You looking me behind, ser dere senere! Det er, om ikke annet, engelske ord som følger oss når vi padler bort fra Loisiolen, landsbyen på Russelløya, og setter kursen for elveløpet som nesten er helt skjult bak tett, tropisk regnskog.

Selv om vi nå har vært på Salomonøyene i en uke, må jeg smile over denne måten å bruke det engelske språket på. Pidginengelsk blir språkformen kalt, og er en blanding av engelsk og melanesisk. Språket så dagens lys på 1800-tallet under «blackbirder» perioden, hvor engelske handelsmenn sjanghaiet uvitende innfødte til et slags slavearbeid på plantasjene. Melaneserne fant det ikke enkelt å lære seg engelsk, selv om ordene i seg selv kom relativt kjapt. Etter hvert ble det nødvendig å finne et språk som alle på Salomon kunne forstå.

Salomons 200 000 innbyggere har 87 forskjellige språk, så selv om de ikke kunne kommunisere med engelskmennene I begynnelsen, kunne heller ikke folk fra foskjellige landsbyer utføre annen kommukasjon enn hodekutting seg imellom. De engelske språket forble slik de innfødte pratet det, og det er derfor et språk det er veldig enkelt å forstå hvis en har litt kjennskap til engelsk og samtidig en god porsjon fantasi. At «we-we» («oui-oui») betyr franskmann burde være innlysende for enhver.

Vi ankom Salomonøyene etter en av raskeste seilaser vi har opplevd. Dette skyldtes den sterke passatvinden i området. Vårt slippopphold på Fiji, og de nye strøkene med bunnstoff som ble Sorgenfri til del, hadde nok også noe å si. Vi kunne neste føle hvordan hver eneste salte dråpe skled friksjonsfritt over selvpoleringen.

Ønsket om å seile nordover fra Fiji modnet langsomt i oss. Vi hadde måttet dele hver eneste havn siden Tahiti med et hundretalls andre seilbåter. Dette var morsomt til å begynne med. men det var ikke til unngå at vi lengtet etter noe annerledes, og den begeistrete mottagelsen du får på stedet som ikke blir nedrent av besøkende. Det var altså derfor vi bestemte oss for å unngå de kommende orkaner ved å seile nord om ekvator, i motsetning til 90seiler sørover til New Zealand eller til Australia på samme tidspunkt.

Rolig, hold balansen! På ekte pidgin lærer våre to venner fra Loisiolen oss kunsten i å balansere den meget spesielle uthulte trestammen. Både Johan og jeg kjemper med å unngå å gjøre alle våte, der vi sitter i bunnen av kanoen med hver vår nydelige, håndlagde padleåre som balansestang. I motsetning til nesten alle områder i Stillehavet, lager ikke salomonerne utliggere på kanoene sine. Dermed er kanoene meget ustøe, men til gjengjeld kan de brukes i trange elver med mye vegetasjon. En utliggerkano er meget velegnet til å ferdes i høy sjø, men ville ha vært håpløs å manøvrere i disse elvene. Salomonerne har en imponerende ferdighet i å håndtere sine kanoer. Når jeg så dem padle selv langt fra kysten, var det tydelig å se at de hadde en naturlig samhørighet med kanoen sin, omtrent som cowboyene har med sin hest.

Hensikten med elveekspedisjonen, er å få et bilde av en krokodille. - Det kryr av krokodiller i elvene, og det hender at hundene våre blir krokodillemat, fortelles det. Historiene er mange, og jeg blir mer og mer spent og ikke så lite nervøs etter hvert som vi padler lenger og lenger opp i elva. Til å begynne med passerer vi folk som er ute og jobber på sine små åkerlapper, eller rydder bort vegetasjonen for å lage nye. Elva er deres eneste vei, for skogen er så tett at det ville tatt dem år å hugge en farbar sti - som også ville grodd igjen før den ble ferdig.

Det er en fryd å se hvordan disse folkene lever i pakt med skogen. Selv om de hugger ned enkelte områder, er disse aldri større enn at skogen raskt vokser til når området ikke brukes lenger. Når nye kanoer skal hugges ut, blir dette gjort på stedet slik at det ikke er nødvendig å fjerne så mye skog når man skal transportere treet. Denne framgangsmåten er den enkleste for salomonerne med sine enkle redskaper, men ikke mindre beundringsverdig når en ser hvordan skogen bare brennes av I andre deler av verden.

