Vi så på hverandre, og var glad vi var fire da vi fikk se hva gutta foran oss holdt på med. Bevæpnet med hver sin kniv, slaktet og flådde de okser som om det var det eneste de hadde gjort hele sitt liv.

Vi hadde hørt om Yendegaia i Puerto Williams. Vi hadde nå 1000 mil med ødemark foran oss, og vi så på Yendegaia som et bra sted å ta farvel med andre mennesker på. Kanskje vi hadde tatt feil. - Bienvenido! Fem uvaskede, råbarka ansikter hilser oss, men samtalen stopper der, på grunn av våre mangelfulle spanskkunnskaper. Armer, mimikk og hender er imidlertid kommunikasionsmidler vi er blitt fortrolige med. så vi peker på Sorgenfri, på oss selv, sier «Noruega» og så er introduksjonen gjort.

Kvegranchen Yendegaia er chilensk, men den argentinske grense er like ved, og nærmeste by er argentinske Ushuaia. Veier er mangelvare, så hest og båt er de mest pålitelige transportmidlene. Det gjør ikke saken bedre at avstandene er store, og at været stort sett er lite samarbeidsvillig. Ettersom skinnet kan bedra, lot vi guttas utseende kun gjenspeile et uunngåelig resultat av å leve i mer eller mindre total isolasjon med minimal tilgang på komfort i noen form. Det viste seg også at skinnet bedro ganske mye, for gleden var stor over det uventede besøket.

De fem gutta med Sergio Mansilla Miranda i spissen gliser bredt over å få besøk av fire «gringos» som om mulig ser ut til å ha hatt et enda lengre opphold borte fra ferskvann enn dem selv. Men mest av alt gliser deeover tanken på all den gode vinen og piscoen «gringos» er kjent for å ha med seg. Marinefartøyet som ankommer en gang i måneden for å hente slaktet, har aldri med seg en dråpe, så det er lenge siden gutta har smakt annet enn vann. Vi har på den annen side ikke smakt ferskt kjøtt på en stund, så vi smiler for oss selv ved synet av alt det parterte kjøttet, og sikler etter selv de bitene som blir kastet til de ti hundene. Her er det duket for verdens eldste handelsmetode. Riktignok tørrla gutta oss fullstendig, men da vi to dager senere forlot ranchen, hadde vi med oss nok kjøtt for fire uker framover. Ettersom det sørlige Chile på denne tiden er en eneste stor fryseboks, hadde vi ingen problemer med konserveringen. Alt ble plassert i fryseboksen (les ankerluka) forut.

Røyken fra bålet river i nesa og øynene, men vår medbrakte vin er i ferd med å gjøre sin virkning, så vi merker mindre og mindre til det. Vi sitter i en hytte på Yendegaia Det er «gringos» på besøk og stor stemning. Vinskinnet sendes rundt, og etter mye smatting og stønning, «bueno» og svelging, snakker vi alle samme språk. Historiene blir nå forstått av alle parter, ikke- eksisterende verdensproblemer blir løst, og vi får nok en kveld venner, brødre og fedre for livstid.

- Han stakk ham ned, men den jævelen overlevde. Sergio demonstrerer med kniven sin hvordan en av «gauchoene» (søramerikanske cowboys) hadde prøvd å drepe eieren som var på inspeksjonsrunde fra Punta Arenas. Vinen løsner også opp for mye hat, og vi skjønner at eieren er en mann vi ikke ville vært i skoene til hvis vi møtte disse gutta i en mørk gate. - Han sender aldri ned vin, og kun en gang i året får vi dra til Punta Arenas og besøke venner og familie. Sergio spytter ut dårlig skjult hat og forakt. Dette er et område og et land hvor de sterkeste bestemmer, og den sterkeste her er eieren. Gutta lever derfor med sin frustrasjon. De er «gauchos», så uten okser å slakte ville de stå på bar bakke.

