Putselig går de første rykningene gjennom båten og det uunngåelige har skjedd. Kjølen har slått ned i bunnen! Selv om jeg har fryktet dette i flere timer nå, føles det som om tilværelsen revner fullstendig. Minutter tidligere, da vi kjempet mot vind, bølger og tang, levde vi i hvert fall i håpet om at vi skulle klare å få Sorgenfri helskinnet ut av denne fellen. Med dette endelige møte med bunnen, gikk alvoret virkelig opp for meg.

Og vi som bare ett døgn tidligere hadde sittet på dekk i godvær og gledet oss over vakker skjærgårdsseilas etter å ha rundet Kapp Horn. Vi frydet oss over å ha gjennomført seilasen i Antarktis. Vi hadde krysset Drake-passasjen for andre gang, også nå uten annet ubehag enn en storm eller tre, og foran oss lå den lille chilenske landsbyen Puerto Williams. Jeg kunne nesten ikke vente med å svinge seiersølen med Johan i den første og beste baren, og slå av en prat med andre mennesker. For innerst inne var vi stolte av oss selv, og av vår måned på den antarktiske halvøy. Jeg gledet meg også til å ringe hjem og fortelle om alt, at vi var tilbake, at alt var bra, og at jordomseilingen nå fortsatte som planlagt. Kanskje skal en ikke glede seg for mye. Smerten når alt går galt blir alltid så mye vondere. Hva hjalp det endelig å komme ut av isfjellsonen? For oss var isen det farligste, og det eneste som virkelig kunne skade båten, trodde vi. Men så skulle det altså vise seg at det var vår arroganse overfor dette området rundt Kapp Horn, hvor det ikke finnes isfjell, som til slutt ble Sorgenfris og vår jordomseilings tilsynelatende endelikt.

Man skal ikke ta lett på området rundt Kapp Horn. Det er ikke for ingenting at det ligger flere vrak på bunnen her enn noe annet sted i verden. Intet annet sted er været så uforutsigbart eller stormfrekvensen så høy. Selv om man runder Kapp Horn i en sørøstlig bris, så skal man ikke pakke bort stormfokka, og gjøre klar fenderne for Puerto Williams 100 mil lenger framme i Beaglekanalen. Det gjorde vi heller ikke, men vi tok for lett på det, og stolte på det gode været vi hadde hatt siden vi rundet denne verdens sydligste øy for to døgn siden. Vi ankret opp midt i Surgideiro Seagull. Det var ti meter vann under kjølen, og 200 meter til land i den relativt store bukta. Landet var lavt, og ga ikke god ly for vinden, men det blåste nesten ikke, og vi skulle bare bli her i noen få mørke nattetimer.

Hvorfor jeg våknet den kvelden vet jeg ikke, men etter lang tid i båt, blir man på en måte ett med den, og merker ubevisst selv de minste forandringer. Uansett måtte jeg slå lens, så jeg karet meg ut av akterkøya, og fant uten problemer veien ut, selv i stummende mørke. Ute merket jeg vindens styrke, og dens drastiske forandring siden vi gikk til køys få timer tidligere skremte meg. Det var bekmørkt ute, og selv om jeg hadde en ekkel følelse av at ikke alt var som det skulle, ble jeg ikke klokere av å stirre inn i den mørke sekken. Jeg gikk nedenunder og skrudde på ekkoloddet (som på den tiden fremdeles virket) og kjente straks det vonde suget i mellomgulvet en får når en blir skremt. Den lille røde, blinkende prikken stoppet på tre meter! Øyeblikkelig vekket jeg Johan. En rask sveip med tusen- meterslykta viste land 50 meter akter, så vi hadde drevet av ganske mye, men det måtte være langgrunt her, ettersom vi hadde så lite vann under kjølen. Det virket imidlertid som om vi lå rolig i øyeblikket, og vi tok oss tid til en kaffe, for å roe oss ned og planlegge vårt neste trekk. Det var lite fristende å flytte båten når det var så mørkt, men vi skjønte raskt at vi ble nødt. Isla Otaries akter kom stadig nærmere, og vinden økte på. Jeg kastet meg Over ankertauet, og Johan tok roret og startet motoren. Idet jeg skal til å trekke, oppdager jeg det som skulle avgjøre vår skjebne; hele båten var omgitt av en seig kjempetang. Denne tangsorten som kan strekke seg til overflaten fra 80 meters dyp, og er så sterk at det er umulig å rykke den for hånd, finnes i store mengder i farvannet rundt Ildlandet.