Etter hvert som vi trenger dypere og dypere innover elven, blir den smalere, og mer tettvokst. Machetene må enkelte steder tas i bruk for at vi skal komme videre. Krokodilleområde, sier gutta og slår ut med hendene. Kanoen tipper faretruende, og Johan og jeg skriker høyt, samtidig som vi prøver å få den på rett kjøl. Lite fristende å havne i vannet her. Vi får omsider kontroll over kanoen, og titter inn i to svarte fjes med hvite glis. - Festlig spøk, sier jeg med anstrengt mine og bankende hjerte. Det slår oss at våre venner fra Loisiolen blir mindre høye i hatten, og deres krokodillehistorier og spøk mindre og mindre hyppige etter hvert som vi padler oppover elven. Til slutt finner vi alle sammen på de tynneste unnskyldninger for å snu, og våre venner mener bestemt at vi sikkert har vært mye lenger oppover elven en noen andre. Akkurat idet vi skal til å snu hører vi noen lyder lenger framme, og ved nærmere undersøkelse, finner vi en mor og far med sine tre små barn på vei oppover elven. De er ute for å finne nytt område for dyrking av ananas, og vi unngår å se på hverandre når våre venner forteller dem at vi er på vei langt oppover elven for å speide etter krokodiller. Hurtig og alvorlige padler vi i vei, og snakker ikke mer om våre pysete planer om å snu, eller setter skrekk i hverandre med fantasifulle krokodillehistorier.

Skulle kanoen gå rundt er det ikke verre enn at en av oss kanskje må ofre ene benet til krokodillene. Selv med kanoen full av vann, og mannskapet svømmende rundt, tømmes den kjapt ved at den blir skjøvet med raske bevegelser fram og tilbake. Vannet spruter da ut i høye fontener foran og bak, og med trening tar det aldri mer enn en tre-fire slike skyvinger før den er helt tom. Ombordstigning bør skje med like mange på hver side - og samtidig. Oppholdet i krokodilleelva motiverte senere til iherdig trening på denne spesielle øsemetoden. Det er ikke bare i elvene det kan være kjekt å komme seg hurtig opp i kanoen etter kantring eller bading. Selv om vi stort sett var på godfot med lagunehaiene, hendte det at de ble litt for ivrige når det var mye fiskeblod i vannet, og da er det gunstig å kunne forlate åstedet på kort varsel.

Da vi senere forlot Salomonøyene, hadde vi byttet til oss en slik uthult tømmerstokk-kano. Denne ble satt på vannet en dag vi lå og drev i vindstille like sør for ekvator. Vi lekte oss og øvde oss i kunsten å øse, da treningen plutselig fikk et meget realistisk preg. - Hai! ropte Johan og pekte på noe som kom mot oss på overflaten mens vi prøvde å holde balansen med kanoen halvfull av vann. Panikken som oppsto medførte naturlig nok at kanoen tok inn enda mer vann, og vi havnet i sjøen. Det var jo dette vi hadde øvd oss for, men for første gang klarte vi ikke å få tømt kanoen! Uansett hvor mye vi sendte den fram og tilbake mellom oss, kom vannet bare inn, ikke ut av den. Da den nysgjerrige havskilpadden var så nær at vi hadde gitt opp å få kanoen tømt i tide, og i stedet gjorde oss klare til kamp, viste den hele kroppen opp over vann og smilte lurt til oss med sitt store papegøyenebb. Jeg husker at jeg et sekund lurte på hvorfor i all verden disse dyrene er totalfredete, der jeg med en puls på 150 og lungene halvfulle av vann tro vannet på 2 sør.

Omsider letter vi anker, og sier farvel til Loisiolen landsbyen. Riktignok så vi ingen krokodiller, men vi har fått venner for livet. Selv blant 7. dags adventistene i Cheke landsbyen var vår «Sportsmans beer» fra Fiji populær.

På de fleste øyene i Stillehavet har misjonærene satt tydelige spor etter seg, og de aller fleste beboerne har konvertert til kristendommen. Salomonøyene er intet unntak, og i Cheke, landsbyen ved Morovolagunen, er alle i dag 7. dags adventister.

