God reise, måtte østavinden føre dere raskt til Woleai. Ropene fra stranden følger oss da vi padler kanoen midt ut I lagunen, der vi setter seil. Steve beordrer masten på plass. Vi er tre stykker som gjør det, med en blanding av muskelkraft og de tykke kokosrepene som vi skal stage den opp med. Så heiser vi det store seilet, som straks fylles slik at kanoen skyter fart i retning passet. Men ennå mangler navigatøren, den viktigste av alle. Han sitter i en liten kano midt i lagunen. Vi legger bi med blafrende seil ved siden av ham, og han hopper ombord. En av mennene ombord hos oss hopper i sjøen, og vel oppe i den lille padlekanoen, begynner han å synge en rytmisk sang. Det er en eldgammel navigasjonshymne, som gir råd om hvordan vi skal unngå å seile oss vill, og slik sikre oss trygg seilas. Den ligner på alle sangene som ble sunget på stranden tidligere, men er mer seriøs i tonen, og mannskapet vårt lytter alvorlig i stedet for å le som før. Det skulle bare mangle - det er jo ikke frivole lykkeønskninger som utdeles nå. Men straks han blir ferdig slår han padleåren hardt i vannet gjentatte ganger mens han ler. Vi gliser tilbake før Steve strammer skjøtet og kanoen igjen får fart.

- La oss be, sier Steve høytidelig, idet vi er ute i rom sjø. Men samtidig med «amen» blir vi truffet av en regnbyge der også vinden kuler stivt. Vi blir blindet av regnet, solen forsvinner og det blir iskaldt. De slipper ut seilet og lar det blafre. Jeg blir litt redd for at noen.skal foreslå å vende tilbake, men det er ubegrunnet. Seilerne på Ifalik lar seg ikke skremme. Steve tar fram skjellhornet og blåser høyt. Det er magi for å temme været.

Denne gangen treffer ingen byge, og kalde og våte lar vi igjen seilet fylles. Og få minutter senere stråler solen igjen og varmer kroppene våre. Jeg snur meg og ser tilbake mot Ifalik, der mastetoppen til Sorgenfri kneiser sammen med palmekronene. Det er aldri lett å forlate båten. Men denne gangen tar vi nok ingen sjanse, for sønnen til den høyest rangerte høvdingen har tatt ansvaret for å passe på henne, Det ville være et uholdbart prestisjetap for ham om noe skulle skje. Så jeg kveler antydningen til klump i nagen, og ler isteden mot Peder. Og Peder er tilbake med hele ansiktet - vi er på haveilas i en mikronesisk utliggerkano!

Vi hadde seilt til Mikronesia etter å ha hørt røverhistorier fra en soloseiler som hadde vært der 15 år tidligere, men vi visste hvor raskt øyer kan forandre seg. På hovedøya Chuuk, dit vi kom aller først, dominerte pickups og Coca-Cola. På atollen Ruluwat lærte vi oss mikronesisk levevis, og vi begynte å gå i de minimale lendekledene som kalles «thu». Ungjentene gikk i bastskjørt og kvinnene i lava-lava. De ugifte ungdommene lærte oss «sneaking out»- systemet. Gutter og jenter kunne ikke omgås på dagtid, men sørget for å lage avtaler, og snek seg ut av hyttene om natten og møttes til hyrdestunder I bushen eller på stranden. Alle visste om det, og så lenge kontakten var «hemmelig» ble den oppmuntret - det gjaldt også oss.

Puluwat var et nydelig sted og vi var der under jul og nyttår. Vi og mange andre ugifte sov i de store kanohusene sammen med 30 fots utliggerkanoer. Til tross for mengden av utliggerkanoer, hadde glassfiberjollen og utenbordsmotoren tatt over dagligbruken. Vestlige klær var pa vei inn. På navigatørøya Satawal klarte vi ikke å stanse - den har ingen lagune, så vi bare lempet over gaver som vi hadde med fra Puluwat. På Lamotrek var alle de store kanoene knust av tyfonen året før.

