Ekvator, eller breddegrad 0, strekker seg 25 000 nautiske mil rundt hele vår klode. Bortsett fra Sør-Amerika, Afrika og Ny Guinea, ligger denne linjen stort sett på havet. Det er nødvendig å krysse den hvis en skal på jordomseiling, men det er ikke noe en seiler på noen som helst måte ser fram til eller gleder seg til, til tross for at dette geografisk sett er midt I tropebeltet. Ekvator er nemlig området hvor nordøstpassatvinden på den nordlige halvkule møter sørøstpassaten på den sørlige, og ettersom ingen av de to vindene er villige til å vike, møtes de her på verdens midtpunkt, kjemper- og dør. Dette foregår i et område kalt «Stillebeltet», og selve slagområdet beveger seg nordover og sørover med årstidene. Bredden på området varierer også mye fra område til område, og med de ulike årstidene. Da vi krysset ekvator for første gang under overseilasen fra Kapp Verde til Brasil, seilte vi inn i «Stillebeltet» på 5 nord, eller 300 mil fra ekvator. Sytten timer tok det oss å komme oss igjennom det verste, men da hadde vi også motoren til hjelp. Navnet «Stillebeltet» er noe misvisende. Selv om det er nettopp det dette området er kjent for, er det ikke bare vindstille her. Like ofte er det hyppige vinddreininger, og vindstyrken, som stadig øker og minker, kan drive selv den tålmodigste sjel til vanvidd. Det er som om værgudene aldri klarer å bestemme seg for hva slags faenskap de skal finne på. Det skifter fra vindstille og skybrudd til sol og nordavind fra alle kanter og tilbake 10-20 ganger i løpet av dagen. Skybruddene var kjærkomne for oss under vår første ekvatorkryssing. Da hadde vi ennå ikke vendt oss til å leve med et kløende saltlag på kroppen, og vi storkoste oss med sjampo på dekk i verdens største dusj. Gleden ble imidlertid kortvarig, når vi måtte lukke alle luker, og sitte inne I bakerovnen med en bråkete motor. Når huden var hvit og pløsete av all fuktigheten, sengetøyet kronisk vått og muggen begynte å spre seg så raskt at vi kunne se det med det blotte øye, da lengtet vi tilbake til solsteken. Men når kroppene var solbrente og klødde av salt, dekket som en stekeplate, og vinden så død at det nesten blåste mer under dekk enn over, lengtet og speidet vi intenst etter regn. Uansett hva slags vær vi hadde, var vi aldri fornøyde i «Stillebeltet»

Skal du krysse «Stillebeltet» må det planlegges nøye, bredden varierer nemlig temmelig mye etter hvor i verden man velger å starte. I Atlanterhavet seilte vi lenger mot vest og Karibien enn nødvendig, før vi satte kursen rett sørover, for å få korteste vei over beltet. Lenger mot Afrika er «Stillebeltet» betraktelig bredere, og bare dersom en skal sørover langs Afrikas vestkyst velger man denne innfallsporten. Da bør man imidlertid ha en brukbar motor, for beltet strekker seg så å si langs hele Afrikakysten. Det er fordi landmassene fra kontinentet spiller inn og ødelegger passatvindens stabile mønster. Vi opplevde noe av det samme under vår ekvatorkryssing utenfor Amazonas. Her virket det som om landmassenes vindpåvirking hadde tatt over helt, men etter hvert som vi fjernet oss fra kysten tok det ikke lang tid med seiling om dagen og driving i vindstilla om natten, før vi snappet opp stabil passatvind fra øst.

Uansett hvor en krysser ekvator, er motor nærmest et must. En seiler kan spare seg for ukers frustrasjon og hjelpeløs drift med noen dagers bruk av motor. Med motor er da heller ikke en ekvatorkryssing så vanskelig og frustrerende som den må ha fortont seg for seilskipene før i tiden. I dagens regattaseiling finner vi igjen noe av det samme. Gutta i regattaen «Whitbread Round the World Race» sier at det er i «Stillebeltet» første etappe over Atlanteren blir avgjort. Den båten som kommer først inn i passatvinden sør for ekvator, får et så stort forsprang til de andre båtene, at det ofte avgjør hele regattaen. Teknologien og hjelpemidler i form av værkart, statistikker m.m. for nettopp dette «lille» området, blir derfor meget høyt prioritert.

Det er ikke bare vinden som ikke riktig vet hvor den skal blåse og hvor mye. Bølgene kommer også fra alle kanter. Over ekvator i det Indiske hav, hvor vi var fire ombord, var vi i ferd med å drive hverandre til vanvidd. I de hissige bølgene og vindstille været tråkket vi hverandre på knærne og sjanglet og datt og sølte kaffe og sukker og fikk ikke sove og kunne ikke spille backgammon. Ekvator er nedbrytende på sjelen, men det er et onde man må igjennom. Vi visste at kom vi oss bare over ekvator og sør i Det indiske hav, ville vi møte stabil og snill passatvind fra sørøst som ville føre oss raskt til Chagos og «landjord». Etter ekvatorstra basene, føles en passatvindseilas med båtens milde rulling, som den rene landjord.

Ekvator er grensen mellom nord og sør, og også mellom sommer og vinter. I tropene er ikke sommeren noen ettertraktet årstid. Da setter orkanene inn, og en forsiktig seiler bør skygge banen. På Tahiti er det heller ikke lov å oppholde seg med seilbåt i orkanmånedene november-april (som er sommer på den sørlige halvkule.) Fra Fiji drar de fleste seilerne ut av tropeområdet, og seiler sørover til New Zealand, eller vestover til Australia. Vi valgte, som tidligere nevnt, å seile nordover, fra en begynnende sommer på den sørlige halvkule til en begynnende vinter på den nordlige. Rigtignok er ikke orkan- eller tyfonfaren borte i Mikronesia om vinteren, men igjen er en nødt til å ta det gode med det onde. Vi måtte da også ta mye av det onde i vår higen etter de sagnomsuste småatollene i Mikronesia, for ekvator er deres inngangsport. Etter avskjeden med Ronkadorrevet utenfor Salomonøyene var det ikke langt til Kapingamarangi-atollen. Denne ligger imidlertid rett nord om ekvator, så Johan og jeg hadde selfølgelig beregnet god tid på seilasen dit. Kapingamarangi, ekvator - eller var det Poseidon? - spilte oss imidlertid et stygt puss. Etter fem dager hadde vi gjort unna de 500 milene, og den lave atollen dukket opp i hoisonten. - Bedre kan det ikke gjøres, av og smaker det med litt flaks, sa Johan og jeg I hverandre og gledet oss. Det er imidlertid tnt å ta seieren på forskudd når en fremfles befinner seg ved ekvator. Ikke lenge kerpå forsvant nemlig vinden som om den blitt puttet i en sekk. Bølgene var også hissige og krappe at vår Volvo Penta var helpt hjelpeløs. Helt i «Stillebeltets» vold lå derfor innenfor synsvidde av Kapingamagi, uten mulighet til å nærme oss paradiset. Da vi endelig fikk vind nok til å seile inn passet, ble vi sendt videre til Chuuk 350 n.m unna, før vi hadde satt våre sjøbein på land. Dette fordi vi ikke kunne vise tilfredsstillende malariatest fra Salomonøyene. Ikke rart vi følte at alt og alle var imot oss ved ekvator.