Alt syntes deprimerende. Vel, ikke alt, vi hadde jo reddet Sorgenfri, men det er lett å glemme seirene sine; har man først nådd målet er lykkerusen altfor kort. Da vi trodde vi skulle miste Sorgenfri, innså jeg hvor latterlig det er å bekymre seg over banaliteter, og hvor ubetydelige hverdagsbekymringene ofte er. De kan overvinnes, men mister vi Sorgenfri er noe verdifullt ugjenkallelig tapt, drømmer og livsform og eventyr som venter i det blå. Det ville vært som å miste et barn. Jeg lagde alle mulige slags imaginære byttehandler i tankene om hva jeg kunne tenke meg å forsake om jeg bare kunne få en garanti for at Sorgenfri ville overleve. Det er et paradoks at vi trenger å oppleve noe virkelig vondt for å verdsette hverdagen, eller se det banale i små- problemer. Sorgenfri var reddet, og selv om vi faktisk hadde blitt flinkere til å se begivenheter i perspektiv etter hvert, så bleknet lettelsen fortsatt altfor fort. Og vi var fortsatt enogtyve år og hadde bare vært borte fra den relative tryggheten hjemme i åtte måneder.

Thomas kom ombord igjen i Ushuaia. Sammen reparerte vi roret på komplisert vis, og vi slet mye med å få tak I materialene vi trengte. Det tok lang tid, men vi klarte det til slutt, og var mentalt innstilt på å komme oss nordover før vinteren slo til for fullt. Men så lett skulle det ikke gå, nå var det toppakningen i motoren som røk. De langvarige problemene tæret på humøret, vi mistet overblikket og lot oss deprimere. Vi lå i Puerto Williams på den chilenske siden av Beagle-kanalen, og det meste gikk dårlig. Som så mye annet hadde motoren vært halvveis under vann ved havariet, og selv om vi både demonterte, tørket ut og reparerte den, var det ikke nok. Volvoen var dårlig i utgangspunktet, vi hadde måttet provosere den stygt helt siden Falklandsøyene for overhodet å få den til å starte. Den hadde sunget på et dårlig vers helt siden konstruksjonsbordet, og er det noe mekanisk som vi er enige om, så er det: kjøp aldri en Volvo-Penta! Denne gangen var det altså toppakningen som røk, og det akkurat da vi faktisk var på vei igjen. Hadde vi vært et annet sted til en annen tid, eller for den saks skyld i et annet humør og med mer selvsikkerhet, kunne og hadde vi fortsatt uten motor. Vi er jo en seilbåt og riggen står, og mange ganger senere når vi fikk motorproblemer, fortsatte vi. Men Patagonia er spesielt, det er trangt, og nå på vinteren er det bare seks timer med dagslys. Det er en for stor sjanse å ta å bli liggende i vindstille dagen lang og ikke klare å komme seg til en havn, for så å bli fanget av en storm om natten når man ikke kan se seg selv og I hvert fall ikke land. For er det en enkel faktor som kjennetegner Ildlandet, så er det de lynraske og evige værforandringene, samt hyppigheten og styrken i stormene.

Men vi er på verdens bunn, og der finnes det naturligvis lite å reparere med. Heldigvis er det to telefonlinjer ut, og en flylanding i uka, om været tillater det. Og Ricardo Carcamo ved konsulatet i Punta Arenas er til uvurderlig hjelp, så vi har håp om å få alt i orden innen rimelig tid. Som mange andre norske honorærkonsulater driver det med shipping, og lykken smiler en kort stund da et norsk mannskap skal til Punta Arenas for å ta over forskningsskipet «Polar Duke». Så innen et par uker har vi faktisk delene vi mener vi trenger. Dessverre var ikke svartstunden over av den grunn. For når vi har skiftet pakninger og ventilene - som vi regnet med var. årsaken til startproblemene - er kompresjonen fortsatt elendig. Da skjønner vi at hele metallklumpen må fra hverandre. Peder får den tvilsomme æren av å ha den i senga, en ære som skulle vise seg å bli ham til del i bortimot to måneder. Deler fantes ikke i Sør-Amerika, så vi måtte vente på forsendelser fra Europa, og det er dyrt og komplisert til hva vi føler er verdens ende. Og Volvo deler koster latterlig mye uansett.