Så da vi nærmet oss Ifalik var vi spente. Vinden brakte med seg noen rare lyder, som om mange mennesker ropte høyt. På vei inn passet ble vi møtt av femten små og store kanoer. Alle kom ombord, og de tok oss med til høvdingene. Pakalimar, andrehøvdingen, ble en god venn. Vi var seilbåt og hadde kano som jolle og møtte åpne armer. Første natten var vi ute på havtråling med en utliggerkano. Uken etter ble vi invitert med på «Lucky Try.»

Vi er seks mann ombord på den 25 fot lange kanoen. Akkurat som befolkningen på Ifalik, bruker de fleste både engelske og lokale navn. John Witcaelibok er navigatør og dermed kaptein og sitter alltid på «ebeb'en» (plattformen). Steve Tiliwemal er nestkommanderende og styrer de løpende sjømannsmessige gjøremålene. Mesteparten av tiden gjør han også den viktige jobben på skjøtet, et arbeid som vanligvis er forbeholdt navigatøren. Men enten fordi John er gammel og ikke lenger så sterk, eller også fordi den beskjedne Steve kan nesten like mye om navigasjonen, så deler de på en del av de viktigste oppgavene. Paul Lo er Steves lillebror og den ombord som kjente best på forhånd. Det var gjennom ham jeg fikk kontakt med denne klanen. ' hadde ikke seilt med denne gjengen tidligre, vanligvis seilte og fisket vi med medlemmene av den faste drikkesirkelen vår. Jeg hadde fortalt Steve om besettelsen for kanoene og navigasjonen, som var vanskelig å forstå for oss som navigerte på europeisk vis. Steve var tydeligvis lysten på en tur, men kanoen han disponerte, «Lucky Try» hadde ikke vært fullstendig overhalt på nesten to år, så han hadde ikke så lyst til å ta henne på langseilas.

Ved soloppgangen kommer Paul til kanohuset der vi nettopp har sovnet. Steve vil av gårde, han har samlet mannskap, men vil helst ha et par til, vil vi være med? Vi skulle dra på timen. Det kan ta lang tid å avgjøre noe på disse øyenet men når noe først skjer så skjer det raskt.

Lucky Try surfer nydelig nedover de tre meter høye bølgene, raske øyemåling sier 10 knop for den 25 fots lange kanoen.

Utliggeren borer seg dypt ned, og løfter seg deretter høyt over vannet, gang etter gang. Bølgene slår hardt oppunder plattformen mellom skroget og utliggeren, der Peder sitter og balanserer. Palmemattene som ligger på den, beskytter ham rimelig bra, men i denne farten står sjøsprøyten også opp på meg selv der jeg sitter på «taa en», stolen som er en forlengelse av «ebeb en», og den står over kanoen, der jeg gir Steve avløsning på skjøtet. Paul og Johannes Puluweliar, som er sistemann, bytter på å bruke styreåren på hele nedturen, et krevende arbeid med denne farten og vinden. Etter kort tid skvulper vannet høyt i bunnen, for en god del av sjøsprøyten kommer inn, men ingen av mannskapet så mye som leer på et øyebryn. Ti begynner bare å ta tørn med pøsen, og Drtsetter med det gjennom hele dagen.

Forholdene krever at alle er årvåkne. når kanoen tipper løfter vi oss mot lo, når utliggeren er undervannsbåt, mot le. Dette år automatisk - også for oss. Denne følelsen er lik på alle båter, og vi har jo dessuten seilt endel kanoer allerede. Utenom disse automatbevegelsene, må ingen flytte seg uten å gi de andre beskjed, slik at de kan kompensere for vektforskyvningen. Balansen i kanoen er avgjørende, både for styreegenskapene og for å unngå kullseiling. Hovedansvaret ligger hos skjøtemannen. En av de hellige reglene ombord er at skjøtet aldri skal gjøres fast. Det er en fysisk tung jobb, men en avlastende knute blir raskt til kullseiling. Skulle vi allikevel gå rundt, blir det ikke nødvendigvis helt kataskofe. For kanoen har ingen ballast, og ved hjelp av masten og en stokk som er med til formålet, kan vi presse utliggeren ned og få skuta på rett kjøl igjen. Og deretter, når det blir rolig vær, få øst den tom og under seil igjen. Men det kan være farlig, og man mister alltid viktig utstyr, så guttene er svært påpasselige.