Dagen etter våkner jeg til lyden av vinden som hyler i riggen, en perfekt dag for landligge. Selv om det er forholdsvis god ankerbunn har vi lagt ut landline, så selv i denne vinden ligger vi trygt. I dag skal nytt kveg samles inn, og jeg er den heldige som har fått lov til å bli med. - Kan du ri? spurte Segio kvelderl før, og eplekjekk som jeg var med mye vin innabords, endte jeg opp som en noe mellom erfaren og meget erfaren rytter. Sola har enda ikke stått opp og hodet verker, men jeg regner med at gutta som svelget mer vin enn oss tar det med ro denne morgenen. Feil, ny arbeidsdag er alt i gang, og det er på tide å være seriøs. Jeg får utdelt den store hvite hingsten, og med unnskyldning om at hodet verker, får jeg hjelp til å montere salen. Rolig nå, tenk klart, jeg var på rideleir i Hønefoss som tiåring, og i Puerto Williams lånte vi noen hester som vi da uten problemer klarte å ri. Riktignok var de omtrent halvparten så store som denne her, men hest er hest. Om sporer er sporer vet jeg ikke helt, men dem jeg fikk utdelt så ut som noe jeg trodde bare fantes i gamle westernbøker, og var på størrelse med bunnen av en vinflaske.

Skapang!! Sergio demonstrerer hvordan den to meter lange pisken brukes for å samle kveget, og langer over en lasso også. Om han innbiller seg at jeg kan bruke den er uvisst, men jeg tar imot og fortsetter mineløst mitt spill for galleriet. Så bærer det av gårde, over slettene mot den ubrutte fjellkjellen i bakgrunnen. Vi brøyter oss gjennom tynn is på elvene og gjennom busker og gress så jeg nesten ikke ser hesten under meg. Mitt minste problem er pisken og lassoen. Jeg har allikevel ingen ledige hender til dem. Sporene er det ingen vits i å bruke, hesten følger programmert etter de andre, så alt jeg gjør er å klamre meg desperat til hest og sal, og håpe på at denne turen ikke medfører hopping også. Ikke desto mindre oppfatter jeg fra min meget ubehagelige posisjon hvilke ryttere disse gaucho'ene er. De er fullstendig i ett med hesten, og armene utfører alle andre ting enn å styre. Clint Eastwood ville virket som en unge på rideskole i sammenligning.

Jeg ble aldri klar over om jeg hjalp til eller ikke, men det var mye «bueno» og «buen trabajo» da vi hadde samlet kveget I inngjerdingen. Ettersom jeg jo hadde klart å holde meg på hesten hele dagen, ble det tatt som en selvfølge at jeg kunne og skulle være med på slaktingen. Igjen skyldte jeg på tømmermenn, og slapp derfor å drepe oksene ved å kutte over halspulsåren med kniv.

Men flå og partere gjorde jeg, og i stedet for å kaste all innmaten til hundene la jeg noe til side, så jeg kunne vekke de andre ombord i Sorgenfri med duften av stekt lever nyrer tll frokost.

Som så mange andre steder vi besøkte, måtte vi dra alt for tidlig fra Yendegaia. Men de gode dagene er få her nede, og etter at Sergio og de andre hadde forlatt båten og fått med seg den desidert siste vinflasken, var solen i ferd med å eksplodere i farger over horisonten. Den røpet en himmel fri for skyer og en dag fri for vind. En slik dag lot seg ikke sove bort, her hadde vi muligheter til å avansere mange mil før motvinden satte inn. Som vanlig ble det jeg som tapte loddtrekningen, og måtte ta første vakt. Og som derfor fikk jobben med å hente oksehodet vi fikk i avskjedspresang. Vi hadde falt for det allerede første dagen da vi så det hengende på gjerdestolpen i ekte «Lucky Luke»-stil, ved en ranch som kunne vært hentet rett ut av denne tegneserien. Hodet hengte vi i masten, og selv om de spisse hornene revnet genuaen i ny og ne, var dette en maskot vi var villige til å bruke nål og tråd for. Oksehodet henger i masten den dag i dag, og selv om det har fått et meget værhardt og sjøsykt utseende, får det ennå tankene og minnene til å gli tilbake til Yendegaia og alt vi opplevde der.