- Men våre forfedre var hodejegere, og bodde i jungelen, forteller Taka oss stolt. Taka kom padlende ut i kanoen og møtte oss før vi hadde ankret opp utenfor Cheke, og vi fikk haike med ham inn til land. - Vi har ikke engang lov til å røyke eller drikke alkohol i henhold til den nye religionen, forteller han, men ønsker umiddelbart dette siste usagt, når Johan tenner en sigarett. Han legger derfor raskt til at han er en såkalt «back slider», dvs. en som ikke bryr seg så mye om Kirkens strenge regler. Johan byr på en sigarett, og Taka river papiret av den og ruller tobakken inn i sitt eget rullepapir. - Very good, sier han der han sitter og damper innhyllet i sort røyk, med illrødt tryne og rennende øyne. Om det er tobakken, eller bananbladet han ruller den inn i, som er så god at han er i ferd med å lide hostedøden, får jeg aldri vite. Han er imidlertid ikke den eneste som ikke har mye til overs for å suge i seg den tamme røyken av brent papir. Det viste seg at det var riktig mange av disse abacksliderne» i Cheke, og vårt medbrakte asportsmans» øl fra Fiji fikk leske mange tørste struper. Men kun ombord i Sorgenfri, der ingen så dem.

Som besøkende på Salomonøyene bør en kunne tåle å bli beglodd. I hver eneste lille landsby vi besøkte, ble vi betraktet som årets begivenhet, og overalt hvor vi kom fikk vi en hale av nysgjerrige unger etter oss. Etter at den første sjenansen hadde gitt seg og de var blitt varme i trøya, ble de enda mer nærgående og hadde stor moro av å gjøre narr av disse to stygge, lyse vesenene. Vi trodde en stund at vi var de eneste hvite menn Cheke landsbyen hadde sett, men ble raskt satt på plass da vi fikk øye på en liten gutt som løp rundt med et bilde av «Svanhild» på T-skjorten. Våre romantiske innbilninger ble ytterligere knust da vi ble spurt om vi kjente disse båtene, og ble vist bilder av «Framstig» og «Red Admiral». Da vi senere skulle skrive i landsbyens gjestebok, fant vi ut at vi var den sjette norske båten til å besøke landsbyen gjennom de siste ti årene. Dette hindret imidlertid ikke Taka i å ta også oss med opp i jungelen, og vise oss sine besteforeldres landsby, hvor enkelte krympede hodeskaller fremdeles hang og grein imot oss fra ruinene. De talte sitt stumme språk om salomonernes barbariske forfedre som misjonærene hadde en tøff oppgave med å omvende.

Da vi ankom hovedstaden, Honiara, ble det markert at det var 50 år siden 2 verdenskrig startet i Stillehavet. Dette er en krig Europa har liten kjennskap til, til tross for at den var like grusom der som hos oss! De innfødte i Stillehavet led minst like mye som sivile europeere da amerikanere og japanere prøvde å utslette hverandre på deres øyer. Krigen la igjen mye militært utstyr som den dag i dag ligger og ruster i jungelen eller i landsbyene. I en liten landsby på Russelløya, fungerte en rusten tanks som brygge for de uthulte kanoene, og som stupebrett for ungene.

Vår egen salomonkano erobret vi i Manningstredet, der vi kom over noen karer som var ute og sanket «beche de-mer». Dette er en ufyselig sjøpølse, som blir tørket og eksportert til Japan. Vondt lukter den når det henges opp i solen til tørk, og leieren til gutta, som var dekorert med tusenvis av slike tørkende sjøpølser, kunne vi lukte lang vei. Vi bestemte oss for å tilby dem vår 2-hk utenbordsmotor i bytte for en av kanoene og dette var tydeligvis et fristende tilbud. Motoren ble festet bak på den største kanoen. 2-hesteren, som for oss ikke var til stort mer nytte enn en hjulvisp, satte av gårde med kano og mannskap i en slik fart at de jublende kom tilbake hadde alle sammen fått aerodynamisk afrosveis. Handelen ble avgjort over det lokale rusmiddelet betelnøtt. Denne nøtten, som tygges sammen med et krydderblad og asken av brent korall, gir, sammen med det signalrøde spyttet, en pen liten rus. Med munnen full av betel- nøtt er det naturlig nok umulig å prate, men våre fem røde glis på stranden levnet ingen tvil.

Dagen etter seilte vi ut Manningstredet, med vår nye ajolle» surret på styrbord side. - Looking me behind...! Usammenhengende engelske ord dør hen inne på stranden, men de røde leppene som gurgler dem ut, står blomstrende igjen som tre fyrlykter, og peker ut kursen nordover til Mikronesia.