Johannes åpner en flaske tuba, og begynner å sende rundt. - Å seile til Woleai er såpass enkelt at vi finner fram selv med tuba i hodet, sier Steve. Den andre koppen av palmevinen er, som alltid, bedre enn den første, og øvelse har forlengst gjort mester, så vi svelger ned våre kokosnøttkopper uten å blunke. Den første koppen er for trygg seilas, den andre for masten, og den tredje. . . I I tillegg til å være seremoniell drikk, forsvinner det utrolige mengder tuba på Ifalik hver eneste dag.

Solen skinner brennende het. Sjøspruten og kulingen virker avkjølende, javel, men selv en mikroneser blir svidd under seilas og ettersom tuba og solstikk er en farlig kombinasjon, er det lov å bruke hatt og skjorte på sjøen.

Utpå dagen åpner vi kokoskurvene der maten er beskyttet av bananblader. Som all tid er fingrene redskapen og sjøen serviett. Det vi rakk å få med oss var knust taro, ris og banankake, nærende nok, men ganske smakløst og ensformig, så alle stirrer leng selsfullt på fiskesnørene. Plutselig spennes et av dem. Det er festet under meg og jeg ha ler jevnt inn. Den er ikke større enn at det går greit. Når jeg har den helt inne løfter Johannes fisken ombord, og den spreller rasende mellom bunnstokkene. Hvordan til bereder vi den? Paul gliser sultent: Sashimi - rå . Vi hadde siden vi kom til Stillehavet for nesten et år tilbake lært oss å elske rå fisk, spesielt tunfisk som den som nå spreller i kjølen. Sørpå pleide de og vi å dyppe den I saus eller kokosmelk. Men her i Mikronesia har man mer aparte matvaner. Paul snitter raskt opp tunfisken, og vi spiser den som den er.

Seilasen fortsetter like flott, det er nok av action, og Steve gjør seg flid med å forklare de forskjellige momentene han og John kontinuerlig må passe på for å finne fram til Woleai; på de forskjellige bølgene som gir retningen, og på solen som nå, mot ettermiddagen, også er en brukbar rettesnor. Hadde det vært natt ville vi seilt mot stjernebildet Aldebaran på vesthimmelen. Det er enklere å seile på stjerner enn på sol og bølger. Da vi forlot Ifalik tok de peiling på kjente landemerker for å finne den nøyaktige kursen, og fulgte med på den lengst mulig for å se hvordan strømmen løp, slik at også den kunne regnes med. Deretter samkjører de kursen mot bølgene, det eventuelle kompasset eller stjernene. John pekte ut fem bølgemønstre der vi selv så to - bølgene er det krevende «dagkompasset». Mikronesisk navigasjon er basert på hva vi kaller bestikknavigasjon, dvs. at man alltid vet hvor man befinner seg. Farer man vill finnes det ingen måte å oppdatere seg på, navigatøren må til enhver tid kjenne sin posisjon. Deres eneste mulighet når de seiler seg vill er å komme i slik distanse til en øy at de kan iaktta hvor de stedbundne fugler flyr ved solnedgang vanligvis ikke mer enn 30-40 nautiske mil unna. Ikke rart at de som oftest seiler konservativt, og er det muligheter for å sjekke som.et kjent undervannsrev eller en mellomliggende øy- så drar de alltid innom selv om det krever ekstra tid.