Så vi ventet og ventet, og fikk det ene tilbakeslaget etter det andre. Ting blir holdt tilbake i tollen, fly kan ikke lande, beskjeder er kommet bort, stadig nye ting går i filler - vi psykes stadig mer ned. Alt er egentlig hendelser man må vente seg, spesielt i en del av verden der utålmodighet er en synd. Men vi er fortsatt europeere, og selv om jeg er i ferd med å lære kan jeg ikke, forandre meg på en uke. Jeg grubler for mye og klarer overhodet ikke å beholde perspektivene eller løfte blikket - spiralen går hele tiden nedover. Uker blir til måneder. Det er lenge å vente i Puerto Williams, som påstår å være verdens sørligste by, men som egentlig bare er en liten militærbase. Vi mangler handlekraften og overskuddet og ikke minst nysgjerrigheten som kunne gjort oppholdet mer trivelig, for det er oss det er noe galt med. ikke stedet. Det føles som et fengsel, for vi kan ikke komme oss vekk. Vinteren kommer for fullt, vannet fryser, og vi blir redde for at vi aldri skal komme av gårde. Passivitet og nedturer avler mer av det samme, på samme måte som energi avler mer energi. Eller «Garp» som vi sier på denne tiden, ettersom det eneste vi klarer å le av er «Garps bok». Vi dreper vår egen kreativitet orker ikke en gang å lære oss spansk, noe vi opplagt kunne hatt nytte av. Mange ganger fatter vi nytt håp og tror at nå skal alt gå i orden, om noen få dager har vi kommet oss vekk. Da går enda en ting i stykker, eller pakken mangler en viktig del - det er som om løslatelsesdagen stadig vilkårlig utsettes gang på gang, av en ansiktsløs og ondskapsfull Dostojevskij-byråkrat. Vi blir tynnhudet og humørsyke og tar enhver spøk på vår bekostning høytidelig. Vi blir tilslutt så leie og late at det føles som en seier hvis vi klarer å kare oss bort til bakeriet 500 meter unna. Vi sover halve døgnet, drikker bøttevis med kaffe og leser dårligere og dårligere bøker, der vi ligger på ryggen i soveposen. med lesevottene på. Om morgenen må vi skrape is under dekk innendørs. Kondensen fra pusten vår samler seg der og fryser til om natten. Vanligvis pleier seilerlivet å være en glimrende inspirasion for bokormer - nå leser vi alle samtlige bind om Ayla fra hulebjørnens klan. Det er synd men sant, men det hjelper litt å kunne le av ting som er enda teitere enn deg selv.

Men det blir lenger og lenger mellom de befriende eller avvæpnende kommentarene. Og de eneste uttalte drømmene er om steder vi eller vil være.

Thomas: Hvorfor i helvete skjer ikke dette i Brasil, så kunne vi danset i mellomtiden? Det spørsmålet krever intet svar. Jeg er helt enig, samtidig som vi alle vet svaret: Vi ville aldri fått de samme problemene der. Sol sliter også på båter men ikke I samme grad som det forblåste og kalde Patagonia, der alt blir presset maksimalt hele tiden. Og det som er kritisk her ville ikke vært kritisk der, vi kunne reist uten motor og kjettinger og en primus og Gud vet hva. Det er fristende å skylde på uflaks, selv om jeg innerst inne vet at det ikke utelukkende skyldes det. Vi har gjort et par tabber, og vært litt for lite forutseende, men dette er egentlig ikke så ille. Det er det stadige presset og skuffelsen som knekker oss. Vi klarer ikke å tenke positivt, for nettopp vissheten om egen utilstrekkelighet dytter oss lenger ned. Det er følelsen av å ha kommet til kort som er drepende, og følelsen av at andre mener det sammee, innbilt eller ikke, forsterker det. Ingen vil stå på et synkende skip, og jeg har lygg følelse i magen av at vi aldri kommer videre.

Thomas foreslår å gjøre kort prosess, å snu og gå medvinds, dvs. direkte til Sør-Afrika. Da kan vi gå rett ut på havet og seile over og nå AFRIKA på en måned. Jeg er fristet, men ikke enig - for det første vil jeg seile Chile-kysten, og for det andre er jeg redd for å seile over hele den stormblåste Sør-Atlanteren så lenge vi fortsatt har et hull i skroget som er høyst provisorisk reparert. Slår det seg opp på havet er det lite vi kan gjøre. Peder er enig og Thomas mener kanskje ikke så alvorlig han heller, så vi blir liggende og fryse i soveposene og teppene og dynene i Puerto Williams.

Det hendte at vi klarte å somle oss ut en gang iblandt, sammen, selv om situasjonen krevde en del smidighet oss imellom. Det skal mental styrke til å gå alene til Puerto Williams' eneste kafe. Her spiste vi barra lucos og completos med palta, eller drakk en sjelden gang en øl eller en pisco sour, som er nasjonaldrikken. Det krever overskudd å ha glede av alkohol, den forsterker bare sinnstilstanden, og får meg ikke glad når jeg starter uglad. En kveld deler vi en flaske pisco. Den er ikke sterk og det er bare en halv liter, men vi er så lite vant med alkohol etter lang tid uten, at vi alle blir kvalme eller kaster opp. Det frister ikke til gjentagelse.

