabber og skjell selv midt på vinteren. Ilden var uunnværlig for dem, og selv i kanoene holdt de et ulmende bål i live, til varme, matlaging og røyksignaler. Den første europeeren som kom til området i 1520, den grensebrytende Magellan, kalte det «Røyklandet», ettersom synet av skipet hans utløste frenetisk røyksignalsaktivitet. Hans spanske konge omdøpte det senere til det mer latterende «Ildlandet», begrunnet i en ikke ukjent sammenheng. Magellan fant stredet som senere fikk hans navn, kom seg til slutt helskinnet ut av det stormfylte farvannet, og åpnet dermed verden vestover for europeerne. Selv om Magellan selv ble drept på Filippinene senere, fullførte ett av hans skip historiens første jordomseiling.

Karttegnerne trodde lenge at Ildlandet var forbundet med et ukjent kontinent i sør, «Terra australis incognita», men dette ble motbevist i 1578 da Sir Francis Drake med «Golden Hind», på vei mot røvertokter i de rike spanske besetningene I Peru, ufrivillig ble blåst sørover vest for Magellanstredet og fant åpent hav videre sørover.

Etter hollenderne Le Maire og Schoutens oppdagelse av det amerikanske kontinentets sørspiss i 1616, kalt Kapp Horn etter deres hjemby Hoorne, og kanskje pga. den billedlige likheten med et horn, gikk de viktigste handelsveiene fra Østen til Europa rundt kappet inntil Panamakanalen ble åpnet i 1914. De hyppige og fryktinngytende stormene, kulden, og det forrevne landskapet ga kapteiner, skip og mannskap opplevelser de ikke glemte å fortelle om i neste havn. Kapp Horn ble, og er fremdeles, en legende og en milepæl for sjøfarende. Og fortsatt er skipsvrak et vanligere syn på Ildlandet enn fyrlykter.

Kanoindianerne padler ikke lenger mellom øyene, sterk fysikk hjalp ikke mot sykdommer, ildvann og våpen. De store teklipperne med last fra Kina står ikke rundt Kapp Horn med nediset rigg. Ildlandet er delt mellom republikkene Argentina og Chile. Kapp Horn-øyene ligger så vidt på den chilenske siden. Ellers er det ikke så mye som har forandret seg på Ildlandet. Vinden feier over fjellene og skaper de samme fallvindene, lavtrykkene kommer like tett, og vegetasjonen bøyer føyelig unna. Breene stuper rett i sjøen, naturen er vill og vakker, og mennesket får intet gratis. Det kan være vanskelig å komme dit, og det kan være vanskelig å komme seg derfra. Sorgenfri ble fem måneder på Ildlandet.