Når solen begynner å nærme seg horisonten begynner både vi og ifalikerne å speide etter land. Om vi bommer, er det fem hundre mil til neste lave og nesten usynlige atoll. Men kanoens «øyne» skuer utover havet og speider etter land. «Øynene» er en utskjæring i baugen å la vikingenes dragehode. - Uten øynene vil kanoen seile oss vill sier Steve. Navigatøren mener vel, som oss, at det er best å gi «øynene» litt hjelp, og beordrer Steve til å balansere på «taa en». Steves trente øyne ser Woleai en time før noen av oss andre er i stand til å skille ut så mye som en palmekrone fra horionten.

Samtidig som vi står inn passet blir skumringen til mørke. Perfekt beregning. Det betyr at vi har holdt et snitt på drøye syv knop fra Ifalik. Vi er blitt observert på Woleai. Når noen ser et fremmed seil roper de straks opp. Alle som hører det roper videre, og i løpet av sekunder vet alle at noen kommer. Vi hører ropene en halv mil fra stranden. Nå forstår jeg lydene jeg hørte da vi nærmet oss Ifalik.

Når vi krysser opp gjennom lagunen setter vi oss ned for å vise respekt for øya vi kommer til. John styrer oss inn mot skyggen av et kanohus der et svært bål brenner, og folk stimler sammen og hjelper oss med å trekke «Lucky Try» opp på stranden. Klanens folk står klare til å ta imot oss. Her er brødre og søstre og hauger av slektninger. Vi slenger skipssekken inn i kanohuset, men noen hvile blir det ikke sjanse til. Over hit. Vi blir revet inn i tubasirkelen med bortimot hundre mann. To amerikanere (enhver fremmed hvit blir kalt amerikaner) som kommer seilende med utliggerkano fra isolerte Ifalik er det sprøeste noen noensinne har sett. John, Steve, Johannes, Paul og vi selv forklarer til høyre og venstre før vi får satt oss.

Balansen er det viktigste i utliggerseilas. Utliggeren er alltid til lovart, det vil si at på kryssen byttes fartsretningen i hele kanoen. Hekk blir baug, og baug blir hekk.

En av høvdingene er til stede og vil høre om seilasen. Steve forteller, og hele sirkelen nikker anerkjennende. Så henvender høvdingen seg til oss, ønsker velkommen til sin øy og ber oss si fra om det er noe vi trenger. Han er imponert over vår lange seilas fra den andre siden av kloden til Mikronesia, og over at vi også tør seile med deres fartøy. - Det er ikke mange amerikanere som har seilt i våre kanoer legger han til. Jeg takker, og forteller at vi er mer enn glade for å komme til Woleai. - Kanoseilas er moro og vi føler oss helt trygge i en så imponerende farkost, og vi har lært å respektere venner fra Ifalik også for deres sjømannskap. Alle nikker igjen.

Tubakoppene går fra munn til munn i rasende fart. Som nyankomne må vi også innhente hva øyas menn allerede har konsumert. Peder og jeg blir utspurt om oss selv og Sorgenfri på hver vår kant. De andre forteller nytt fra Ifalik, mens vi prøver å holde tritt med tubakoppene som kommer deisende allesteds fra. Smått om senn begynner jeg å få litt ro og får sett meg rundt. Det henger bl.a. et elektrisk lys på mønet på det nærmeste kanohuset. En jentegjeng går forbi, i en bue bak kanohuset, og de titter nysgjerrig i vår retning. Noen av dem bøyer seg dypt forover når de går. Det betyr at de har brødre i sirkelen som de skal vise sin respekt. Kanohuset her er ikke fullt med utliggerkanoer, bare små for padling.