Men til tross for at det meste gikk skitt, var det også noen lyspunkter innimellom. Det var noen andre båter i området som overvintret frivillig, bl.a. «Scherzo», som hadde reddet Sorgenfri. Og Pascal er et teknisk unikum hvis lærdom og hjelp er uvurderlig. Også «Myrika» er her fremdeles. Familien Robertau skifter planer like fort som oss, og har hjerte- og terapirom med orkester nedenunder. Og Sabine som er 65 år og bestemor og som bor alene i sin 25-fots lille stålbåt, og Skip Novak som har seilt fire Whitbread og som vi seiler over til Argentina. Og så er det «lensesleiken» Charlie Porter, bosatt i Chile I over 20 år. Han har padlet Patagonia i kajakk og er en av sin generasjons aller beste fjellklatrere. Han ler mer enn alle andre og trekker oss opp med historier og en fantasi hinsides all fatteevne. En dag han er ombord, får han øye på de tre gitarene som ligger strødd omkring mellom motordeler og kaos, og vi har latt ham tro at vi kun har ett anker med oss. Han får latterkrampe: «sailing around Cape Horn, with three guitars and one anchor», det er det morsomste han noensinne har vært borti. Ellers kan Charlie alt om Patagonia, og han lærer oss kysten, noe som er viktig, i tilfelle vi noengang kommer oss nordover- spesielt med tre gitarer og ett anker. Seilerne hjelper oss til en slik grad at vi blir nesten flaue, for vi kan ikke gjøre gjengjeld. Men som de sier: «Jeg hjelper deg nå, du hjelper en annen en annen gang, og før eller siden får jeg det igjen av en tredje eller tiende».

Et par ganger gikk vi den halve mila ut til en gård. På dårlig spansk fikk vi forklart at vi gjerne ville ri. Bonden pekte ut I skogen, det var bare å forsyne seg, men hestene hadde løpt fritt et halvt år. Men han forsto at vi var drevne ryttere, Peder hadde blitt leid på en ponni da han var ti. Han hjalp oss halve dagen med å jage tre halvville hester inn i en innhegning. Så pekte han ut hvor sal og bissel lå, ga oss hver vår lasso, og mente tydeligvis at resten var opplagt - og gikk. - Hva nå? tenkte Thomas høyt, - skal vi liksom fange dem med lasso og sale dem, eller hva? Om det var vi eller hestene som var reddest vet ingen, men etter et par timer var faktisk alt klart. Og når vi først var i salene gikk det greit, selv om hestene ikke hørte på styrbord eller babord eller forut og akter. De valgte selv fart og retning, og først mye senere ble vi fortalt at søramerikanske hester føres motsatt av de nordamerikanske som vi hadde sett på Western-filmer.

Selv om Puerto Williams er en militærbase, så er chilenere i regelen hyggelige folk, og vi var et eksotisk innslag. Så selv om vi ikke hadde overskudd til å bidra noe særlig sosialt, lærte vi iallfall endel språk, og vi fikk noen gode venner. Og til tross for at vi var langt nede, hadde vi beholdt litt av galgenhumoren. Innimellom kunne vi le av oss selv der vi lå med en halv meter snø på dekk, og husket hvordan vi hadde drømt om sydhavsøyer og kokospalmer over kartene på kjøkkenbordet hjemme.

Ikke alle dårlige historier ender godt, men denne gjør faktisk det. En dag starter motoren, og det som står igjen improviserer og filer og snekrer og limer vi til det virker. Og når vi var ferdige kom Terje. Etter kjøkkenbordplanene skulle han ha møtt oss på Tahiti, men nå kommer han i stedet hit til Beagle. Han er nettopp ferdig med den norske vinteren. Nå møter han vinteren her i syd og finner Sorgenfri høyt og tørt på lavvann mens ungene går på skøyter på stålisen utenfor. Men Terje er den minst selvhøydelige og messt sjenerøse gutten jeg kjenner og han gir den nødvendige inspirasjonen som får oss tilbake i god gjenge. Til Tahiti kommer vi nok før eller siden likevel. Nå er alt fryd og gammen, nesten alt er reparert og vi blir enige om at en ny tur rundt Kapp Horn er den riktige måten å feire begivenheten på. Vi vet alle at «Hornet» er en litt innbilt bragd når vi havnehopper rundt, men vi er heller ikke blinde for symbolverdien, og Terje og Thomas har jo ikke vært der. Kappet øver en spesiell dragning og er aldri noen spøk. Det tar oss et par uker og flere nervepirrende stormer (bl.a. en mens vi lå 200 meter fra havaristedet) før vi er tilbake Puerto Williams. Vi er der et par dager, feirer avreisen med venner - Peder: «Det slik man skal gjøre Puerto Williams» - før vi forlater stedet for siste gang, og med ett mål NORDOVER!