Vi hadde stiftet bekjentskap med den tidligere. Den gangen var. vi blitt svært fascinert av den. Når ankeret skal opp, og du skal redde propellen ut av dens omfavnelser, vi ser den derimot sin sanne natur og er alt annet enn morsom. Jeg trakk alt jeg klarte i ankertauet, men oppnådde bare at det ble tyngre og tyngre etter hvert som mer og mer tang festet seg i det. Jeg løp ned og fant vår største kniv, og forsøkte å kutte meg igjennom. Tangen ga etter for mine kutt, men når en var delt i to kom flere til! Det var som om tangen levde og viklet tangarmer rundt oss for å trekke oss ned i dypet. Johan hadde også store problemer bak i cockpiten, for vinden var kraftig, og tangen likeså, og vår 13-hesters Volvo klarte ikke å hamle opp med den. Propellen ble fullstendig blokkert, og det utsatte seilbåtdrevet som samlet opp tangen gjorde ikke saken bedre. Etter mye kutting fikk jeg dratt inn et av ankerne. Med gummijolla prøvde jeg å kjøre det ut igjen for om mulig å finne et feste lenger ute. Det var fremdeles mørkt, og vinden var så sterk at det var umulig å kommunisere med Johan bak i cockpiten. Av og til kom det kast som var så sterke at jolla ble blåst tilbake til jeg startet. Med åttehesteren bak på gummibåten klarte jeg allikevel å kjøre ut hele ankertauets lengde, og slippe ankeret. Det er imidlertid så mye tang at ankeret nesten fløt oppå det.

Etter at kjølen traff bunnen, og vinden presset oss enda lenger inn mot land, skjønte vi at vi aldri ville klare å komme løs uten hjelp. Vi sendte ut en nødmelding til Kapp Horn fyr. Vi hadde vært i kontakt med gutta før, så de visste hvem vi var. Men ettersom deres engelsk begrenset seg til «Good moning», og vår spansk til auna cervesa», det ikke lett å få formidlet de entusiastiske gutta vårt problem. - Cape Horn lighthouse this is a Mayday!!! - Yes, Sorgenfri, good morning, como estas? Etter gjentatte «May day!» «Mayday!» gikk det endelig opp Kapp Horn at vi trengte hjelp, og etter enda mer fingerspråk for VHF-radioen klarte Johan å få avgitt vår posisjon. Vi fikk da beskjed om at en motortorpedobåt var under veis fra Puerto Williams. Vi ga opp håpet om å komme oss løs på egen hånd, og prøvde de bare å holde stillingen inntil hjelpen nådde fram.

Ventetiden slet på tålmodigheten, og mens vi hadde en klippefast tro på at MTB'en skulle klare å trekke oss av, slik at vi slapp med skrekken, la Sorgenfri seg over. Og roret begynte å slå ned i bunnen for hver bølge. Lyden av glassfiber som slår mot stein er hjerteskjærende, og igjen sluknet håpet om at vi allikevel skulle slippe unna. Glassfiberbiter fra roret begynte å flyte opp, og vi trakk ankerlinene akter slik at vi ble liggende med baugen mot land. Selv om vi nå la nesten helt oppå land, fungerte kjølen som et glimrende anker. Den hadde gravd seg nesten helt ned i bunnen. Men roret slo i steinbunnen, nye biter fløt opp, og vi maste på Kapp Horn og lurte på hvor hjelpen ble av. 100 mil tar noen timer selv for en MTB, og da den dukket opp var vårt en gang så stolte ror redusert til en brøkdel. Johan og jeg spekulerte på hvor vi kunne støpe et nytt årblad, for det var utrolig nok, ennå ikke slått hull i skroget. Surgideiro Seagull spilte da ut sitt siste trumflkort. Kapteinen og noen av mannskapet kom i land med gummibåt de torde ikke manøvrere fartøyet inn mellom øyene. Uansett hadde de ordre om å redde mannskap, ikke båt. Jeg så på Johan, og vi visste begge at vi hadde tapt første runde. Vi reddet ut satellittnavigatoren og noen andre verdigjenstander, og plasserte dem på land under gummibåten. Når vi sto i baugen kunne vi hoppe tørrskodd i land, selv om bølgene skylte over stranden. Det eneste vi tok med oss i MTB'en, foruten de våte klærvi gikk i, var gjesteboka, kameraene, passet og VISA-kortene våre.

Klumpen i halsen var vond å svelge, og paradoksalt nok kunne jeg ikke huske å ha sett Sorgenfri så vakker som da hun lå nesten helt oppe på stranden på Isla Otaries 20 mil nord for Kapp Horn. Jeg tok et bilde av henne, og regnet med at det ble det siste bildet av vår stolte skute.

