Er det ikke mulig å få være i fred! Skilpadden titter søvnig opp på seilbåten som er på kollisjonskurs med den, og slår med loffene for å la den passere. - Turtle!!! Louis brøler av opphisselse, og før Johan og jeg riktig skjønner hva som foregår, har han og Paul dratt på seg hver sin 50-talls dykkermaske og kastet seg i vannet. - Mytteri? Jeg titter uforstående bort på Johan som ser på John og prøver å få en forklaring, men John bare myser og peker etter kameratene der de forsvinner I kjølvannet bak oss. Mellom dem kjemper en morgengretten og diger grønn havskilpadde med å komme seg unna. Gutta hdde imidlertid ikke tenkt på at Sorgenfri for fulle seil på slør ikke er så lett å stope, og Louis som har et krampaktig brytetak på skilpadden bakfra, roper om hjelp langt bak oss. Omsider får vi snudd Sorgenfri, og krysser tilbake til gutta som desperat prøver å holde den nå meget hissige skilpadden. John hopper i sjøen med enden av en trosse og sammen hklarer vi å få dratt skilpadden ombord, hvor den blir forskriftsmessig kneblet og surret på fordekket.

Vi hadde ankommet Lamokek-atollen i Mikronesia en uke tidligere. Da vi lurte på hvor alle kokospalmene var blitt av fikk vi vite om tragedien som hadde rammet øya. Året før hadde en tyfon truffet den med full styrke, og ikke bare hadde kokospalmene blåst på sjøen, alle de store havseilerkanoene ble også ødelagt. Mikroneserne trenger kanoene for å komme seg til nærliggende atoller, ettersom det er både dyrt og utrygt å begi seg ut på et langt havstrekk i åpen båt som kun har utenbordsmotor. Da vi besøkte Lamotrek var øya midt inne i feiringen av det nye året, og vi ble spurt om ikke Sorgenfri kunne være behjelpelig med å dra på fangstekspedisjon til naboatollen Olimarao.

Gutta smiler og er fornøyde, denne fangstturen har begynt riktig bra.

Utenfor passet hadde vi også dratt opp en stor tunfisk. Etter at ankeret har nådd bunnen, blir den fortært på beste mikronesisk vis: rå. Vi hadde to snører ute, og etter tunfisken var vel ombord, begynte det andre snøret også å løpe. Fisken var ikke så veldig stor, så innhalingen gikk greit, inntil noe som var mye større plutselig bet på. Snøret løp ut som om det var besatt, og da det ikke var mer igjen, røk det tvert av så det rykket båten. Snørene som brukes er tykke som en stor spiker, og det er ikke store fantasien som skal til for å kunne forestille seg resultatet dersom en skulle være viklet inne I snøret når en slik rugg biter på. Paul kunne vise oss et skrekkeksempel. Når han satte seg ned med bena i kors, dannet de tre rette, lysende arrene han hadde over fingrene, leggen og foten, et sammenhengende snorrett ett. Ikke mye ble overlatt til fantasien når Paul fortalte om haien som beit på snøret hans, og om snøret som ved et uhell hadde festet seg rundt masten bak ham.

Den store fangstekspedisjonen til Olimarao har startet, og nå er det ikke trygt å være kokosnøttkrabbe. Disse delikatessene som kryper rundt i underskogen med akutt vannskrekk, får denne dagen annet å bekymre seg for. De kan bli opptil tre-fire kilo tunge, og klørne deres er ikke å spøke med.

De fem mennene som løper støyende rundt i deres territorium er det allikevel best å holde seg unna. Derfor kryper de så fort de kan inn i uthulte trestammer eller ned i jordhulene sine når vi nærmer oss. Mikroneserne har råd for den slags feighet, og de stakkars lilla skapningene, som ser ut som de kommer fra en annen planet, blir hjerterått røket ut av sine egne feller. Olimarao er ubebodd, og det vrimler av disse delikatessene her, i notsetning til de aller fleste bebodde atollee, hvor de er blitt fullstendig utryddet.

Snart henger det 30 kokosnøttkrabber og dingler i hver sin tråd på stranden, og ser tilynelatende hjelpeløse ut. Men skallet bedrar. - Houdini, sier Louis alvorlig og peker å krabbene. Uansett hvor godt de knebles, lærer de etter en stund å komme seg løs, så de må passes på hele tiden. Da vi senere hadde krabbene ombord, fikk vi oss en liten støkk i livet, da vi våknet en morgen og oppdaget at fire av dem var borte. Hvilken grusom hevn de hadde klekket ut for oss, fiik vi aldri vite, men vi fant en i flaggstanga, en på vei ned luka, og en hadde klatret helt opp til solpanelet akter. Den siste fant vi aldri, selv om vi lette grundig, og vi regnet til slutt med at den hadde prøvd å slippe unna ved å holde pusten og krype på havets bunn inn til land.