Etter et par timer reiser Steve seg og vil på slektningbesøk. - Dere må bli med og hilse, roper han til oss. Som den intelligente mannen han er, har det gått opp for ham at vi sliter hardt for å holde tritt med tubaen som så gjestfritt blir sendt I vår retning. Det er nok også en kontroll for å se om vi tåler tubaen slik menn skal. Vi er blitt mo i knærne, og Steve gir oss en unnskyldning for å bryte opp og ta pause uten å være uhøflige.

Slekten er stor og runden lang. Det er langt på natten, men de fleste er våkne og venter på oss, for alle har hørt om «Lucky»s ankomst. Noen kaller den «Lucky Strike». De ser at vi er sultne på sigaretter. Ved hyttene setter vi oss på huk utenfor døren og prater mens Steve banker på inntil beboerne våkner og kommer ut. Ingen er sure over å bli vekket, de tenner straks et bål og serverer mat og drikke. Privatliv er ingen en dyd. Også vi fikk besøk på alle døgnets tider på Sorgenfri, det var bare å venne seg til det.

Woleai er ganske annerledes enn Ifalik. et er uvant med elektriske lys mellom palmene, og utenbordsmotoren og glassfiberjollene har tatt over etter seilene. Mennene er også litt pinlig berørte, og ser muligens på dette som litt av et nederlag. Kvinnene erter dem: - Dere kan ikke engang seile eller bygge fartøy lenger, dere er blitt late og svake, og kan ikke forsørge familien uten bensin! En båt fra Woleai hadde nylig drevet hjelpeløst omkring i to døgn pga. motorstopp, og var først funnet ved flysøk. Ifalikerne kan ikke skjule sin skadefro: - Det kunne aldri hendt med vår kano, den kan vi reparere hvorsomehelst og nårsomhelst.

Vi skal tilfredsstille nysgjerrigheten til en stor øy. Jentene og guttene smiler og spør. «Sneaking-out»-systemet gjelder også her.

Det er mer enn sent da jeg endelig faller sammen til noen få timers søvn på en palmematte i kanohuset. «Lucky Try»s øyne ser på meg fra stranden. Hun er også dekket med palmematter. De tar godt vare på kanoene sine. Jeg drar et klede over hele meg før jeg sovner, hvis ikke vil fluene gå til frontalangrep ved soloppgang.

Jeg er mer enn tubaglad, for også her er vi blitt akseptert. Vi møter fortrolighet og blir delaktig i folks liv, som vanligvis ville tatt lang tid uten seilingen som innfallsvinkel. Det var en lykke at vi dro innom Ifalik, det er et slikt sted som jeg ikke trodde eksisterte.

- Våkn opp, våkn opp, du må være med og se på været! Det er fortsatt mørkt, og kroppen protesterer, men jeg svøper meg inn i en ekstra «thu», og følger tett i sporene til Steve og John og et par andre som jeg ikke har sett før. Jeg blir fortalt at den ene er Woleais beste navigatør. Selv om de ikke lenger seiler på øya, er det fortsatt et par gamle menn som kan kunstene. Vi går gjennom bushen til vindsiden av øya, der solen såvidt har begynt å sende sine fargesprakende stråler derute på horisonten, og der vi kjenner hvor mye det virkelig blåser. Vi er ikke her for å se på en vakker himmel, men på den stedlige konkurrenten til Meteorologisk Institutt; soloppgangen. Vi skal avgjøre om været blir bra nok til at vi må legge oss på kryssen tilbake mot Ifalik. Vi håper på en pause i kulingen som ellers har blåst uavbrutt de siste dagene. Det vil ta hardt på både oss og kanoen om vi må krysse mot såpass sterk vind i over et døgn. Men vi og alle andre som hører med I ffLucky Try» har overholdt alle regler og utøvd god magi, så Steve nærer godt håp. Vi har også lært litt om å tyde lys og farger og forandringer på soloppgangene de siste ukene, så vi blir stående på revet og diskutere en halvtimes tid, selv om alle tegn er utvetydige denne gang; bølgene er jevne, himmelen er klarest ved horisonten, og ingenting tyder imot oss. Det første halve døgnet vil ha perfekt vær, samt sannsynligvis ogsåineste natt. Altså skal vi seile.