Vår ankomst til Puerto Williams ble på langt nær så heroisk som vi hadde forestilt oss. Våte og kalde ankom vi den lille militærlandsbyen på kveldstid, og istedenfor den kalde seiersølen vi skulle svinge, måtte vi nøye oss med dårlig søvn i en hard og kald køye i militærbrakka. Jeg sovnet helt utmattet med klærne på i et fåfengt for søk på å tørke dem.

Morgenen etter dukket det opp et lite lyspunkt. I Puerto Williams lå trimaranen «Myrika» med den franske familien som vi traff i Mar del Plata ombord. Altmuligmannen Rouge-Marc Robertau gikk straks i gang med å planlegge bergingen av Sorgenfri, og selv om jeg ikke trodde stort på det, steg motet betraktelig. Redningsaksjonen var i full gang. Jeg ble med «Myrika» ut til Sorgenfri, mens Johan ble igjen i Puerto Williams for å prøve å mobilisere hjelp fra marinen. På vei ut til Sorgenfri ble vi møtt av den ene stormen etter den andre. Gjentatte ganger prøvde vi forgjeves å komme oss av gårde fra den lille bosetningen Puerto Toro. Selv om Puerto Toro kan skryte av å være verdens sørligste bosetning, fant jeg ingen glede i oppholdet der. For hver time som gikk sank håpet om å få se Sorgenfri i ett stykke. Selv om jeg bønnfalt Rouge-Marc om å dra, skjønte jeg at det var håpløst og direkte uansvarlig i stormen som herjet. To døgn lå vi værfaste i Puerto Toro. Jeg hadde daglig kontakt med Johan i Puerto Williams. Han hadde klart å få et av marinefartøyene som skulle ut til gutta på Kapp Horn, til å dra ut for å vurdere skadene på Sorgenfri.

Den kvelden jeg ventet at marinefartøyet og Johan skulle komme og hente meg, kom en av chilenerne fra radiostasjonen i Puerto Toro løpende ned til «Myrika» og bablet et eller annet på spansk som jeg ikke skjønte. - Radio, Yate Scherzo llamo!! Han vinket meg med opp til radioen, og jeg fulgte litt ergerlig etter. Marinen skulle snart komme og plukke meg opp og jeg var ikke lysten på flere utsettelser, men mannen var så ivrig, at jeg tok imot mikrofonen av pur nysgjerrighet. - Hello, this is «Scherzo» calling, are you from Sorgenfri? Jeg svarte, og mannen spurte videre på prikkfritt engelsk om jeg kunne fortelle ham hvor pumpa til Sorgenfri befant seg. - Hun lekker ikke mer enn 20 liter i timen, fortsatte han. Jeg trodde ikke mine egne ører. Plutselig fortalte en fremmed mann meg at Sorgenfri lå langsides hans egen båt ved Surgideiro Seagull. Han het Pascal, og han og hans kone hadde hørt nødmeldingen vår i radioen noen dager tidligere, men ikke klart å få kontakt med oss før nå.

Vi hadde en dag med rolig vær, og jeg skjønte at skulle båten reddes, måtte skje før neste storm. Vi festet en trosse i toppen av masten, og klarte å krenge båten deres nok til å få trukket henne løs, forklarte han. Det er vanskelig å gjengjelde slikt som franske Pascal og hans argentinske kone Adriana gjorde for oss. Da Johan og jeg endelig dukket opp, etter å ha ligget nok en dag værfast med marinebåten i en bukt 30 mil fra «Scherzo» og Sorgenfri, ble vi gjestfritt buden på middag ombord i «Scherzo». Endelig var Sorgenfri trygg, oq for første gang siden vi blåste på land kunne jeg virkelig nyte maten. Epoxyen som marinen provisorisk hadde tettet hullet i skroget med. var tett, og Pascal, som hadde seilt i området lenge, visste hvor tungt anker en trenger, og hvor viktig det også er å feste liner i land. Det er slike mennesker som lærer en å hjelpe andre med et smil.

Pascal kunne også trøste oss med at vi vi ikke var de eneste som hadde latt seg lure av Surgideiro Seagull. Men kanskje var det enda mer trøst i at når vi først skulle blåse på land, så skjedde det i den voldsomste stormen ved Kapp Horn det året. En storm som blåste selve fyret på Kapp Horn overende.

Roret var ikke kortere enn at vi klarte å seile Sorgenfri for egne seil til Puerto Williams, og hele tiden hadde vi den flotte 43-fots stålbåten til Pascal trygt ved vår side. Puerto Toro møtte vi igjen «Myrika», og jeg kunne endelig glede meg over denne sørligste bosetningen og dens få innbyggere, og til fulle nyte samværet med våre nye franske seilervenner.