Våre mikronesiske passasjerer avslår bryskt når vi tilbyr dem en køye ombord i Sorgenfri. Hva skal vel de med seng, når det er en nydelig sandstrand inne på land? Dessuten er det ikke mye tid til å sove, for om natten kryper skilpaddene av og til opp på stranden for å legge egg i sanden. Tidligere på dagen hadde vi sett mange spor etter disse store skilpaddene, og noen av dem var meget ferske. - Hvis du får øye på en, tar du tak i skallet og lemper den rundt på ryggen ved å spenne til, slik! Paul demonskerer og slår kollbøtte i sanden. Når de ligger på ryggen er de helt hjelpeløse, og da kan de lett knebles. Alle smiler og er glad fordi denne jakten har vært så vellykket hittil, og vi gleder oss til å se de glade ansiktene på Lamorek når vi kommer tilbake med den store fangsten. Selv Louis, som mistet det beste snøret sitt utenfor passet, er fornøyd. - Vi får så mange gaver fra havet, at av og til må vi gi noe tilbake også. Paul og John nikker anerkjennende, selv om de ikke skjønner alt Louis sier på engelsk.

Hele kvelden bytter vi på å gå runder på den lille øya. Det er spennende til å begynne med. men hver gang en av oss kommer tilbake er svaret alltid det samme: - Nothing. Etter hvert skjønner vi at skilpaddene ikke har valgt denne natten til egglegging, så vi graver oss groper i sanden og sovner med bare lendekledet over oss, og med Sorgenfri duppende I lagunen - alene i måneskinnet.

Olimarao-atollen har to småøyer langs revet, en i den nordlige enden, og en i sør. Vi ankret opp i le av den nordlige, ettersom den ga oss ly for den relativt sterke nordøstlige passatvinden. På øya i sør holdt sjøfuglene til, og dagen etter skulle de også avlegges et besøk. Lagunen er ikke større enn en nautisk mil i diameter, men dette er nok til at det dannes relativt ubehagelige bølger i sør, så vi torde ikke å ankre Sorgenfri opp der. Våre tre venner måtte gå i vannet så nære vi torde å seile revet, og svømme i land med vår salomonkano mellom seg. To timer var de borte, imens seilte Johan og jeg rundt i lagunen og ventet. - Der kommer de! Johan peker, og tre hoder kommer til syne i bølgene. - Men hvor er kanoen?

Vi seiler så nær land vi tør, og når gutta kommer nærmere ser vi den fullastede kanoen som nesten ikke har noe fribord. At fugleungene ombord er vettskremte er lett å forstå, for selv om de sikkert ikke kan fly eller svømme ennå, må det være ekstra ubehagelig å havne i vannet når en er fanget inne i en flettet palmekurv. Vi tok feil da vi trodde at fuglene også skulle ofres på festen. Disse sjøfuglene smaker ikke særlig godtde blir tatt med tilbake som husdyr. Senere traff vi på endel slike tamme fugler som ikke var snauere enn at de stjal fisk rett ut av hendene på oss om vi ikke fulgte med.

Seilasen tilbake til Lamotrek ble på langt nær så smertefri som utfarten. Nå skulle vi imot passatvinden, og mens vi krysset og stampet og slo i bølgene, måtte vi samtidig se opp for hvor vi kom til å sette oss. Overalt på båten hang illsinte kokosnøttkrabber, som bare ventet med sine kraftige klør på at noen skulle komme dem for nær. Fuglene skrek og dreit og var antagelig sjøsyke, ag jeg hadde vondt av den flotte skilpadden, som lå på dekk i sjøsprøyten og tålmodig ventet på sin dystre skjebne. Skilpaddene er totalfredet hele verden over, men mikroneserne har allikevel lov til å fange de største. Det er på grunn av at skilpadden, både som mat og som fangstobjekt, er en så viktig del av deres livsstil. Med sine enkle redskaper og hjelpemidler er de nok uansett ikke noen trussel mot de store, grønne skapningenes eksistens.

Vi ankom Lamotrek rett før solnedgang, og Louis hadde bevist at han til det fulle behersker teknikken med å finne kursen på det åpne hav uten bruk av andre hjelpemidler enn hjernen. Under hele seilasen hadde vi hatt kompasset dekket til med et håndkle, og Louis fnyste hver gang vi tittet under det for å dobbeltsjekke.

Mottagelsen på Lamotrek ble stor, og fangsten forært høvdingen, slik at han kunne dele den ut til befolkningen. Slik er systemet på alle atollene vi besøkte i Mikronesia: Ved spesielle høytider skaffer alle sammen det de klarer, og så deles det ut til familiene etter behov. Så selv om skilpadden vi fanget var stor, ble det ikke store smakebiten på hver når alle 400 på Lamotrek skulle ha sin del.

Mens vi var borte, hadde de som var igjen på Lamotrek heller ikke ligget på latsiden. Ungene hadde samlet skjell og snegler, mennene hadde fisket, og kvinnene hadde | lagd blomsterkranser og pyntet opp landsbyen. Så festen ble akkurat så festlig som en fest skal være i Mikronesia.