Vi hiver oss ut på avskjedsrunden. Femti kaffekopper skal drikkes, og lykkønskninger veksles. Det er søndag så vi må også i kirken. Det er også annerledes i Mikronesia, alle er tradisjonelt kledd, og det blir nok den eneste gangen vi hører en toppløs kvinne framsi dagens preken. Misjonærenes påvirkning har her stort sett vært langt mer beskjeden enn i syd. De har forandret religionen, men ikke kulturen og levesettet. Dårlig vant som vi var med misjonærenes framferd I Sør-Stillehavet, forbauser og gleder det oss at Kirken er forsvarere av folkets særart (iallfall den katolske - den protestantiske så alltid på det som sin viktigste oppgave å få folk til å kle på seg). Også religionen er godt oppblandet med gammel mikronesisk sed og skikk, magien og de førkristne moralbegrepene er forsatt i høy grad gjeldende. Forsakelsen av sine gamle trosbegrep har vært en enkel sak for de fleste mikronesere. De er pragmatiske og det var en rekke slitsomme tabuer forbundet med den gamle religionen, bl.a. i forbindelse med seilaser.

Noen av guttene fra stedet er i gang med å klargjøre «Lucky Try» da vi kommer dit, og vi blir halt inn i den siste tubaseremonien. Høvdingen og en ny navigatør er til stede og gir råd. Etter den tiende koppen er det stopp. Alle omfavner alle. Når vi klyver ombord og padler ut, stemmer de i med en sang som selvfølgelig skal gi oss sikker og rask seilas. Steve krabber ut på utliggeren og løsner skjellhornet som er surret der sammen med en bunt kokosnøtter. Å drikke av de kokosnøttene, utenom i ytterste nød, betyr ulykke. De er magi for godt vær. Når Steve igjen blåser i hornet burde vi være sikre. Bortimot ti av øyas menn blir med gjennom lagunen. De savner tydeligvis det gamle fartøyet, for de snakker ikke om annet, men de hopper i vannet når vi seiler ut passet igjen, for de skal fiske.

Det tar oss hele dagen å krysse oss vekk fra Woleai. Så lenge det er dagslys krysser navigatøren rett mot vinden med like lange slag. Dette for å få nok høyde til å kunne stå mot stjernene i Orions belte ot natten; da skål vi se Ifalik neste morgen.

Til vår store lettelse blir solen borte også i dag. Men med minimalt med klær, og jevnlig sprut over kanoen og oss selv, blir det kaldt. Å sove er foreløpig uaktuelt, det er for vått, hardt og kaldt i kanoen som slår hardt mot hver eneste bølge. Vi forstår at kanoseilas er fysisk krevende på en helt annen måte enn sorgenfriseilas.

Johannes synger enda en sang, nå om navigatøren som trosser alt slit og store farer fordi han skal hjem til kjæresten sin. Slik |blir det trivelig ombord også nattestid. Det er mørkt og vi sammenligner stjerner og navn på dem som både vi og de bruker i navigasjonen. Men selv trenger vi en sekstanten tabeller og klokke før vi kan nyttiggjøre oss dem. Vi klarer å stå mot Orions belte, men med avdriften og en svak motstrøm som bare John ser. må vi nok krysse på morgenen også. Takket være stjernene er dettenklere å navigere om natten. Selv om det er lettere å treffe rett på målet i medvind, så dekker man et større område på kryssen, og ingen er redd for å ikke å finne fram over denne relativt korte avstanden.

