De utallige Stillehavsøyene ble oppdaget av folkeslag med store havgående kanoer og en unik navigasionskunst som med stor nøyaktighet tok dem over enorme distanser. Endel av oppdagelsene var nok en følge av såkalte «accidental voyages» - tilfeldigheter eller uvær, på samme måte som med flere av vikingenes oppdagelser. Men de navigerte og fant tilbake. Polyneserne og mikroneserne var de største sjøfarerne, og bandt øyene sammen i et nettverk av seilingsruter. De kom opprinnelig fra vest, hovedsakelig Sørøst-Asia. Thor Heyerdahls teorier om at dette største av alle hav skulle vært befolket eller mottatt avgjørende påvirkning fra flåter fra Sør- Amerika er ansett som en historisk kuriositet, bevisene for det motsatte er overveldende. Den kanskje viktigste indikatoren er språket, både polynesisk og mikronesisk er austronesiske språk, og stammer utvilsomt fra vest.

Kanobygger- og navigasjonskunsten forsvant i Polynesia og de fleste øyene i Stillehavet, hovedsakelig som følge av sykdommer, konflikter og transport-substitutter som fulgte i europeernes kjølvann.

På noen av de små karolineøyene i Mikronesia har denne kulturen imidlertid overlevd helt fram til idag, noe som skyldes en blanding av isolasjon og standhaftighet. Hvert år seiler de avgårde mellom øyene, for eventyr og handel, ektefeller eller jakt, og med usvikelig presisjon treffer de atollene. Utliggerkanoene er mindre enn forfedrenes, den foretrukne kanoen er 25-30 fot.

Kanoene blir ført av tradisjonelle navigatører som ikke trenger et eneste inskument. De er fortsatt høyt respekterte, og tradisjonelt den eneste måten en gutt av lav rang kan forhøye sin status drastisk. En vordende navigatør må lære tusenvis av stjernekurser, øyers plassering, bølgesystemer og hvilke fugler som flyr når og hvor. Karolinerne er kulminasjonen av en muntlig kadisjon der enorme mengder kunnskap er memorert. Opplæringen og den praktiske treningen tar mange år. Mesteparten av kunnskapene er inntakte og i bruk idag, og navigatørene kan også seilingsbeskrivelsene til øyer der ingen har vært på generasjoner.

Karolinerne har tatt i bruk nyvinninger som passer inn i kanonene. Seilene er av pandanusmatter er forkastet til fordel for seilduk, og jernverktøy til byggingen har de byttet til seg siden 1600-tallet. Endel av kanoene har gamle skutekompass ombord, for de 32 astrekene» er sammenfallende med det mikronesiske stjernekompasset.

Selv på Karolinene, og dermed i hele verden, er det bare få fullt utlærte navigatører igjen. Den dagen den siste dør, er et kapittel i menneskets historie lukket for alltid.

Karolinene er idag en del av den nye staten Federated States of Micronesia (FSM). Mens de tidligere kolonimaktene holdt et stramt grep på de større hovedøyene, levde og lever man sitt eget liv på de små atollene. Navigatørøyene er også de mest tradisjonelle når det gjelder klær, moral og levemåte. Det er skole på alle øyene, og mange snakker endel engelsk.

I motsetning til Sydstillehavet er Mikronesia aldri helt trygg for tyfoner, og pga. tyfonfaren og sin avsides beliggenhet er det ytterst få som reiser til Karolinene. Sorgenfri var den første båten gjennom området på ett år. Øyene var en åpenbaring for romantikere som oss.