Gjennom natten går vi etter hvert over til ikronesernes yndlingsbeskjeftigelse; histoefortelling. Vi får høre om den gangen John og Steve var i en kano som kom ut for en tyfon. De var to kanoer på vei hjem etter vellykket skilpaddejakt, i alt fjorten menn, kvinner og barn. De klarte å holde kanoen flytende ved å ta ned hele riggen og bkke over kanoen med seilet. Verre var det navigatøren mistet retningen, og de seilte rundt på måfå i ti døgn før de fant land. Da hadde de igjen seks kokosnøtter. Da vi endelig kom hjem, ble det stor fest på Ifalik, avslutter Steve, og det tviler vi ikke på. Og nå er det vår tur; - Tell us a story. Og vi forteller.

Slik fortsetter vi gjennom hele natten. Selv om Orion etter hvert kommer for løyt på himmelen, er det nok av referanse stjerner som følger i kjølvannet. Mot morgensiden ser vi også Altair, eller «den store fuglen» som de kaller den, som kommer opp rett i øst og er hovedstjernen i stjernekompasset.

En gang utpå natten vil John ta seg en kort lur. Han kan tillate seg det ettersom været er bra, Steve flink og seilasen grei. Etter strenge formaninger om dette og hint, kveiler han seg sammen på «taa'en» og sovner på flekken. - La oss teste ham, foreslår Steve litt senere. Han strammer inn skjøtet og kanoen faller av ørlite. Det går to sekunder, så spretter navigatøren opp. Vi får en overhaling av de store, men da han skjønner at det bare var spøk, blir han fornøyd over å ha bestått «prøven». Men å sove ti minutter til er det ikke snakk om. - Han kan jo ikke snu ryggen til uten at vi andre uansvarlige slabbedasker mister både konsentrasjonen og kursen.

Et par timer før soloppgang ser. vi plutselig lys på horisonten. - Hva i all verden er det? Iurer Peder, for det burde være over ti mil igjen til Ifalik, og der finnes det verken elektrisitet eller sterke lys. Men de andre smiler allvitende: - Jentene vil ha oss hjem, de har laget fyrlykt til oss. Det er klanens kvinner som har tent et enormt bål på revet, og gjennom resten av natten blaffer det opp igjen og igjen. Med dette fyrbålet er det lett å finne hjem. «Lucky Try» øker farten med et ekstra knop for å vi se sin takknemlighet. Solsvidde, kalde og lykkelige krysser vi inn i Ifaliks lagune på morgenkvisten. De andre store kanoene som har fisket utenfor revet samler seg rundt oss, og små kanoer skyter ut fra land. De synger velkomstsangen, og vi forteller og deler ut tobakk. På land venter halve landsbyen og under ståk og sang trekkes «Lucky Try» på land. Etter tre-fire tubarunder og en grillet tunfisk, ramler vi i søvn i skyggen under kanohuset.

Men seilasen er ikke over. Vi er fortsatt mannskap på «Lucky Try», bundet av kameratskapet ombord, og under navigatørens kommando. Først etter den rituelle festen kvelden etter blir vi løst fra de formelle båndene. Der blir vi dynget ned av blomsterkranser og nok mat og drikke for en uke. John redegjør for reisens offisielle versjon og klanens overhode holder tale: Vi, seilerne fra Norge, som nå også har seilt og hjulpet dem på deres kano, er nå og alltid velkomne til å spise, drikke, seile og bo hos dem. Jeg kvitterer med at vi er lykkelige i hjertet over å ha fått være med dem, og blitt kjent med dem her på Ifalik, og at de nå og alltid er velkomne ombord for å spise og drikke og synge på Sorgenfri. I dag er tubalageret utømmelig.

Men en seilers blod og skjebne er stadig å seile videre.

Ifalik er på sett og vis et enkelt sted å forlate. D'er er de selv vant med å komme og gå. Øyas kanoer kommer innom i tur og orden. Papaya, bananer, kokosnøtter og palmematter flyter i cockpiten. Steve har hugget ny utligger til kanoen vår. Blomsterkransene henger duftende langs rekka. Den dagen Sorgenfri fosser ut passet, hiver vi blomsterkransene overbord. Magien vi lærte på Tahiti skal sikre vår tilbakekomst.